Catherine Isaac, Her, nå, alltid

 

Her, nå, alltid av Catherine Isaac hadde verdenslansering 20.09.17 og på den datoen kom den i postkassa mi fra Bastion Forlag.

Siden jeg har bursdag den dagen, ble det jo en fin bursdagsgave.

Allerede før boken er utgitt, er rettighetene solgt til over 20 land og Norge er først ute.

Historien skal også filmatiseres.

All denne fine omtalen av en bok før den er publisert, gjør meg nysgjerrig.

Hva handler dette om da, skal tro.

Jeg starter lesingen og i starten er jeg litt sånn, dette er en feel good roman og det er jo en sjanger som har enormt med lesere, for mange leser for avslapping og underholdning. Det er en kjærlighetsroman med romanser og herregårdsferie i Frankrike. Jeg forundres derfor hvorfor har den allerede fått så mye oppmerksomhet.  Sakte, men sikkert forstår man at her kommer det mer. Jeg må derfor her trå varsomt, for hemmelighetene avdukes i det du leser og jeg må innrømme at noen av de så jeg rett og slett ikke komme.

Boken tar for seg det å være menneske, styrker og svakheter og hvordan vi reagerer på de opplevelser vi har. Det er alvorlige temaer som tas opp, som sykdommen til hovedpersonen Jess sin mor, Akkurat det kan jeg røpe, da det kommer frem ganske tidlig i boken. Selv om det er en kjærlighetsroman, er det ikke bare store ord og rosenrøde dager. Her kommer det også frem at det slett ikke er bare rosenrødt å være i et forhold, særlig når man har barn og en travel hverdag. Skal jeg være litt kritisk, ville jeg hatt litt mindre romanser og mer av de alvorlige temaene i boken, 30 sider mindre romantikk mot 60 sider mer av de alvorlige temaene. Da hadde boken vært perfekt.

For jeg liker boken og det er jeg sikker på at mange andre gjør også. Når du først kommer noen sider ut i boken, er det vanskelig å legge den fra seg. Man blir spent på hvordan det hele ender. Jeg kommer derfor til å lese flere bøker av Catherine Isaac. Og selvfølgelig skal jeg se filmen.

 

Videoer og bilde og tekst under klippene er hentet fra Bastions facebookside.

https://www.facebook.com/BastionForlag/

Bli med på en reise til vakre Frankrike som vil forandre alt ?

Jess legger ut på ferie til idylliske Dordogne hvor ekskjæresten Adam driver et gammelt herregårdshotell. Med reisen har hun to mål: å gjenforene Adam med deres felles sønn og forhåpentligvis tilgi mannen hun en gang elsket.

Men ferien blir annerledes enn Jess hadde tenkt. Hun ser sider av Adam som er dypere enn den tilsynelatende bekymringsløse og ufornuftige mannen hun en gang kjente. Samtidig plages Jess av en hemmelighet ingen må få vite om. Kan dagene i Frankrike få henne til å virkelig leve livet, her og nå?

Samtaler med katten, Eduardo Jáuregui

Samtaler med katten, Eduardo Jáuregui.

Ja, hva skal man si om denne boken, skal tro. Den er lettlest for det første. Det er en form for selvutviklingsbok der hovedpersonen blir sviktet av samboeren og trenger råd og veiledning for å komme seg videre i livet. De rådene får hun da av en katt som plutselig dukker opp og snakker til henne.

Jeg er veldig skiftende gjennom hele boken, liker, liker ikke, morsomt, kjedelig. Det er ikke noe bok som tok meg med storm, selv om det nok er mange gode råd der, ble det litt for diffust og også litt merkelig for meg. Man er innom tema som yoga og meditasjon, temaer som interesserer meg, da jeg selv mediterer mye og ser hvilket fint verktøy det er. Mindfullness med øvelser i å legge merke til livet rundt seg og maten man spiser og nyte øyeblikkene. Deretter hva man spiser og dyrevelferd, der hun plutselig bestemmer seg for å bli vegetarianer.

Noen fine sitater fant jeg:

Jeg ble en ivrig leser som leste opp mot hundre romaner i året. Derfor visste jeg at det i bøkene lå skjult både store og små læresetninger som kunne hjelpe oss å finne oss selv og se en mening i livet

Så det er vel noen fine tips i den å ta med seg hvis man står litt fast i livet og føler verden er litt vanskelig for tiden.

Sitat:

Fengselet, murene, fangevokterne, alt det eksisterer bare i hodet ditt. De finnes ikke i virkeligheten. Det eneste som trengtes for å komme seg ut av rommet, var å innse det.

Dette å forstå at mye av det vi skaper, skaper vi i eget hode og det kan endres.

Sitat:

Noen ganger her i livet, fortsatte katten, befinner vi oss i mørket og om du ikke har syn som en katt, vil enhver skygge som rører seg, fremstå som en heks til deg.

Igjen dette å forstå hvor mye vi selv kan være med å skape vår egen hverdag og at vi følger gamle tankemønstre og frykter som kanskje ikke er helt reelle.

Det er nok ikke en av de bøkene jeg kommer til å huske i fremtiden, det tror jeg ikke, men helt ok for lett underholdning.

Fin å ha med i kofferten til syden.

Boken er sponset av

https://www.bazarforlag.no/

Sara hadde aldri trodd at katter kunne snakke. Men så hadde hun heller aldri trodd at hun kunne bli lykkelig igjen. Helt til Sibylla kom inn i livet hennes. Den mystiske katten kan ikke bare snakke, hun ser også ut til å vite mer om Sara enn hun gjør selv.

Hun kjenner til Saras stressende jobb på reklamebyrået, det skrantende forholdet til kjæresten og det siste svimmelhetsanfallet. Sara har mistet all glede i livet, men med sitt skarpe blikk, sin særegne sans for humor og sin gamle visdom, hjelper Sibylla Sara med å møte utordringene og ta tilbake drømmene sine.

Møtet med Sibylla er begynnelsen på slutten ? slutten på et liv Sara ikke lenger hadde noen glede av.

 

Den forbudte historien, Annette Dutton

Annette Dutton er et nytt bekjentskap for meg. Hun er en tysk og populær i hjemlandet, men hun bor i Australia. Hun har skrevet Det hemmelige løftet, som ble utgitt på norsk  i fjor og jeg skal skaffe meg den etterhvert, for jeg likte denne boken.

Dette er ikke boken for de store diskusjoner, det er underholdning. Men det er ikke en platt kjærlighetsroman fra første til siste side, selv om det er litt. Det handler om legen Katja som reiser til en begravelsesseremoni for en avdød slektning på Papua Ny Guinea.

Hun rømmer fra sorgen etter at hennes mann døde i en helikopterulykke. Selve begravelsesseremonien har ikke så stor betydning i boken, men litt etter litt får vi kjenne historien til denne slektingen og også andre og en hemmelighet innen familien blir etterhvert nøstet opp og avslørt. Boken hopper mye i tid og det er også diverse brev og dagboksnotater, så man må holde tungen beint i munnen. Det er blanding av historie og fiksjon i skjønn forening.

Men som sagt, det er underholdning, men også med alvor da vi også får høre om krigene som vært gjennom historien. Vi får også være med en tur innom Australia og Tasmania. Fabelaktig bok å ha med på ferie, kanskje aller mest en kvinnebok, litt feelgood, men mer innhold. Anbefales.

Boken er sponset av

https://www.bazarforlag.no/

Katja, som er lege og bor i Köln, har fått invitasjon til en begravelsesseremoni for en for lengst avdød slektning på Papua Ny Guinea. Hun aner ikke hva dette innebærer, men forholdet til familien er anstrengt og hun er villig til å bruke en hvilken som helst unnskyldning for å slippe å delta i bestefarens fødselsdagsfeiring.

I de tropiske omgivelsene blir Katja kjent med en dramatisk historie som bidrar til å kaste lys over mørke familiehemmeligheter. Vi møter også historiske skikkelser som den berømte og beryktede Dronning Emma av Ny Guinea.

Skjønnhet for aske, Cecilia Samartin

En av mine favorittforfattere er Cecilia Samartin. Jeg har lest alle hennes bøker og jeg elsker de. Fra ulike land og ulike problemstillinger, men likevel skrevet fra hjerte. Jeg gledet meg derfor stort til å lese Skjønnhet for aske.

Denne gangen tar hun for seg et hett tema, trafficking. Unge jenter som nådeløst blir kastet inn i sexindustrien, solgt som et stykke brød hos bakeren, men i motsetning til brødet man takker for,  blir disse jentene mishandlet på det groveste. Hvem har sagt at slavetiden er forbi. Den er her i høyeste grad fortsatt rundt om i hele verden. Det er derfor et viktig tema Samartin tar opp i boken.

Vi følger tre unge jenter, deres opplevelser som kaster dem ut i en hard verden. Vi følger historien deres hver for seg, men også etter at de finner hverandre og planlegger flukten vekk fra sine tyranner.

Det er så moderne i dag å dele bøkene i forskjellige tidsepoker. Det har også Samaritin gjort og for meg ødelegger det en del av spenningen. I det jeg tidlig i boken leser at de tre jentene har klart å rømme, blir spenningen borte i det å vente for å se om de greier å rømme sammen. Hadde den vært bygd opp i tid uten å vite så mye på forhånd, hadde den blitt enda mer spennende.

Jeg føler også at Samartins ikke helt har hjertet med seg i starten av boken. Jeg funderer på om tidspresset for å få ferdig manus ødelegger litt, at hun rett og slett ikke har tid til å bearbeide karakterene nok. For jeg får ikke den samme dypden og følelsen jeg bruker å få, når jeg starter på en av Samartins bøker. Jeg ville ønsket meg mer fra jentenes liv og følelser, før de blir kastet ut i den brutale verden. Gjerne 100 sider mer. Vanligvis synes jeg bøkene kunne vært kortet ned, men i dette tilfellet ville jeg hatt mer.

Men når jeg kommer et stykke ut i boken og situasjonene tilspisser seg og rømmingen planlegges, er jeg oppslukt.

Så sitter jeg igjen der da og må vente på neste bok. Kanskje skulle jeg ikke lest den så raskt.

For de som enda ikke har lest Cecilia Samartin, anbefaler jeg henne på det varmeste. Hun ble født på Cuba men flyktet til USA og bor utenfor Los Angeles.

Cuba står sterkt i hennes hjerte og noen av bøkene hennes har handling derfra, Drømmehjerte og Dona Maria. Andre bøker hun har skrevet er trilogien, Le Peregrino, La Peregrina og Los Peregrinos.  Hun har også skrevet Salvodarena, der hovedpersonen flykter fra borgerkrigen i El Salvodor og Mofongo, om Sebastian som har hjertefeil og må stå og se på når de andre gutta spiller fotball. Hadde jeg ikke hatt så mange bøker i hylla som jeg enda ikke hadde lest, tror jeg at jeg ville startet forfra og lest alle om igjen, så glad er jeg i Cecilia Samartins bøker. 

En oversikt over hennes tidligere bøker finner du her:

http://lillasjel.blogg.no/1504979743_los_peregrinos_cecilia_samartin.html

Tekst hentet fra http://juritzen.no/

Skjønnhet for aske

Cecilia Samartin

På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.

I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.

Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun ? og barndommen er brått revet bort.

Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.

Fellesskapet gir dem mot og styrke til å flykte mot frihet og et eget liv.

Toril Brekke, Alle elsket moren din

Alle elsket moren din av Toril Brekke er hva jeg kaller en ordentlig gammeldags roman og med det mener jeg på en god måte. En oppvekstshistorie om Agathe som vokser opp med en mor som er mest opptatt av seg selv og sin karriere og ikke tid eller interesse, for sine barn. Agathe passer på seg selv og etterhvert også broren sin. Det var jo mer vanlig før i tiden at ungene gjorde som de ville og i dagens samfunn ville vi jo tilkalt barnevernet. Jeg liker svært godt at vi får følge Agathes historie uten alle disse hoppene i tid som er så moderne nå. Brekke skriver Agathes historie rett frem uten de store følelsene for jenta forteller det jo slik hun ser det, selv om det kommer frem at det er sårt for henne at moren ser andre, men ikke henne og at hun så gjerne ville visst hvem hennes far er.  Heldigvis har hun en stefar som lager mat og er mer tilstede enn moren og også sin mormor og morfar. Toril Brekke er en flott historieforteller, boken anbefales.

Sitat:

Mamma var musikken. Den hang sammen med rommet med de lange, fratrukne gardinene, påtrykket vinranker og blå drueklaser og lyset som vellet inn, selv på dager med blek sol. Jeg hadde det for meg at dette særegne, sterke lyset stammet fra bjerken og almene der de stod høye og majestetiske i hellingen ned mot fjorden, som om de grønne kronene strålte av seg selv, som om vinden gjorde bladene til blafrende små hender som kastet gullglitter mot vinduene, gjennom rutene, slik ellers bare Jesus kunne gå rett gjennom en vegg, av tre , av glass. Jesus og solskinnet, sa mormor

Sitat:

Jeg tenker på melodier uten tekst. Jeg tenker at ord fanger tanken, at toner alene får tankene til å flyte, fordampe, jeg tror at harmoni betyr skjønnhet og ro, og godhet; alt dette greier jeg å tenke, tivnger meg til å tenke, for ikke å bry meg om at jeg er lei meg på grunn av mamma.

Bilde og tekst er hentet fra Aschehoug, som også har sponset boken

https://www.aschehoug.no/

Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn.

“Hvem er faren min?” Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil.

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.

Tåkens hersker, Carlos Ruiz Zafon

For mange år siden leste jeg Vindens skygge og Engelens spill av Carlos Ruiz Zafon og jeg husker jeg likte de svært godt.

Jeg var derfor begeistret over å skulle lese Tåkens hersker av samme forfatter. Først så ble jeg skuffet for dette var en skikkelig spøkelseshistorie. Siden jeg utvikler mitt mediumskap og ikke tror på onde spøkelser, men tror at på den andre siden er det kun godhet, så ble jeg først litt skuffet. Men så ble historien svært spennende etterhvert og jeg ble oppslukt likevel. Jeg måtte bare tenke at dette var eventyr og et spennende et også og jeg vil ha mer. En annerledes spenningsbok for de som liker krim.

Han har også gitt ut Midnattspalasset og Skogens skygge og det er 100 % sikkert at denne fruen skal lese begge og jeg gleder meg allerede.

Bilde og tekst er fra Bokklubben

Boken er sponset av http://juritzen.no/

Spania 1943: Krigen herjer. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som viser seg å ha sin helt egen historie, sitt helt eget liv. I enden av stranda, i fyrtårnet, bor jevngamle Roland som tør svømme ned til skipsvraket som ligger like utenfor.
Det var bare én som overlevde da skipet sank, eller er også han død …?
En intelligent, velskrevet og poetisk grøsser.

CARLOS RUIZ ZAFÓN (f. 1964) er en bestselgende spansk forfatter. Han har studert informasjonsvitenskap og arbeidet i et PR-byrå i Barcelona, før han i 1994 ble forfatter på heltid. I tillegg til sitt forfatterskap skriver han manus for film og arbeider som journalist for de spanske avisene El País og La Vanguardia.

Andre bøker av Zafon, er Vindens skygge, Engelens spill og Himmelens fange et must. De to første har jeg lest, er usikker på om jeg har lest Himmelens fange, så det må jeg finne ut 🙂

I 1945 er Daniel ti år, snart elleve. Faren er antikvar. Moren er død. En kveld innvier faren Daniel i en hemmelighet: Han tar ham med til «De glemte bøkers kirkegård» i den gamle bydelen i Barcelona. Her får Daniel lov til å velge seg én bok blant alle bøkene som velter ut av hyllene i de labyrintaktige kjellerrommene.

Grøssende skummel
Daniel velger Vindens skygge av den ukjente forfatteren Julián Carax. Boka holder ham våken hele natta. Han sluker den og blir besatt av å finne ut hvem forfatteren er. Han får høre at Julián Carax er død. Sakte men sikkert, etter hvert som årene går, klarer likevel Daniel, som en annen detektiv, å nøste opp historien om den mystiske Carax. Han blir oppsøkt av en besynderlig og ansiktsløs skikkelse, som lukter svidd og som påstår at han er en av figurene i Carax’ Vindens skygge. Han er ute etter det eksemplaret Daniel fant på «De glemte bøkers kirkegård». Daniel blir nødt til å redde boka unna klørne på denne fæle mannen, for han hadde jo lovet på tro og ære at boka aldri skulle bli borte.

Vakker kjærlighetsroman
Denne labyrintaktige historien om lille Daniel og hans søken etter det gåtefulle i livet, kjærligheten og litteraturen er befolket med de frodigste personer: Den fillete tiggeren, som viser seg å være et oppkomme av et antikvaremne, den homofile urmakeren, den blinde, usedvanlig vakre Clara, Daniels kamerat Tomás og den overlegne, mystiske søsteren hans Beatriz. Vi møter også den ufordragelige politi-inspektøren Fumero og et vell av andre obskure og finurlige skikkelser og opptrinn som gjør boka til både en sitrende grøsser, en intrikat detektivroman, en vakker kjærlighetsroman og en lærerik historisk roman.

 

#Zafon #tåkens hersker #vindens skygge

Guden, Jørgen Jæger

Jørgen Jæger er en av Norges mest leste krimforfattere. Guden er bok nummer 10 med lensmann Ole Vik, selv om herr Vik ikke har hovedrollen i etterforsknigen i denne boken. Jeg likte komplottet i starten der de ansatte på lensmannskontoret blir sperret inne før skudd-dramaet begynner. Det er mye som foregår i boken og det liker jeg.

Dette er faktisk min første Jørgen Jæger bok, selv om det står 4 av de tidligere bøkene, i bokhylla og venter. Jeg var derfor veldig spent.  Men jeg henger meg litt opp i detaljer, jeg er nå en gang en irriterende leser på den måten. Noe kan jeg sluke rått, om det er aldri så lite realistisk, mens andre ting irriterer meg, som Reka og hans datter. Det ble altfor urealistisk for meg, han kunne vært jobbet litt mer med.  Det blir også litt rart at så mye skal foregå på et sted som akkurat er stort nok til å få bystatus liksom, for stort komplott til antall innbyggere, kanskje

Men for all del, det er mye som foregår. Litt av et komplott og hvem som står bak er ikke så lett å skjønne i og med at alle er i slekt eller bor sammen med alle. Man skal ha tunga beint i munnen.

Jæger er veldig populær som krimforfatter og det forstår jeg. Dette er en tradisjonell krim uten de blodige beskrivelsene og jeg vet mange etterspør nettopp dette. For meg blir det rett og slett ikke spennende nok, ikke driv, så jeg bare må ha neste side og neste side. Kanskje akkurat i begynnelsen og helt på slutten, da hele saken kommer til endes, er det litt spennende.  Men etter å ha lest Dødsrytteren av Øystein Wiik, tidligere og nesten ikke klart å legge den fra meg, ble denne mye roligere. Men vi lesere er forskjellig og veldig mange foretrekker denne type krim så jeg forstår at Jørgen Jæger er populær og da er nok Guden en av de bøkene de må ha med seg nå i høst. Jeg kommer nok til å lese de som står i hylla også, fin å putte i feriekofferten de, for det er pocket. 🙂 For de som mangler Jægerbøker, tror jeg de fleste er kommet i pocketformat og det er fint. Lette å ta med seg og til en billig penge.

Hvis du vil lese om hvordan Jørgen Jæger skapte Ole Vik,kan du lese om det her. Her står det også litt om hvordan han arbeider.

http://juritzen.no/aktuelt/slik-skapte-jeg-ole-vik

Boken er sponset av Juritzen

Bilde og tekst under bildet er hentet fra :

http://juritzen.no/

Den 10. romanen om lensmann Ole Vik & co Det er fullt av folk på torget i Fjellberghavn når ordfører Janne Wold går på talerstolen fulgt av politistasjonssjef Marte Mellingen. Midt i folkemengden roper en skingrende stemme: «Allahu akbar!» etterfulgt av tre skudd. På scenen står ingen oppreist, og samtidig starter en serie med godt planlagte bankran. Det blir noen svært dramatiske døgn for politioverbetjent Cecilie Hopen der hun jakter på gjerningsmenn med begjær som vanskelig kan kontrolleres. I de mørkeste skygger trekker en anonym person i trådene. Han er Guden. Og Ole Vik? I denne romanen får han helt nye utfordringer privat. Dette er en kriminalroman med dramatiske hendelser og sarte menneskelige relasjoner. Guden er Jæger på sitt beste

Så det går deg godt, Elen Egeland

Så det går deg godt, Elen Egeland  Å for en vidunderlig vakker bok om noe så sårt som en vond oppvekst.

Dette er en bok for de som føler det de leser. Hun får frem alle følelser i meg uten store ord. Enkelt forklart fra en liten pikes, Inas, hjerte og man kjenner følelsene hennes dypt inn i hjertet og sjelden er jeg blitt så rørt av en bok, uten de store hendelsene. Jeg føler det hun føler og jeg må innrømme at nettopp derfor kom det nok både en og to tårer. Hun skriver så vakkert. Jeg skal gi dere noen ord.

Sitat:

Den lille stuen var så full av møbler at man måtte sno seg mellom dem. På alle bord lå det heklede duker. Over sofaen, høyt oppe på veggen, var det et smalt, avlangt vindu med farget glass. Kveldssolen skinte inn av det og lyset i stuen ble gyllent. Sofaen og stolene var gamel og myke, de var til å synke ned i med bena oppunder seg, som hos mormor. Var det noen som ville deg noe mens du satt og leste, ble det sagt med stemmer som hørte til i et slikt rom. Alt som skjedde og ble sagt, kom fra mennesker som ville deg godt.

Jeg føler hvordan jeg krøller meg ned med boken min her i disse møblene, i dette rommet, trygg for omverdenen.

Så var det de setningene som rommet det som ikke var så godt å føle på:

Sitat:

Ina visste at nå var sommeren over. Det var lenge til neste sommer. Ida trodde ikke på neste sommer. Det å bli glad i noen var farlig. Mennesker blir borte. Men det var godt å ha noen å være glad i for en stund.

Sitat:

Det at hun og mor snakket sammen overskygget alt, det var det som betød noe. Hun savnet ikke gaten hjemme, vennene, for akkurat nå hadde hun alt hun ønsket seg, en mor å snakke med og som hun kunne ha det godt sammen med. Hun forandret på historier og hendelser, noen ble ganske ugjenkjennelige, slik måtte det være, mor måtte like dem.

 

Og så tar hun opp det som er så viktig. Det at vi prøver å være den ene i møte med våre medmennesker, den ene som ser og som bryr seg, som lytter og viser omsorg, for kanskje møter vi nettopp en som Ina, som er helt avhengig av innimellom å møte denne ene som ser henne og bryr seg om henne, som berger hele oppveksten hennes.

Sitat:

Disse stundene, som reparerte. Alle de rundt, som holdt henne fast, kanskje bare for en kort stund, fordi møtene var så tilfeldige. Alle de som skapte en streng inne i Ina som gjorde at hun stod oppreist. For hvert slikt møte ble strengen sterkere. Hun var i bevegelse, det var ingen stillestående nedbrytning, lik en forlatt bygning som sakte går til grunne og ender opp som en ruin.

Sitat:

Hvem var der for barna? Hvem var der noensinne for dem? Hvorfor var det inten som så? Fantes det ingen som hadde mot og innsikt til å bryte inn i hjem der sårene ikke syntes, der skrikene la gjemt bak smil, bak småbarns trass eller tibaketrekning

Til og med nå når jeg skriver fra boken, kjenner jeg følelsene fortsatt. Dette er nok en av de bøkene som jeg aldri glemmer. Takk for at jeg fikk lese den. Den er sponset av Forlagshuset i Vestfold. Jeg skulle ønsket meg enda 50 sider der forfatteren forteller mer om livet som voksen. Vi fikk et lite innblikk og det er Ina som voksen som forteller sin historie som barn, men jeg ville hatt enda mer om tiden når hun flyttet ut og tok fatt på voksenlivet. En bok jeg anbefaler sterkt og særlig til alle de som har med barn å gjøre.

Som det står utenpå boken “Et barn som blir krenket, slutter aldri å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv”

Tekst og bilde hentet fra

http://forlagshusetivestfold.no/home

Så det går deg godt er en oppvekstroman. Den handler om tre søstre som vokser opp sammen med en mor med psykiske problemer. Det er tidvis en vond bok, men den er også rørende og vakker. Hvordan er livet for tre små barn, når de eneste de kan stole på er hverandre? Og den de elsker mest av alt, også er den mest ustabile og farlige?

Los Peregrinos, Cecilia Samartin

Jeg har lest alle Samartins bøker unntatt denne. Og hun kommer med enda en nå i slutten av september, Skjønnhet og Aske. Jeg har kjøpt Los Peregrinos, men har den på utlån. Jeg følte derfor at den skulle leses nå med en gang før Skjønnhet og Aske. Jeg gadd ikke å vente på at jeg fikk den tilbake så jeg brukte Appen på Ipaden, eBokBib. Det er en app fra biblioteket der du registrerer deg med lånenummeret ditt og deretter kan du låne ebøker gratis og det gjør du hjemmefra. Noen få tastetrykk og jeg hadde Los Peregrinos tilgjengelig. Jeg liker best å ha bøkene i hånda, men av og til hvis jeg trenger en bok raskt eller mangler en i en serie, bruer jeg eBokBib. Det er helt fabelaktig, tusenvis av bøker tilgjengelig uten å måttte flytte seg ut av godstolen.

Los Peregrinos er tredje bok om Pelegrinoene og her får vi via en nærmest Tusen og en natt fortelling høre oppgave til historien til forfedrene til Jamilet, hovedpersonen i bøkene. Dette er ikke en av de bøkene av Samartin som har de alvorlige temaene, dette er en bok for underholding, fin å ha med på ferie. Men jeg liker Samartins bøker, både de mer alvorlige og disse eventyrlignende og synes det er fint hun favner begge deler. Jeg gir bort de fleste av mine bøker etter at jeg har lest de, men Samartins bøker er av de jeg ikke gir fra meg, de gjemmer jeg så jeg kan lese de om igjen. Det betyr at jeg er svært glad i disse bøkene, for det er ganske så mange jeg er glad i, men gir bort likevel.

Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om igjen de to første, Senor Peregrino og La Peregrina, for det er en fordel å huske historien til Jamilet før man leser Los Peregrinos, og jeg husker ikke alt, men det gikk fint likevel. Boken er underholdende den og spennende også.

http://www.dagsavisen.no/kultur/takknemlig-for-norske-lesere-1.290339

Tekst fra Bokklubben

Jamilet ligger på sykehus i Santiago de Compostela etter en dramatisk brann. Kvelden før ble hennes bestefar, Señor Peregrino, skutt. I sykeværelset forteller Rosa, bestemoren Jamilet så lenge har lett etter, legenden om Faridoon og Florica. Den mauriske prinsen Faridoon bortfører en spansk bondejente til palasset Alhambra fordi han mener hun er Den Blå Rosen og utvalgt til en helt spesiell oppgave. I Alhambra venter Zoraya, den onde kvinnen ingen kjenner opphavet til. Legenden forteller den avgjørende kamp mellom ondt og godt, gir det endelige svaret på hvorfor Jamilet bærer på det store fødselsmerke, og hva merket betyr. I denne romanen oppklares alle livsmysteriene til Jamilet.

For de som ikke er kjent med Samartins bøker, skal jeg skrive litt om dem

Senor Peregrino er den første og jeg likte den svært godt. Den er litt mystisk og  spennende. Jeg kjenner det på meg at jeg må lese de om igjen. Jeg har glemt en del av handlingen men husker jeg likte den svært godt. Hun skriver så vakkert om livet og om mennesker og alt vi bærer på.

Jamilet er usedvanlig vakker, men under klærne skjuler hun et grotesk fødselsmerke. Med håp om å bli som alle andre flykter hun fra Mexico til USA. Hun får som jobb å ta seg av gamle Señor Peregrino, og når han forteller om sin pilegrimsvandring til Santiago de Compostella, forandres alt. Historien om Jamilet fortsetter i La Peregrina.

La Perigrina  var veldig bra den også, men jeg husker det var noe merkelig på slutten jeg ikke helt forstod. Derfor er det vel enda et tegn på at jeg må prøve å få lest de om igjen nå etter at den tredje har kommet, men så var det alle de andre bøkene som også venter på å bli lest, så vi får se.

Tekst fra http://juritzen.no/

Peregrinoer? Er de vandrere som oss? spurte jeg håpefullt.
Jamilet vil vite sannheten om Señor Peregrinos store kjærlighet, den mystiske, spanske kvinnen Rosa. I nåtid får vi fortellingen om hvordan unike vennskapsbånd strekkes når jakten på identitet og familie virvler opp en gjemt fortid.
Parallellhistorien foregår mange år tidligere i Spania, der Rosa forteller om hvordan hun måtte flykte fra sin landsby, hvor man mente hun bar djevelens merke. Rosa slår seg sammen med sigøynere som dyrker hennes overnaturlige evner.
Men Rosa får et kall; for å forandre sitt liv må hun gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela.

 

Men Cecilia Samartin har også skrevet bøker med mer alvorlige temaer. Hun har gitt ut blant annet to fra hjemlandet Cuba. Dôna Maria Og Drømmehjerte. Hadde jeg ikke vært Samartinfan før, ble jeg det ihvertfall etter å ha lest Drømmehjerte. Nydelig skrevet.

Tekst og bilde hentet fra Bokklubben

Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne. En dramatisk og vakker roman om håp, håpløshet og evig vennskap.

 

Dôna Maria kom flere år senere og tok særlig for seg alle de uskyldige som ble holdt fenglset på Cuba.

Ikke siden romanen DRØMMEHJERTE har Cecilia Samartin skrevet om Cuba. Men etter ti år har hun på ny klart å skape en hjertevakker fortelling fra hjemlandet hun så sårt savner. Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto, skal vende tilbake fra utlandet. Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen “Las Damas de Blanco”, “Kvinner i hvitt”, er født. I DOÑA MARIA briljerer Samartin med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.

 

Salvodarena er også en fin bok fra Samartin.

Som ung jente flykter Ana fra et krigsherjet El Salvador til et kloster i USA. Motvillig må hun siden forlate nonnenes fellesskap for å bli sendt til et rikmannshjem i California der hun skal passe familiens barn. På tross av sine egne følelsesmessige sår, er Ana i stand til å gi omtanke og lindring, og til slutt finner hun kjærligheten der hun minst ventet det.

 

Til slutt en av mine favorittbøker av henne. Jeg husker jeg var veldig rørt av lille Mofongo. Samaritin skriver fra hjertet og det er så mye kjærlighet i det hun skriver, det er så hjertevarmt. Her kjærligheten mellom bestemor og Mofongo. Han må stå og se på at de andre guttene leker for han har en hjertefeil og kan ikke være med. Hun har også gitt ut en kokebok med oppskriftene som bestemor lagde og jeg har tenkt å skaffe meg den, men enda ikke kommet så langt.

“Det er magi vi skaper, ikke sant, abuela?” “Nå ja, det er avgjort en måte å se det på,” svarte hun tankefullt. “Eller kanskje det er magien som skaper oss.” Sebastian drømmer om å være som de andre gutta, å kunne løpe som en vind over fotballbanen. Men en hjertefeil gjør at han må stå på sidelinjen. Sebastian finner sin arena på kjøkkenet hos abuela Lola, og sammen tilbereder de eksotiske retter som fører en splittet familie sammen. Mofongo er Samartin-magi på sitt beste. Dette er en fortelling om å danse med døden, om hvordan små seire bygger vakre liv, om kjærlighet og lengsel gjennom generasjoner og hjerter som brister på så mange måter. Mofongo viser at skillet mellom glede og sorg ikke er skjørt, men usynlig.

Bienes historie. Maja Lunde

Jeg kjøpte Bienes historie på salg her i sommer, for det var så mange som hadde skrytt av hvor god den var. Nå tar jeg ikke det så høytidelig for ofte liker jeg ikke de bøkene som er så oppskrytt, men tenkte at jeg må nå se om det stemmer. Jeg har lest bok nummer to av Lunde, Blå, så da tenkte jeg at jeg må lese Bienes historie også. Anmeldelsen av Blå kommer vi tilbake til.

I utgangspunktet var jeg negativ, jeg har en tendens til det innimellom når jeg har tanker om en bok, vet at det er veldig dumt, men sånn er det med meg. For det første var det alle de gode anmeldelser, som jeg ofte føler er kjøpt og betalt og kun tildelt bøker jeg ikke forstår å like og så oppdaget jeg at en del av historien var lagt til 2098. Når noe er frem i tid er det som å vifte med en rød klut foran meg. Jeg liker ikke spådommer. Men boken stod i hylla og leses skulle den.

Og resultatet er at jeg likte boken svært godt. For en fortellerkunst. Ja, den er frem i tid og litt irriterte det meg at det skal være en dommedagspreken for alt som er frem i tid, men det tok seg inn igjen på slutten. Jeg må bare bøye meg i støvet for Maja Lunde, hun er en fantastisk forteller. Jeg håper bare at historiene kommer til henne så vi får flere gode romaner fra henne i årene som kommer. Ikke rart at denne er blitt solgt til mange land.

Egentlig bør denne boken var obligatorisk lesing for alle som elsker bøker. Så enkelt er det. Den bør også inn i skolen som en tankevekker til elevene som skal arve vår fremtid. Jeg er blitt stor fan av Maja Lunde.

Tekst fra bokklubben

Det er en lang reise Maja Lunde tar oss med på i sin roman. Vi får bli med til 1800-tallets England, til William, biologen som en gang var et forskertalent, som har fått for mange barn og kastet bort livet sitt i frøbutikk. Nå ligger han til sengs – utslitt, resignert, tom, motløs – til han en dag leser en bok om bier, og reiser seg fra senga. Ambisjonen er klar: å skape en helt annerledes – og bedre – bikube.

Vi får bli med til George, den amerikanske birøkteren som elsker gården sin, landskapet han lever i og biene sine. Han lengter etter at sønnen Tom skal interessere seg mer for biene og mindre for studiene. Og vi møter Tao, den kinesiske kvinnen anno 2098 som lever etter Kollapsen, i en verden der bier ikke lenger finnes, der det knapt finnes mat, der det også er langt færre mennesker enn i dag – fordi matmangelen er så stor og prekær. Tao, som jobber med håndpollinering, som bare har en time om dagen med sin tre år gamle sønn, men som bærer på en drøm om å kunne gi han noe mer enn hun selv har fått.