Dette har vært et merkelig år.

Hele verden ble snudd på hodet og filleristet.

Først ble vi veldig redde,  for vi ante ikke hva som kom til å skje.

Men sakte, men sikkert begynte vi å normalisere oss igjen, Ihvertfall til en viss grad.

De fleste har fått gå ut i jobb igjen her i landet.

Hvor mange konkurser vi vil oppleve, ja det vil tiden vise.

Når det roet seg i sommer,  trodde jeg det var over.

Jeg forstår enda ikke hvordan det kunne blusse opp igjen og bre seg så mye.

Det er ikke i butikken vi blir smittet, ikke på bussen eller i taxien eller på fergen.

Jeg er derfor ikke redd for å røre på meg.

Vi må ha nærkontakt for å bli smittet og nettopp derfor undres jeg på hvorfor smitten brer seg så mye.

Samtidig gidder jeg ikke å fundere så mye på det, for det er ikke til noe hjelp.

Å grave seg ned i grublerier og bekymringer, nei det har jeg ikke bruk for.

Som vanlig, kryss i taket, er jeg av de heldige.

Jeg bor i en kommune uten noen smittede, selv om nabobyene er rammet.

Så håper jeg bare at det forblir slik.

Jeg er egentlig skeptisk til vaksiner, men denne gangen sier kroppen min at det er helt ukomplisert å ta den.

Det er nok hjernen og underbevisstheten min som pusher på.

Jeg vil nemlig ut og reise igjen.

Jeg vil reise mye.

Og jeg vil nyte det, når jeg en gang får dra avsted igjen.

Så lenge helsa tillater det, vil jeg reise for det å se og oppleve andre land, er  blitt veldig viktig for meg.

Etter at pandemien er over, er det enda viktigere for hele verden,  at vi som kan, flytter på oss.

Vi må bruke penger for å hjelpe til med å holde hjula i gang.

Vi i Norge, er privilegert de fleste av oss, i forhold til mange andre land.

Hoteller, transport, handel, det er menneskenes levebrød som rammes.

Hvordan tror dere de har det foreksempel på de karibiske øyene, når det ikke kommer et eneste cruiseskip innom.

De er avhengig av dem, uten turisme blomstrer fattigdom, rusbruk og kriminalitet.

Der er det ikke snakk om å bli sure på noen som ikke bruker munnbind eller drar på harryhandel eller på hytta.

Livet deres består av å få mat på bordet og beholde livet.

Det må vi hjelpe dem med, når vi etterhvert kan bevege på oss igjen.

 

Så hva blir forandret etter at dette er over.

Jeg tror helt sikkert at vi igjen vil reise.

De som ikke reiser, vil nok være de som i utgangspunktet reiste lite og de som er ekstra redde for helsa.

Jeg er ikke redd.

Jeg tror det er større sjanse å bli rammet av andre sykdommer, de som når oss, hjemme i stua vår.

Jeg vil nok være flinkere å sprite hender og holde avstand, det tror jeg.

Bedrifter har nok funnet ut at det er mye å spare på hjemmekontor og teamsmøter.

Samtidig sier mange at engasjementet daler når man sitter hjemme og kun deltar via en skjerm.

Men nye muligheter vil kanskje åpne seg,  for fortsatt jobb om helsa tilsier at man ikke kan møte på arbeid, heller jobbe hjemmefra.

Skole og undervisning har måtte tilpasse seg med fjernundervisning.

Det kan åpne mange muligheter for å følge undervisning, uten å være fysisk tilstede.

For ikke å snakke om helesevesenet, hvordan de har måtte tilpasse seg.

Legeniddelindustrien vil fryde seg over milliardene som tikker inn.

Ved svineinfluensaen fikk vi en forsmak på hva de fikk solgt av vaksiner.

Nå vil salgskurvene gå til himmels.

Vi tror vi kan vaksinere bort alle sykdommer, men jeg undrer meg på om vi lurer oss selv.

Bytter vi ut en sykdom og får en annen istedenfor?

Ja det vet vi ikke.

Og igjen, jeg orker ikke gruble eller bekymre meg.

Livet er altfor kort og dyrebart til at jeg skal velge å fargelegge dagene mine grå.

Hver dag jeg kan nyte, nyter jeg.

Morgendagen får vi ta som den kommer.

Jeg ønsker det nye året velkommen og håper å få finne frem igjen kofferten om ikke så lenge.

Og mens jeg venter, reiser jeg verden rundt, i bøkene mine.

I dag

 

Jeg drømmer om reisene

Ingen kan stoppe meg fra å reise

Alle maskiner trenger vedlikehold