Jeg har snakket mye i det siste om å følge hjertet.

Mange synes nok dette er vanskelig.

Og det er ikke enkelt i starten.

Og tro ikke at man greier det hele tiden.

Man kan ikke hele tiden prøve å høre etter hva hjertet vil si en.

Da blir det stress og da vil vi heller ikke høre.

Men samtidig blir man en bedre lytter, hvis man øver.

 

Det aller viktigste å huske når man øver, er at stemmen bare vil det gode.

Den er ikke nedlatende, hverken overfor deg eller andre mennesker.

Den er ikke påtrengende og befalende.

Ingen må derfor sammenligne det med tvangstanker.

Du har fri vilje og når du følger hjertet, vil det ikke føles som en besettelse, noe du bare må gjøre, for enhver pris.

 

Det som kan være vanskelig er at man noen ganger har motstand i seg, mot å følge hjertet.

Det er i de situasjonene det er vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Det er som om kroppen vår stritter i mot og vil ikke.

Vi vil liksom ikke ha endringen som vi ubevisst inni oss, vet at kommer.

I de situasjonene er det viktig å ikke ta forhastede slutninger.

 

Så hvorfor skal man være så opptatt av å følge hjertet.

Egentlig kan jeg jo svare bare for meg selv.

Jeg er rett og slett grunnleggende mye mer lykkelig enn jeg var før.

Jeg er tryggere på meg selv, har en mer indre ro, også når det stormer.

Det har ledet meg inn på veien til det spirituelle.

Alle de fantastiske opplevelsene og varme menneskemøtene.

Det har ledet meg inn til min livsoppgave, der jeg kan bruke hele min personlighet, all min erfaring og alt jeg har lært.

Nå forskes det på om hjertet er energisentralen som forbinder oss med andre mennesker telepatisk.

Om det stemmer, vet jeg ikke.

Men jeg tror at hvis vi følger stemmen i hjertet vårt, da blir vi ledet til å bli det mennesket vi er ment til å være.

Gjøre de oppgavene som er ment akkurat for oss.

 

Det eneste jeg synes er skummelt er at noen sier de skal følge hjertet og plutselig forlater alt de har.

Akkurat det er å misforstå drømmen.

Ofte får vi nemlig store drømmer.

Dette er ikke for at vi skal forlate alt og springe så fort vi kan, mot den drømmen.

Drømmen blir gitt oss som en gulrot å strekke oss etter.

Vi skal ikke gripe gulroten og spise den opp med en gang.

Drømmen er drivkraften som skal sparke oss i gang, få oss ut på veien.

Etter at vi har sett drømmen, begynner vi å følge tegnene.

Hjertet gir oss nemlig bare små hint, små steg i gangen, som et puslespill.

Vi skal innom mye læring og møte mange mennesker og opplevelser.

Det er det hjertet vårt ønsker, ikke at vi skal si, Å det er drømmen min og så kaster vi alt og springer dit.

Nei, det er å ta museskritt og kanskje også av og til, ta stikkveier eller gå et steg tilbake.

Dette fordi det er noe vi skal lære på veien eller noen vi skal møte eller vente på.

Hadde jeg ikke gjort det, ville ikke det skjedd, sier du da etterpå.

Derfor elsker jeg boken Alkymisten av Paulo Coelho.

En liten perle av en bok, lest av millioner, og en bok man enten elsker eller ikke forstår og synes er kjedelig.

Jeg tror de som elsker denne boken, forstår nettopp budskapet i boken.

Det at å følge hjertet leder deg mot drømmen, for at du så skal finne ut at drømmen er veien du går, opplevelsene steg for steg, mot drømmen.

 

Kort fortalt leder hjertet deg dit det er ment du skal være i livet.

Det tillater deg å være deg, akkurat slik du er skapt til å være.

Det leder deg gjennom de vanskelige og vonde tingene som skjer i livet ditt.

Det å følge hjertet, betyr ikke at man er forskånet for alt som er vondt.

Det å føle følelsesmessig smerte gir oss også verdifull læring.

Det er med på å utvikle oss, lære oss å se det som er bra, rettlede oss på veien videre.

Så prøv nå om du kan høre hjertet hviske til deg.

Hva vil det at du skal gjøre akkurat nå

I dag