Healingopplevelser er veldig fint

Ikke bare å få men også å være med å gi

Når jeg har noen i stolen er jeg veldig ydmyk

Det er ganske så vakkert at et menneske tør å møte deg så nært

Noen velger å være stille

Andre har ting på hjertet

Det er den som sitter i stolen som er sjefen for møtet

Hvis man ikke ønsker det, skal man heller ikke dele noe

Det må være opp til hver enkelt person

 

Det aller mest fascinerende er når man sammen finner en bit av puslespillet

Puslespillet som må legges for at man skal la fortid være fortid

Kroppen har en lei tendens til å holde fast på en del opplevleser

Den tror at den samme situasjonen du en gang har vært i, er der fortsatt

Det å finne ut hva den opplevelsen bunner i , er ganske så fint

Da kan man nemlig gi kroppen beskjed om at det er over

 

Kvinnen i stolen under denne opplevelsen er ganske så åpen og reflektert

Jeg vet at til henne kan jeg si alt som dukker opp i hodet mitt

Ofte kommer nemlig små historier eller ord, og det viser seg at de er stikkord

De er ofte nålen som kan brukes for å løse opp knuten fra fortiden

Det ene ordet følger det andre, og vips så er vi ved hemmeligheten

 

Denne personen har store fysiske plager

Blir ikke tatt alvorlig av legene

Jo, heldigvis fastlegen ser hvordan hun sliter, men samme hvordan han forsøker å hjelpe henne, når han ikke frem

Det er noe av det verste man kan oppleve som pasient, det å ikke bli trodd

Nå er det sånn at healing ikke bestandig er nok til å kurere en fysisk utfordring

Ofte er det andre ting som må på plass, som legene må hjelpe til med

Som healer skal man ikke stille diagnoser

I de aller fleste tilfeller spør jeg  om de har sjekket tilstanden med lege

Hvis ikke, anbefaler jeg det

Det som imidlertid er så fantastisk er at man kan finne årsaken bak

Hvorfor er man blitt syk

Mange tror at sykdom bare kommer av seg selv

Jeg er av en annen oppfatning

Jeg tror de fleste sykdommer kommer av en årsak

Dog er jeg ikke bastant i den troen, jeg kan ta feil

Jeg gjør derfor oppmerksom på at dette er kun mine tanker og min tro

 

 

Jeg vet at denne personen har hatt en veldig streng oppvekst

Det har ikke vært lov å vise følelser

Mens jeg sitter der med hendene på henne, spør jeg om hun kan se sitt indre barn

Det kan hun ikke

Hodet mitt kviskrer til meg at hun har gjemt seg

Hun er så vant til å være et redd barn, at hun ikke tør å komme frem

Jeg ser for meg at hun sitter gjemt i et skap

Jeg ber personen se for seg skapet

Det får hun heller ikke til

Det er ikke alle som klarer å se for seg ting i bilder, det er helt ok

Men det kan og være andre grunner til det, nemlig at man ikke vil se, eller tør se

Jeg ber henne gå på butikken og kjøpe et skap

Beskriv skapet for meg, sier jeg

Så sier hun at hun heller vil ha en kommode

Flott, da kjøper hun en kommode

Hvordan ser den ut sier jeg

Alt jeg sier og gjør er intuitivt

Jeg sier rett og slett det som faller ut av hodet mitt

 

 

Det er en gammel kommode

Skuffene er trege, noen av dem nesten umulig å få opp

Aha, nå nærmer vi oss

Hun sier de hadde en sånn kommode hjemme

Umiddelbart slår det oss begge

I de skuffene har hun gjemt følelsene sine

De som hun ikke kunne få lov å vise

Derfor får hun nesten ikke opp skuffene

De er blytunge og trege

Vi lar det ligge

Det får komme når det skal

En dag vil hun åpne skuff for skuff

Det er viktig at det skjer når hun er klar for det

Hun trenger da ikke å gjenoppleve eller grave seg ned i noe som har vært

Hun trenger kun å rydde i dem, kaste, kanskje brenne

 

 

Jeg ber henne tenke på hva hun tror er den verste opplevelsen hun har hatt

Det er da det skjer , det som for oss voksne er så rart

Ofte er det en opplevelse vi hadde som barn

Noe vi voksne ville ha ristet på hodet av, en bagatell

For et barn kan det være traumatisk

I det øyeblikket jeg spør, kommer hun ikke på noe

Men når det kommer ut på kveldingen, tar hun kontakt

Hun forteller om en tøydukkemann, som hun elsket over alt på jord

Den var tryggheten hennes

Den hadde hun kontroll på

En dag hadde bestemoren tatt den med hjem for å strikke ny kropp på den

Hun hylte  hysterisk hele natten når hun ikke hadde den

Når hun så fikk den igjen, så hun på den og så kastet hun den fra seg

Den var ikke den samme lenger

 

 

Det blir ganske så selvfølgelig

I en utrygg barndom der alle sviktet henne, var tøydukkemannen hennes trygghet

Så sviktet den også

Hun blir så skuffet at hun tør ikke å tro på noen lenger

Dette følger henne hele livet

Foreldre som fortsetter å svikte henne

Samboere som kommer inn for, deretter å svikte henne

Hun tar tak i ting, leter etter kraften sin, men det butter imot

Og gjett hva, jo legene svikter henne også

Hun er så vant til at hun ikke kan stole på noen , at  det er hva hun tiltrekker seg

Nå er det på tide å fortelle den lille jenta at dette er over

Nå er hun trygg

Nå begynner ferden til et nytt liv

Nå skal ingen få svikte henne lenger

Nå er hun voksen og kan sette grenser for seg selv

Takk for et vakkert møte sjel til sjel

I dag