Jeg var derfor veldig spent når jeg begynte på Hviskende skygger. Jeg oppdaget raskt at disse bøkene kan ikke sammenlignes. Hviskende skygger er den første i en trilogi og handlingen er lagt til Kina.
Det er en godt fortalt historie, det er en roman men også et drap. Det er likevel ikke en gruelig spennende krim, men det er en god roman, der vi får høre om Kinas utvikling gjennom de siste 30 årene. Den blir fortalt via de personene vi møter i boken når vi får høre deres historie. Sendker forteller også så fint om det såre ved sorgen over hovedpersonen Pauls sønn. Han døde av leukemi.
Litt skuffet er jeg nok likevel, selv om jeg likte boken godt. De to første bøkene er bøker jeg ikke glemmer, men denne er ikke av den kategori. Denne går inn i rekken av bøker, som nok kan bli mer glemt. Ikke fordi den var dårlig, men fordi jeg hadde så store forventninger. Men jeg er snart klar for å begynne på nummer to, Ensomhetens språk og gleder meg til det. Det er en frittstående oppfølger til Hviskende skygger.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm sine sider, men den er kjøpt av meg.
Hviskende skygger er første bok i en spennende ny trilogi fra Jan-Philipp Sendker, forfatteren av Kunsten å høre hjerteslag. Romanen gir en unik innsikt i Kinas nære historie.
Amerikanske Paul Leibovitz har bodd nærmere tretti år i Hong Kong da han blir rammet av en personlig tragedie som også fører til at ekteskapet havarerer. Nå lever han et tilbaketrukket liv på en øy utenfor Hong Kong.
Da han ved en tilfeldighet treffer Elizabeth, en amerikansk kvinne på desperat jakte etter sin forsvunne sønn, blir livet hans snudd på hodet. Mindre enn et døgn senere blir Elizabeths sønn funnet død og Paul bestemmer seg for å finne ut hva som har skjedd.
Etter hvert som Paul og en venn av ham som er politimann, beveger seg ned i underverdenen i Hong Kong, oppdager de mørke hemmeligheter gjemt under Kinas nye velstand. I et land der rike forretningsmenn kan bestikke de juridiske myndighetene, er det nok av muligheter for de som har onde hensikter.
Da har jeg lest tredje bok i syv søstre serien til Riley. De to første likte jeg godt, denne ble litt for klisjefylt for meg. Jeg er litt lei av slott og grever og deres avkom, ekte og uekte. Det jeg har likt så godt med de to første, De syv søstre og Stormens datter er at de har vært litt mer enn bare feelgood.
Vi holder oss altså i denne boken i England, The lake district og London og vi følger tredje søster, Star i hennes leting etter sine aner.
Mange sier at den fjerde Perlesøsteren er den beste, så da får jeg glede meg til den, for jeg skal selvfølgelig lese alle. Det er jo underholdning disse bøkene og det blir jo spennende å følge med helt til siste bok.
Dette er tredje bok i den storslåtte serien «De syv søstre».
Star er den mest gåtefulle av søstrene, og hun vil nødig gi slipp på tryggheten hun opplever i vennskapet med søsteren CeCe. Til slutt bestemmer hun seg likevel for å følge sporet faren har gitt henne for at hun skal finne opphavet sitt. Sporet fører henne til et gammelt antikvariat i London, og blir samtidig starten på en helt ny tilværelse.
Hundre år tidligere møter vi den sta og uavhengige Flora. Hun er lykkelig hjemme i Lake District, men krefter utenfor hennes kontroll fører henne til London og til en av sosietetsmiljøets største personligheter, Alice Keppel. Her blir hun en brikke i et spill der hun ikke kjenner reglene, men en dag møter hun en mystisk mann som avslører svarene Flora har vært på jakt etter hele livet.
Jeg tenker at omslaget på denne boken blir helt feil. Mange kjøper bøker etter omslaget og denne ser veldig typisk feelgood ut, et ungt pent par på stranden.
Dette er slett ikke noe feelgood. Det er en veldig bra skrevet bok der handlingen er lagt til Jugoslavia. Jeg har ikke lest noen bøker før om konflikten i de landene.
Helt fra Tito opprettet den føderale folkerepublikk Jugoslavia i 1945, bestående av seks Balkan-stater, Kroatia, Slovenia, Serbia, Bosnia-Herzegovina, Montenegro og Makedonia, har det i årenes løp vært mange konflikter og kriger. Bosniaker, serbere og kroater bodde hulter til bulter og det var en stor utfordring for de som kunne vokse opp som bestekamerater, ble plutselig fiender over natten.
Vi var i Slovenia i 2012 og guiden fortalte at fortsatt ulmet det i befolkningen. Når det var ufred, kunne naboer passe hverandres barn men når kvelden kom så sloss de. Han sa også at de var et svært misunnelig folk, de unte liksom ikke noen å ha noe som var bedre enn det de selv hadde. Vi var på tur til Ljublana og der var det svært vakkert.
Vi har også vært i Dubrovnik flere ganger og et par ganger i Split. Split virker for meg som om de har en varmere atmosfære enn i Dubrovnik. Det er rart å ha vært der og gått i disse gatene som er beskrevet i boken og som ble rasert.
Heldigvis har de fått bygget opp igjen byene, for de turismen er veldig viktig for den solfylte Dalmatiakysten.
Hovedpersonen Miro blir krigsreporter, for han har et sterkt ønske om å fortelle sannheten om hva som skjer via bilder og film. Mye av handlingen er derfor hans virkelighet i de krigsrammede områdene. Jeg forstår hvorfor de som lever av dette yrket på et vis blir avhengig av adrenalinrushet de får når de er midt oppe i kampene som raser rundt dem. Jeg har hørt noen si at aldri mer, men så ser vi de gang etter gang når det er krig i ulike land. Det er kanskje som Miro sier at det er som om det er da han føler seg mest levende.
Dette er en bok jeg sterkt anbefaler for det handler om konflikter som slett ikke tilhører gamle dager, men det foregikk på 1990- tallet. Norge var jo også engasjert med fredsbevarende styrker i Bosnia.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm sine sider og de har også sponset boken.
Jugoslavia sommeren 1979: Åtte år gamle Miro flytter med familien fra en liten by inne i landet og til den solfylte Dalmatiakysten. Etter som han vokser opp, forelsker seg og gifter seg, ser utsiktene stadig lysere ut.
Men truende skyer samler seg over Jugoslavia. Det bryter ut krig og en uoverveid avgjørelse ødelegger den tilværelsen Miro har bygd opp. Drevet av sinne og sorg flykter han til Dubrovnik og blir del av den tøffe gjengen av internasjonale krigsreportere.
Miro innser at selv om han overlever, fins det ikke noen vei tilbake til hans tidligere liv, og hans erfaringer vil forandre både ham selv og de han elsker.