Det at andre også kan føle seg truffet er en bivirkning
En ganske så fin en også
Vi er nok mange som sliter med mye av de samme problemstillingene
Dette her er ett av de sære, åndelige innleggene mine
Ligg derfor unna hvis du ikke tror på det åndellige
Jeg tror jeg er under utvikling åndelig
Ja, det tror jeg faktisk
Om noen synes det høres teit ut, så vær så god
I høst har jeg hatt opplæring i energier og hvodan vi skaper og om tiltrekningskraften
Jeg ser at jeg selv er medskaper
Er jeg nede i energiene, tiltrekker jeg meg også mer av de lave
På de lave energiene ligger det mye bekymringer og ikke så gode følelser
Men vi skaper også sammen
Det ser jeg også med de jeg møter
Vi hjelper hverandre med å se ting, både de gode og de negative
Hvis vi er åpne for å se det
Jeg bruker jo skrivingen for å bli bevisst hva som skjer med meg
Det er derfor jeg sier jeg skriver til meg selv
Jeg får også input fra venner, både på facebook og real life
Det var sånn jeg forstod at alle disse bergogdalbbaneturene mine i høst har vært læring
Ja, jeg visste det jo egentlig for jeg har følt det
Men man tenker så mye rart i eget hode
Det å skille mellom beskjeder til oss og tanker vi selv har, er ikke bestandig så enkelt
Da er det fint å få det bekreftet fra andre
Jeg skal lære å kjenne forskjell på energier på lave og høye frekvenser
Og jeg skal se hvordan jeg selv påvirker og skaper disse, alene og sammen med andre
Etter at jeg hadde fått bekreftet det jeg selv følte, at det var læring om energiene, spør jeg
Hvor lenge skal man være i læring da
Er det ikke snart nok
Disse periodene er tunge og det har vær mange av dem
Da kommer svaret og det føles så riktig
“Tja, det spørs hvor mye du trenger å lære. Så lenge du kjenner du reagerer på andre, og ser ned på deg selv eller andre, så lenge du ikke er fornøyd med livets utfordringer, så lenge du har frykt eller behov for å kontrollere eller fremmheve dine meninger.. Så lenge du ikke kjenner at du er fullt å helt i kjærlighet til alt…….. Så vil det fortsette… ” http://www.bentepettersen.com/
Hun skriver om Pakistan sånn de hadde det før Taliban og hvordan Talliban fikk spre seg i landet.
Hvis du skal lese kun en bok i høst, så les denne.
Den setter spor
I oktober 2012 stoppet menn fra Taliban en buss med pakistanske skoleelever i Swatdalen: – Hvem av dere er Malala? Malala ble skutt i hodet, men overlevde utrolig nok attentatet. I sin bok forteller hun om hvordan Taliban gradvis tok kontrollen over hennes hjemby og nektet jentene å gå på skole. Malala er blitt et symbol for jenters rett til utdanning og er den yngste noensinne til å bli nominert til Nobels fredspris.
Denne måneden har vært en variert lesemåned med både gamle og nye bøker, krim og romaner og litt åndelig litteratur.
Jeg var spent på Gunn Marit Nisjas tredje bok, Olivensteinen. Den er første boken i en trilogi og det er er helt klart at jeg kommer til å lese alle tre.
Jeg likte veldig godt hvordan hun flettet inn biter av historien til de involverte i boken. Jeg er jo også glad i å lage mat og likte godt å lese om matrettene de lagde på vertshuset. Nisja klarte denne gangen å lage bilder i hodet mitt og det liker jeg svært godt. Det eneste som jeg hengte meg opp i, uten å røpe for mye av innholdet, var Hodas tilnærming til kjærligheten. Det gikk for meg litt for fort, jeg ville gjerne ville hatt noen sider mer som førte til den oppdagelsen.Jeg ønsket meg også mer om hennes mor og far og venninnen Maryam, men i og med at det er en trilogi, er det nok en mening med å holde oss litt på pinebenken og la det være igjen noen åpne spørsmål. Men når man ønsker seg flere sider, er vel det et positivt tegn. Boken er lettlest og passer ypperlig nå under pleddet en høstkveld eller som ferielektyre for de som skal ut og reise. Gunn Marit Nisja har fra før skrevet Naken i Hijab, også fra Egypt og Porselenspiken, som er lagt til vakre Romsdalen, Åndalsnes.
Teksten er hentet fra
// <![CDATA[
var uri = 'http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(20195384)a(2109532)' + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write('’);
// ]]>
Vertshuset Tree of Life ved Gizapyramidene i Egypt er et hus med to personligheter. Et livlig samlingspunkt for lettkledde turister og et strengt, privat familieliv der spesielt datterens ære voktes. Hoda er 18 år og rives mellom de to kulturene. Da familien presenterer henne for ekteskapskandidater, føler hun seg langt ifra klar. Hos Hoda vokser helt andre følelser.
Jeg kjøper ofte bøker på salg og derfor er det ikke bestandig de nyeste bøkene jeg leser. Torkil Damhaug er et nytt møte for min del, enda han har gitt ut mange krimbøker og jeg elsker krim. Se meg Medusa, ble for meg et ok møte. Ikke noe sånn hipp hipp hurra, men sånn ok, nok til at jeg vil lese mer. Jeg har også Døden under vann og Ildmannen på lur, så de tar jeg nok fatt på etterhvert
Teksten er hentet fra
// <![CDATA[
var uri = 'http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(20195384)a(2109532)' + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write('’);
// ]]>
Axel Glenne driver en lukrativ legepraksis. Han er sønn av en krigshelt og lever et tilsynelatende harmonisk familieliv med kone og tre barn. Morgenen etter en tung nattevakt inntreffer det som skal komme til snu om på tilværelsen hans. En skygge fra fortiden dukker opp og vekker til live minnene om en tvillingbror han ikke har sett på mer enn tyve år. Kort tid etter blir en kvinne funnet død i Nordmarka. Dette er den første boka om rettsmedisiner Jennifer Plåterud.
Jeg leste også Drømmeløs av Jørgen Brekke. Første boken hans Nådens omkrets var ok, så jeg var spent på denne, men Drømmeløs ble kjedelig for meg. Rett og slett kjedelig. Jeg lot meg ikke fenge av politimester Nils Bayer fra 1700 tallet. Det kan nok hende jeg prøver meg på den tredje boken om Odd Singsaker, Menneskets natur, men den kommer langt bak i leselisten min.
Teksten er hentet fra:
// <![CDATA[
var uri = 'http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(16861834)a(2109532)' + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write('’);
// ]]>
En 250 år gammel vuggevise som bringer evig søvn. En drøm verdt å drepe for. I 1767 rømmer en fattig visesanger fra Stockholm etter å ha fornærmet datteren til en av byens mektige menn. Samme år finner politimester Nils Bayer et nakent mannslik i fjæresteinene utenfor Trondheim. Vinteren 2011 blir en ung kvinne funnet drept på Kuhaugen i samme by. Drapsmannen har fjernet strupehodet til offeret, og en spilledåse med en ukjent melodi er plassert på kvinnens bryst. Så forsvinner en ungjente på seksten år fra sitt hjem, og etterforsker Odd Singsaker frykter at de bare har kort tid på seg før også hun blir et offer for mannen med spilledåsene. Forbrytelsene er adskilt i tid med nesten 250 år. Men én ting ser ut til å knytte sakene sammen: den spinkle melodien fra spilledåsen.
Tilfeldigvis traff jeg på Anne Thorsrud som stod og signerte på bøker under Romdalsmartnaen på Åndalsnes. Hun har skrevet en bok om sin åndelige reise, Annerledeslandet. Boken ble med meg hjem og ble lest umiddelbart. For meg som jobber med det åndelige og er veldig opptatt av det, var dette en bok jeg likte, for det gav meg en bekreftelse jeg trengte akkuart da. Vi må alle finne hver vår vei og gå den, i vår egen kraft og stole på at vi veien blir riktig. Om dette er en bok for den allmene hop, det tror jeg ikke, for mange tror jo ikke på disse tingene og da er det greit å ligge unna temaet, men for meg ble det en fin bok. Thorsrud lar oss bli med på hennes reise i livet for å finne seg selv.
Annerledeslandet tar deg med på reisen til Anne, fra hun vokste opp og lærte viktigheten av å passe inn i samfunnets systemer og regler. Hun ble et produkt av janteloven og vårt tids behov for god utdanning, karriere, kjernefamiliens verdier og materiell trygghet. Anne finner seg ikke til rette i disse faste rammene og begynner å lete etter hvem hun er, på en annerledes mpte. Heller ikke det alternative miljøet fører henne frem til hvem hun er. Det er først når hun begynner å lytte til seg selv, at hun finner frem til annerledeslandet. Hun lærer ¨leve i egne erfaringer og tar valg derifra. I dette landet finnes bare et navigasjonssystem – det å erfare øyeblikket.
Det er noe som heter sist, men ikke minst og det er den aller beste boken jeg leste i september. En av de bøkene jeg alltid vil huske og anbefale, nemlig Kamelgutten av Sakina H. Jaiteley. Man blir jo så glad i lille Santiago at man vil trykke han inntil sitt bryst og verne han mot alt ondt. Dette er en av de 17 bøkene jeg vant når hele vårsleppet til Juritzen forlag dumpet ned i postkassen min. Det var en gledens dag å bli trukket ut som vinner av så mange nye bøker. Dette var en bok jeg ikke greide å legge fra meg, jeg måtte bare lese litt til og litt til og litt til og jeg håper inderlig det kommer en fortsettelse. Anbefales varmt og inderlig.
Teksten hentet fra:
// <![CDATA[
var uri = 'http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(20195384)a(2109532)' + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write('’);
// ]]>
En besettende og eksotisk roman! Santiago er en ung gutt som mister sin familie under den store flommen i India. Han blir satt på en lastebil sammen med en enda yngre jente, uten å vite hvor han er på vei eller hva som skal skje. De to skilles raskt, og Santiago ender opp i fangenskap hos en sjeik i De forente arabiske emirater. Han blir en stallgutt som skuffer møkk i kamelstallen og lever av kjeks og vann. Men han håper på en fremtid: at han en dag skal få ri på sjeikens kameler i et av de intense kamelløpene, nasjonalsporten som tar livet av barnejockeyer hvert eneste år. Snart oppdager Santiago at jenta han møtte i lastebilen, har endt opp i sjeikens harem. Han lover henne å vinne det store kamelløpet, som sjeiken sier kan bli redningen for dem begge. Hjertet til Santiago begynner for alvor å banke, både for den kommende konkurransen, og ikke minst for den vakre Daya. Bli med på Santiagos utrolige reise!
