Jeg har lest alle Samartins bøker unntatt denne. Og hun kommer med enda en nå i slutten av september, Skjønnhet og Aske. Jeg har kjøpt Los Peregrinos, men har den på utlån. Jeg følte derfor at den skulle leses nå med en gang før Skjønnhet og Aske. Jeg gadd ikke å vente på at jeg fikk den tilbake så jeg brukte Appen på Ipaden, eBokBib. Det er en app fra biblioteket der du registrerer deg med lånenummeret ditt og deretter kan du låne ebøker gratis og det gjør du hjemmefra. Noen få tastetrykk og jeg hadde Los Peregrinos tilgjengelig. Jeg liker best å ha bøkene i hånda, men av og til hvis jeg trenger en bok raskt eller mangler en i en serie, bruer jeg eBokBib. Det er helt fabelaktig, tusenvis av bøker tilgjengelig uten å måttte flytte seg ut av godstolen.

Los Peregrinos er tredje bok om Pelegrinoene og her får vi via en nærmest Tusen og en natt fortelling høre oppgave til historien til forfedrene til Jamilet, hovedpersonen i bøkene. Dette er ikke en av de bøkene av Samartin som har de alvorlige temaene, dette er en bok for underholding, fin å ha med på ferie. Men jeg liker Samartins bøker, både de mer alvorlige og disse eventyrlignende og synes det er fint hun favner begge deler. Jeg gir bort de fleste av mine bøker etter at jeg har lest de, men Samartins bøker er av de jeg ikke gir fra meg, de gjemmer jeg så jeg kan lese de om igjen. Det betyr at jeg er svært glad i disse bøkene, for det er ganske så mange jeg er glad i, men gir bort likevel.

Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om igjen de to første, Senor Peregrino og La Peregrina, for det er en fordel å huske historien til Jamilet før man leser Los Peregrinos, og jeg husker ikke alt, men det gikk fint likevel. Boken er underholdende den og spennende også.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

http://www.dagsavisen.no/kultur/takknemlig-for-norske-lesere-1.290339

Tekst fra Bokklubben

Jamilet ligger på sykehus i Santiago de Compostela etter en dramatisk brann. Kvelden før ble hennes bestefar, Señor Peregrino, skutt. I sykeværelset forteller Rosa, bestemoren Jamilet så lenge har lett etter, legenden om Faridoon og Florica. Den mauriske prinsen Faridoon bortfører en spansk bondejente til palasset Alhambra fordi han mener hun er Den Blå Rosen og utvalgt til en helt spesiell oppgave. I Alhambra venter Zoraya, den onde kvinnen ingen kjenner opphavet til. Legenden forteller den avgjørende kamp mellom ondt og godt, gir det endelige svaret på hvorfor Jamilet bærer på det store fødselsmerke, og hva merket betyr. I denne romanen oppklares alle livsmysteriene til Jamilet.

For de som ikke er kjent med Samartins bøker, skal jeg skrive litt om dem

Senor Peregrino er den første og jeg likte den svært godt. Den er litt mystisk og  spennende. Jeg kjenner det på meg at jeg må lese de om igjen. Jeg har glemt en del av handlingen men husker jeg likte den svært godt. Hun skriver så vakkert om livet og om mennesker og alt vi bærer på.

Jamilet er usedvanlig vakker, men under klærne skjuler hun et grotesk fødselsmerke. Med håp om å bli som alle andre flykter hun fra Mexico til USA. Hun får som jobb å ta seg av gamle Señor Peregrino, og når han forteller om sin pilegrimsvandring til Santiago de Compostella, forandres alt. Historien om Jamilet fortsetter i La Peregrina.

La Perigrina  var veldig bra den også, men jeg husker det var noe merkelig på slutten jeg ikke helt forstod. Derfor er det vel enda et tegn på at jeg må prøve å få lest de om igjen nå etter at den tredje har kommet, men så var det alle de andre bøkene som også venter på å bli lest, så vi får se.

Tekst fra http://juritzen.no/

Peregrinoer? Er de vandrere som oss? spurte jeg håpefullt.
Jamilet vil vite sannheten om Señor Peregrinos store kjærlighet, den mystiske, spanske kvinnen Rosa. I nåtid får vi fortellingen om hvordan unike vennskapsbånd strekkes når jakten på identitet og familie virvler opp en gjemt fortid.
Parallellhistorien foregår mange år tidligere i Spania, der Rosa forteller om hvordan hun måtte flykte fra sin landsby, hvor man mente hun bar djevelens merke. Rosa slår seg sammen med sigøynere som dyrker hennes overnaturlige evner.
Men Rosa får et kall; for å forandre sitt liv må hun gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela.

Men Cecilia Samartin har også skrevet bøker med mer alvorlige temaer. Hun har gitt ut blant annet to fra hjemlandet Cuba. Dôna Maria Og Drømmehjerte. Hadde jeg ikke vært Samartinfan før, ble jeg det ihvertfall etter å ha lest Drømmehjerte. Nydelig skrevet.

Tekst og bilde hentet fra Bokklubben

Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne. En dramatisk og vakker roman om håp, håpløshet og evig vennskap.

Dôna Maria kom flere år senere og tok særlig for seg alle de uskyldige som ble holdt fenglset på Cuba.

Ikke siden romanen DRØMMEHJERTE har Cecilia Samartin skrevet om Cuba. Men etter ti år har hun på ny klart å skape en hjertevakker fortelling fra hjemlandet hun så sårt savner. Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto, skal vende tilbake fra utlandet. Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen “Las Damas de Blanco”, “Kvinner i hvitt”, er født. I DOÑA MARIA briljerer Samartin med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.

Salvodarena er også en fin bok fra Samartin.

Som ung jente flykter Ana fra et krigsherjet El Salvador til et kloster i USA. Motvillig må hun siden forlate nonnenes fellesskap for å bli sendt til et rikmannshjem i California der hun skal passe familiens barn. På tross av sine egne følelsesmessige sår, er Ana i stand til å gi omtanke og lindring, og til slutt finner hun kjærligheten der hun minst ventet det.

Til slutt en av mine favorittbøker av henne. Jeg husker jeg var veldig rørt av lille Mofongo. Samaritin skriver fra hjertet og det er så mye kjærlighet i det hun skriver, det er så hjertevarmt. Her kjærligheten mellom bestemor og Mofongo. Han må stå og se på at de andre guttene leker for han har en hjertefeil og kan ikke være med. Hun har også gitt ut en kokebok med oppskriftene som bestemor lagde og jeg har tenkt å skaffe meg den, men enda ikke kommet så langt.

“Det er magi vi skaper, ikke sant, abuela?” “Nå ja, det er avgjort en måte å se det på,” svarte hun tankefullt. “Eller kanskje det er magien som skaper oss.” Sebastian drømmer om å være som de andre gutta, å kunne løpe som en vind over fotballbanen. Men en hjertefeil gjør at han må stå på sidelinjen. Sebastian finner sin arena på kjøkkenet hos abuela Lola, og sammen tilbereder de eksotiske retter som fører en splittet familie sammen. Mofongo er Samartin-magi på sitt beste. Dette er en fortelling om å danse med døden, om hvordan små seire bygger vakre liv, om kjærlighet og lengsel gjennom generasjoner og hjerter som brister på så mange måter. Mofongo viser at skillet mellom glede og sorg ikke er skjørt, men usynlig.