Jeg er så håpløs når det gjelder interiør og oppussing.
Helt håpløs rett og slett.
Å skulle plukke ut farger og gulv og tak, osv, det er så vanskelig.
Vi har de siste årene pusset opp bad, vaskerom, ganger, healingrom og lagd garderobe.
Ikke en eneste interiørblogg herfra, så denne blir den første.
Det kan være jeg slår til og viser når stuen er ferdig også, når alle møbler er på plass.
Her er tapet kommet på. Tv skal flyttes så den skal henge på den korte veggen der alt rotet står.
Den ser slik ut.
Heldigvis er gubben en kløpper i å gjøre alt.
Men jeg føler jo at jeg er veldig lite til hjelp, så noe lite må jeg gjøre.
Derfor har jeg i dag gitt meg i kast med å male vinduskarmer.
Men jeg tror nesten gubben hadde foretrukket å gjøre det alene.
ps.Vi har forresten vært gift i 36 år i dag, så slik feirer vi bryllupsdagen.
Oppussing og rester til middag, romantikk nok for oss.
Jeg maser og spør om alt mulig, for jeg er så usikker.
Og stønner og bærer meg for at jeg får vondt i knær og armer.
Jeg er rett og slett ikke noe flink til sånne ting.
Men nå er første strøket påkommet.
Gubben malte øverst og jeg nederst slik at jeg slapp å stå å vagle i en gardintrapp.
Taket er ferdig. Tv skal bort og tvbordet solgte vi, så dette er et midlertidig mens vi venter på et nytt. På kortveggen til venstre skal det stå et skap, i samme stil som spisebordet og det blir nye stoler i tre, hvit eik med grå trekk. Spisestuen blir der tv står nå.
Gulv har vi ikke plukket ut enda, det som er nå er belegget vi hadde på når vi bygde. Vi har hatt eikeparkett etter det, valnøttfarge. Det blir parkett nå også men har ikke bestemt meg for farge enda.
Vi tror det blir sånne stoler, men skal prøve de først. Det blir ikke svart skinn, for vi har katter og de har en tendens til å skrape på skinn, derfor valgte vi mørk grått stoff.
Sofaen er ny men skal stå der den stod før. Spisestuen stod der tven skal nå.
Men er det ikke rart dette hvor tuslete vi blir når det er noe vi ikke kan.
Jeg har jo ingen vansker med å sette meg ned og rense et hus for energier.
Eller gi videre budskap fra åndeverden eller noen som har gått ut av tiden.
Det er jo mye mer krevende enn å male en vinduskarm.
Men da kaster jeg det uti det uten å vite om jeg får det til.
Jeg skriver og publiserer og snakker med fremmede.
Jeg kan også stå på en scene i revy når jeg har nok energi til det.
Da storkoser jeg meg og gruer meg ikke noe.
Men å ta en malekost og male noen vinduskarmer, ja det er en stor greie.
Haha, vi er rare vi mennesker.
Ihvertfall er jeg det.
I dag
Aller mest spent er jeg på tapeten som skal være der spisestuen er. Blir den for urolig, for suppesøt? Fargene i den passet bare så innmari godt til både bord og sofa og stolputer på spisestuestolene. Det var som om fargene kom mer til liv når de ble plassert sammen med tapeten. Vi har ikke spisebord på kjøkkenet så vi bruker spisestuen til alle måltid-
Jeg leste i fjor høst den andre boken på norsk av Annette Dutton, Den forbudte historien. Jeg likte den ganske godt og gledet meg derfor til å lese den første, Det hemmelige løftet. Historien handler om 14 årige Leah som er jøde og blir sendt med toget til England for å komme til fosterforeldre. Leah er “heldig”, for hun visste hvor hun skulle, men mange av barna kunne bare håpe at noen ville ha dem, hvis ikke ble det barnehjem. Mange ble også sendt til Australia. Jeg bruker aldri røpe mye av handlingen i mine omtaler, men alle forstår nok at det ikke blir så rosenrødt som Leah og hennes foreldre håpte på.
Den ble kåret til beste kjærlighetsroman i Tyskland, men det er ikke noe feelgood dette, mye av handlingen er hentet fra virkelige hendelser.
Dette er en god bok synes jeg, bedre enn den andre boken, selv om den også var bra. En bok jeg kommer til å anbefale.
Rystet leser australske Sarah en avisartikkel om «de glemte barna». Engelske barn fra fattige familier ble sendt til Australia, ofte uten at foreldrene deres fikk vite om det. En mistanke begynner å gjøre seg gjeldende hos Sarah: Er faren hennes et av disse barna? Han vokste opp på et av barnehjemmene som er nevnt i artikkelen.
Sarah begynner å undersøke saken, og hun blir overrasket når sporene fører til Tyskland og «barnetransporten» i forbindelse med andre verdenskrig.
Jeg leste et par av Jørgen Brekkes bøker for noen år siden. Etter Drømmeløs, tok jeg en pause for jeg syntes den ble litt kjedelig. Nå dumpet det en ny Brekke ned i postkassen og jeg bestemte meg for et nytt forsøk.
Det angrer jeg ikke på. Alle kan drepe var ganske så spennende. Den er på en måte en blanding mellom psykologisk thriller og vanlig krim. Det var det psykologiske spillet som fenget meg mest. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan dette hang sammen så den ble ganske så raskt lest. Ingen blodige detaljer for de som ikke orker slikt.
Jeg synes at han kunne brukt noen sider til på etterforskning, det gikk litt fort og jeg funderer også på om det er så enkelt å få noen til å drepe. Kanskje hadde det gjort seg med noen sider til av både etterforsking og det psykologiske spilllet.
Sommeren 1992: Fem studenter knytter et helt spesielt bånd under en sommerjobb i idylliske Norrtälje. Selma spår at en av dem vil ende opp som morder. Er det en lek, eller mener hun alvor?
Sensommer 2014: En avdanket forfatter får en plutselig bestselger med kriminalromanen Alle kan drepe. Et drapsoffer blir funnet uten øyne i sitt hjem i Trondheim. Førstebetjent Odd Singsaker får nye utfordringer på hjemmebane, og slites mellom familielivet og en dramatisk etterforskning.
ALLE KAN DREPE er en oppslukende psykologisk thriller og en intrikat krimgåte. Det er også en roman som utforsker krimsjangerens muligheter
Jeg leste Livet i Catfish Alley av Lynne Bryant og likte den svært godt. Jeg gledet meg derfor til å lese Alligatorvannet av samme forfatter, boken som kom før Livet i Catfish Alley
Boken innfridde til de grader og jeg likte godt at hovedpersonene hadde reelle utfordringer i boken, at det ikke var en vanlig feelgoodroman.
Bryant veksler mellom personene i boken, datter, mor og bestemor og vi får alle deres vinkling på rasismen. Bestemor lærte de svarte å lese, mens mor skjemmes over at hun gjør dette og vil være så hvit som mulig. Datteren som igjen har en mulattdatter, har ikke vært hjemme siden datteren ble født. Nå drar de to tilbake i forbindelse med brorens bryllup og historiene nøstes opp. Veldig bra bok.
Et sommerbryllup fører Avery Pritchett hjem. Tilbake til familien som sendte henne bort.
De siste ti årene har Colorado vært Averys hjem – stedet hvor hun full av sinne og skam måtte søke tilflukt som gravid tenåring. Her har hun skapt seg et nytt liv med datteren Celi. Da Avery mottar en invitasjon til brorens bryllup, øyner hun en mulighet til å vende hjem til Greendale, Mississippi, og gjenforenes med familien. Datteren hennes er lykkelig uvitende om at hennes mørke hud vil vekke oppmerksomhet. Vil møtet med Averys fordomsfulle mor, som nesten kostet en ung mann livet den gang, føre til en ny start eller forsterke gammelt nag? Og hvordan skal Avery få bedt sin tidligere kjæreste om tilgivelse, han som har blitt nektet å se barnet sitt alle disse årene? Mest av alt trenger hun å finne svaret på hvordan Celi har fått en genetisk sykdom som bare bryter ut dersom både mor og far er er av afrikansk avstamming.
Ettersom sommeren går, åpner Averys tilbakekomst opp en pandoras eske av sjokkerende oppdagelser; av valg som er tatt og hemmeligheter som er bevart like dypt og like mørkt som bunnen av alligatorvannet.
