Healingord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få skrevet “dine” ord, ta kontakt på Lillasjel, her eller på sms 9946 7178. Kr 300,- ,Forhåndsbetaling
I dag skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig basere innlegget på et sitat.
Jeg leste ut boken Og fjellene ga gjenlyd av Khaled Hossseini.
Han har før skrevet Drageløperen og Tusen strålende soler.
De bøkene var jo fantastiske, men denne hadde fått blandede kritikker, så jeg var spent.
Men dette er dog ingen bokomtale, det kommer når måneden er omme, kun et sitat.
Det er fordi jeg syntes det var så nydelig skrevet og det var en vakker øvelse.
Jeg stjeler øvelsen fra boken og legger den inn under kategorien øvelser på bloggen min.
Øvelsen kan nemlig gjøres om så man kan gjøre den på seg selv hver kveld før man sovner.
Man kan også bruke den når hodet er fullt av bekymringer.
Sitat:
Da jeg var liten pike, hadde min far og jeg et ritual hver kveld. Etter at jeg hadde sagt mine tjueen Bismallah og han hadde pakket meg godt inn, satte han seg på sengekanten og plukket vonde drømmer ut av hodet mitt med tommelen og pekefingeren. Fingrene hoppet fra pannen til tinningene, mens han tålmodig lette bak ørene og hodet og lagde små poppelyder – som når du trekker korken opp av en flaske – for hvert mareritt som han rensket ut av hjernen min. Han puttet drømmene, den ene etter den andre, inn i en usynlig sekk på fanget og trakk snoren stramt igjen. Så ville han se seg om og lete etter gode drømmer som han kunne erstatte dem han hadde tatt bort, med.
Jeg så på mens han la hodet litt på skakke, rynket pannen og så seg om fra side til side,som om han forsøkte å høre fjern musikk. Jeg holdt pusten og ventet på det øyeblikket da fars ansikt bredte seg ut i et smil, når han sang Å, her er en, når han formet hendene til en kopp og tok imot drømmelandet som et blomsterblad som sakte daler ned fra et tre. Forsiktig, veldig forsiktig – min far sa at alle gode ting i livet kan lett gå i stykker og er lette å miste – løftet han hendene til ansiktet mitt, og med håndflatene mot pannen min gned han lykke inn i hodet mitt.
Var vel ikke det vakkert.Slike sitat er en av de tingene som gjør at jeg elsker å lese. Denne øvelsen kan gjøres lett med deg selv. Før du sovner se at du plukker ut marerittene og bekymringene ut av hodet. Erstatt de med lykkelige øyeblikk du kan drømme deg bort i før du sovner. God natt 🙂
Søndag var det så nydelig vær. Jeg gikk en tur i mitt barndomsrike. Jeg bor ikke så langt fra Marstein der jeg vokste opp. 12 år bodde jeg har under de bratte fjell før vi flyttet ned til sjøen. Elven heter Rauma og var en gang rik på laks. Det er den ikke lenger desverre. Vi har hytte lenger ned i dalen og der brukte vi å sette garn og få masse laks og ørret. Går man enda lenger bak i tiden så hadde tjenestefolk på gårdene her i dalen en klausul som sa at de skulle slippe å spise laks mer enn tre ganger i uken.. Oppover dalen her blir turistene fraktet fra cruiseskipene som ankommer Åndalsnes. Ca 50 skip i løpet av året besøker Åndalsnes. Det er 17 km fra Marstein til Åndalsnes. Kjører du videre oppover dalen kommer du til Dombås der veiskillet går mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen.
Bekkeblomen stod i full blomst. Det var her jeg brukte å plukke den når jeg var barn.
Vi møtte også denne majesteten men den var slett ikke interessert i å prate med oss
De er ganske så høye fjellene her oppe på Marstein. Det er ikke dette huset jeg kommer fra. Huset vårt ble revet i begynnelsen av 80 tallet av veivesenet for at veien skulle gjøres bredere. Vi var flyttet derfra da. Huset vårt lå et par hundre meter fra elven.
Det var fint å vandre litt på gamle stier og mimre litt. La energiene kjenne litt på hvordan det var når jeg var barn og levde et ubekymret liv her oppe. Brått en dag ble jo livet snudd opp ned i det min far døde før jeg var 12 år.
Vi drar nemlig med oss historien til våre foreldre og besteforeldre, osv, i bagasjen vår.
Dette påvirker væremåten vår.
Har vi ikke ofte hørt det kanskje.
Nå ligner du din mor eller far.
Og så ergerlig, for det var akkurat dette du ikke ønsket å arve.
En ting du har ergret deg over med dine foreldre, plutselig oppdager du at du går i akkurat samme fellene.
De samme opplevelsene også, bare med en ny vri.
Da må det klippes tråder.
Vi må sette oss selv fri fra historiene vi drar på.
Likedan er det med våre voksne barn.
Vi må sette de fri også.
De skal få slippe å dra på vår historie.
Det betyr ikke at vi skal være mindre glad i dem.
Tvert om, vi skal være så glad i dem at vi gir dem friheten.
Friheten til å være seg selv uten å dra på oss foreldre i ryggsekken sin.
Tenk hvor lett sekken deres blir da.
Ja, for når du tenker etter, vil du nok se at de kommer ut for de samme situasjoner som du selv gjorde.
Bare med en ny vri.
Derfor må de nå få stå på egne bein, uten at vi putter våre sko underst.
Jeg har en fin øvelse når man ønsker dette.
Den kan gjentas så mange ganger man føler det er behov for det.
Lukk øynene og se for deg en varm fin sommerdag.
Solen står høyt på himmelen og himmelen er vakker og blå.
Du står ved Nilens bredder.
Du ser solen blinke i den glitrende elven.
Stå der litt og kjenn freden inni deg.
Så går du ombord i en båt som fører deg nedover elven.
Du nyter reisen i stillhet.
Kanskje føler du at noen er med deg i båten, kanskje er du alene
Du ser et tempel nærme seg.
Du går i land der og går inn i det tempelet.
Tempelet ser ut akkurat som du forestiller deg i hodet.
Det er Akashabiblioteket.
Det rommer historien til alle mennesker på jorden til alle tider.
Du ber om å få utdelt din bok.
Du ser at den er delt inn i flere deler.
En del tilhører dine foreldre og forfedre.
Ta så ut de delene som ikke tilhører deg, og sett så de delene inn i dine forfedres bøker.
Du gir dem deres historie tilbake.
Føler du at de har beholdt noe fra deg, kan du også ta det ut fra deres bøker og sette inn i din.
Slik kan du også gjøre med dine voksne barn.
De som nå er voksne og skal stå på egne bein, som du ikke har bestemmelsesrett over lenger.
Du har fostret de, oppdratt de så godt du kan og nå er det på tide å slippe de fri.
Ta så deres deler ut av din bok og sett de inn i deres egne bøker
Kjenn hvordan dette kjennes ut.
Følelser kan komme opp, så slipp dem ut.
Du kan dele opp øvelsen i flere deler, ta de personene du føler for.
Du er ikke nødt til å ta alle på en gang.
Når du så føler du er ferdig, takker du og går tilbake til båten.
Du seiler tilbake dit du kom i fra.
ps. Du må ikke gjøre øvelsen til punkt og prikke slik jeg beskriver, lag gjerne din egen variant. Det viktigste er at det passer deg selv. Selv har jeg tatt utgangspunkt i en øvelse jeg fant i boken Lystemplene av Danielle Rama Hoffman.
