Det er også mye godt som kommer i kjølvannet av å se seg selv med mer kjærlighet. Når vi begynner å se oss selv med mer kjærlighet er det enkelt å tilgi seg selv for ikke å være perfekt. Dermed er det enkelt å tilgi andre. Det er enkelt å hjelpe andre til å finne sin egen styrke, fordi en selv føler seg sterk. Det er enkelt å la andre føle seg elsket, fordi en selv føler seg fylt med kjærlighet. Det er enkelt å gi andre muligheten til å skinne, fordi en selv føler at en er sterk i sitt eget lys. Det er enkelt å la andre få komme først, fordi en selv føler at en setter seg selv først. Det er enkelt å gi ubetinget kjærlighet til den man elsker, uten å sette betingelser på kjærligheten. Det er enkelt å gi andre en følelse av at de er viktige og spesielle fordi en selv har gitt selg selv mandat til å ta plass i sitt eget liv. I det stille kan en rett og slett smile over at andre føler velvære på grunn av vennlige ord eller handlinger som kommer fra det nye selvbildet skapt gjennom denne prosessen.
I dag vil jeg dvele litt med disse fine ordene til Anne-Kristine Augestad
Det snakkes så mye i dag om at vi er blitt et egoistisk samfunn
Alle tenker på seg selv først
Jeg kan bare si hva jeg tror
Det er at det vil jeg ikke tro på, rett og slett
Ja, kanskje har det vært sånn en stund nå
Vi vil opp og frem, karrierer og utseende er viktigst
Status og fasader
Men jeg tror vi er i ferd med å snu
Vi får helt andre verdier
En etter en finner ut hva livet egentlig dreier seg om
Og det er jo kjærlighet, hva annet
Disse ordene til Anne-Kristien forklarer alt så fint
Vi blir ikke mer egoistiske av å sette oss selv i sentrum
Av å ta vare på oss selv først
Det er helt motsatt
Hvis vi først elsker oss selv for den vi er, blir vi også rausere mot andre
Mye av de følelsene andre får frem i oss, er ting vi sliter med selv
Det rare er at når vi først finner fred med oss selv, så skjer det noe rart
Omgivelsene våre endrer seg
Det er som om vi skaper noe nytt
Kun med å endre oss selv
Episodene med alle de som irriterte oss eller kritiserte oss, de forsvinner
Vi forstår at mye av det har vi titrekt oss selv
Det er en fantastisk opplevelse
Velkommen inn i freden
I dag
?Når du vet hvordan du skal bruke lys og kjærlighet, vil ingenting på denne siden eller den andre siden skremme deg. Alt mørke blir borte når du er glad i deg selv. ?
? Anne-Kristine Augestad fra boken Vindu mot en annen verden
Noen dager er så rare Som en fremmed fugle forviller jeg gjennom dagen Det er som om noe skal skje Jeg vet ikke hva
Jeg søker ensomheten Jeg føler meg alene i selskap med andre Så annerledes Det rare er at jeg blir rastløs av å være alene også Finner ikke ro
Jeg kjenner jeg blir frustrert Urolig Hva er på gang Hva er det jeg søker Hvorfor kan jeg ikke være som de rundt meg De andre Hvorfor kan jeg ikke være like enkel som dem Like glad Jeg er så vanskelig Jeg vil liksom ingenting Prinsesse Vil ikke, kalte min far meg Jeg kjenner at i dag er jeg henne, prinsessen
Hadde jeg forstått hvorfor jeg er sånn Greit nok at jeg søker det å være alene Men hvorfor finner jeg ikke fred da heller Den var jo her nå nettopp Så inderlig Aha, det er derfor jeg søker Den ble borte fra meg igjen Den er så nydelig når den er her Denne inderlige roen inni meg Den som gjør at jeg har det så godt Det er den jeg leter etter Det er den jeg har så inderlig behov for
Men hvorfor er det bare jeg som søker den Hvorfor er ikke de rundt meg likedan Hvorfor skal jeg være så annerledes Det spiller egentlig ikke noe rolle kjenner jeg Jeg vet at jeg har noe dyrebart Noe så verdifullt at jeg sørger når det er borte Noe de andre ikke har oppdaget enda Akkurat sånn er det ja De har ikke funnet den store skatten enda Man kan ikke savne noe man ikke vet hva det er Kan man vel Da er jeg kanskje en veldig heldig prinsesse Vil ikke Jeg vil jo Men jeg vil kun det som blir riktig for meg Nå kjenner jeg skuldrene senker seg igjen Jeg kjenner en tåre i øyekroken Jeg kjenner at sånn er det Vissheten gir meg ro Jeg kan igjen nyte freden Inne i hjertet mitt senker den seg Takk I dag
Jeg elsker å være her for deg Jeg elsker å være på samme vei Jeg elsker at vi kan dele Det at vi kan lære sammen, det er så velsignet vakkert I dag tviler du I morgen tviler jeg Vi er der for hverandre Vi løfter hverandre opp Og frem Omsorg og ubetinget kjærlighet Sammen skaper vi livet Sammen skaper vi verden
Ofte er jeg så annerledes Jeg observerer de rundt meg og føler meg som en fremmed fugl Men så møter jeg deg Noen ganger i ordene, noen ganger øyne til øyne Nære samtaler Plutselig får alt mening Alt faller på plass
Jeg er jo meg Jeg er jo den jeg skal være Noen ganger finner jeg fugler som synger de samme toner De som er på samme frekvens Men vi kan ikke være sammen hele tiden Vi må synge sangen vår ,så også andre får høre den Gjenkjennelsens sang Den som skal lokke oss hjem Hjem i oss selv Den spirituelle, den åndelige delen av oss Den lyse, vakre sjelen som har kommet vandrende med lyset under armen Vi har gjemt det lyset så lenge En evighet føles det som Men nå er tiden inne Sammen brer vi lyset utover verden Vi ser hvordan mørket må vike Det lyse vil smyge seg over og under En etter en blir som fortryllet Et nett vi spinner fra sjel til sjel Et nett av ubetinget kjærlighet I de øyeblikkene er jeg ingen fremmed fugl Da erkjenner jeg at jeg er en del av et stort lysende englekor Vi er mange og sammen sprer vi våre toner utover verden I dag
“Tanker om livet. I en mors livmor ligger to babyer. Den ene spør den andre: “Tror du på et liv etter fødselen?” Den andre svarer: “Ja, selvfølgelig. Det må være noe etter fødselen. Kanskje vi er her for å forberede oss på hva vi skal bli senere.” “Tøys,” sier den første. “Det er ikke noe liv etter fødselen. Hva slags liv skulle det være?” “Jeg vet ikke,? sier den andre ?men det vil være mer lys enn her. Kanskje kan vi gå på bena våre og spise med munnen. Den første svarer ?Det er absurd. Å gå er umulig. Og å spise med munnen? Latterlig! Navlestrengen gir oss næring og alt vi trenger. Men navlestrengen er så kort. Livet etter fødselen er logisk umulig.” “Vel, jeg tror det må være noe?, insisterte den andre ?og kanskje det er annerledes enn det er her. Kanskje trenger vi ikke denne fysiske navlestrengen lenger?. Den første svarer, “Nonsens. Og dessuten, hvis det finnes noe mer, hvorfor har ingen kommet tilbake derfra? Fødselen er slutten på livet og i etter-fødselen er det ingenting annet enn mørke og stillhet og glemsel. Den fører oss ingensteds”. “Vel, jeg vet ikke,” sier den andre “men vi vil helt sikkert møte Mor, og hun vil ta vare på oss.” Den første svarte: “Mor? Tror du virkelig på Mor? Det er latterlig. Hvis Mor eksisterer, hvor er Hun nå?” Den andre sa: ?Hun er overalt rundt oss. Vi er omsluttet av Henne. Vi er av Henne. Det er i Henne vi lever. Uten Henne hverken kunne eller ville denne verden eksistert”. Den første sa: “Vel, jeg kan ikke se Henne så det er bare logisk at Hun ikke eksisterer.” Til dette svarte den andre: ?Noen ganger, når du er i stillhet og fokuserer og virkelig lytter, kan du oppfatte Hennes nærvær og du kan høre Hennes kjærlig stemme som snakker til oss fra oven?.
