Så det går deg godt, Elen Egeland Å for en vidunderlig vakker bok om noe så sårt som en vond oppvekst.
Dette er en bok for de som føler det de leser. Hun får frem alle følelser i meg uten store ord. Enkelt forklart fra en liten pikes, Inas, hjerte og man kjenner følelsene hennes dypt inn i hjertet og sjelden er jeg blitt så rørt av en bok, uten de store hendelsene. Jeg føler det hun føler og jeg må innrømme at nettopp derfor kom det nok både en og to tårer. Hun skriver så vakkert. Jeg skal gi dere noen ord.
Den lille stuen var så full av møbler at man måtte sno seg mellom dem. På alle bord lå det heklede duker. Over sofaen, høyt oppe på veggen, var det et smalt, avlangt vindu med farget glass. Kveldssolen skinte inn av det og lyset i stuen ble gyllent. Sofaen og stolene var gamel og myke, de var til å synke ned i med bena oppunder seg, som hos mormor. Var det noen som ville deg noe mens du satt og leste, ble det sagt med stemmer som hørte til i et slikt rom. Alt som skjedde og ble sagt, kom fra mennesker som ville deg godt.
Jeg føler hvordan jeg krøller meg ned med boken min her i disse møblene, i dette rommet, trygg for omverdenen.
Så var det de setningene som rommet det som ikke var så godt å føle på:
Sitat:
Ina visste at nå var sommeren over. Det var lenge til neste sommer. Ida trodde ikke på neste sommer. Det å bli glad i noen var farlig. Mennesker blir borte. Men det var godt å ha noen å være glad i for en stund.
Sitat:
Det at hun og mor snakket sammen overskygget alt, det var det som betød noe. Hun savnet ikke gaten hjemme, vennene, for akkurat nå hadde hun alt hun ønsket seg, en mor å snakke med og som hun kunne ha det godt sammen med. Hun forandret på historier og hendelser, noen ble ganske ugjenkjennelige, slik måtte det være, mor måtte like dem.
Og så tar hun opp det som er så viktig. Det at vi prøver å være den ene i møte med våre medmennesker, den ene som ser og som bryr seg, som lytter og viser omsorg, for kanskje møter vi nettopp en som Ina, som er helt avhengig av innimellom å møte denne ene som ser henne og bryr seg om henne, som berger hele oppveksten hennes.
Sitat:
Disse stundene, som reparerte. Alle de rundt, som holdt henne fast, kanskje bare for en kort stund, fordi møtene var så tilfeldige. Alle de som skapte en streng inne i Ina som gjorde at hun stod oppreist. For hvert slikt møte ble strengen sterkere. Hun var i bevegelse, det var ingen stillestående nedbrytning, lik en forlatt bygning som sakte går til grunne og ender opp som en ruin.
Sitat:
Hvem var der for barna? Hvem var der noensinne for dem? Hvorfor var det inten som så? Fantes det ingen som hadde mot og innsikt til å bryte inn i hjem der sårene ikke syntes, der skrikene la gjemt bak smil, bak småbarns trass eller tibaketrekning
Til og med nå når jeg skriver fra boken, kjenner jeg følelsene fortsatt. Dette er nok en av de bøkene som jeg aldri glemmer. Takk for at jeg fikk lese den. Den er sponset av Forlagshuset i Vestfold. Jeg skulle ønsket meg enda 50 sider der forfatteren forteller mer om livet som voksen. Vi fikk et lite innblikk og det er Ina som voksen som forteller sin historie som barn, men jeg ville hatt enda mer om tiden når hun flyttet ut og tok fatt på voksenlivet. En bok jeg anbefaler sterkt og særlig til alle de som har med barn å gjøre.
Som det står utenpå boken “Et barn som blir krenket, slutter aldri å elske sine foreldre. Det slutter å elske seg selv”
Så det går deg godt er en oppvekstroman. Den handler om tre søstre som vokser opp sammen med en mor med psykiske problemer. Det er tidvis en vond bok, men den er også rørende og vakker. Hvordan er livet for tre små barn, når de eneste de kan stole på er hverandre? Og den de elsker mest av alt, også er den mest ustabile og farlige?
Jeg har lest alle Samartins bøker unntatt denne. Og hun kommer med enda en nå i slutten av september, Skjønnhet og Aske. Jeg har kjøpt Los Peregrinos, men har den på utlån. Jeg følte derfor at den skulle leses nå med en gang før Skjønnhet og Aske. Jeg gadd ikke å vente på at jeg fikk den tilbake så jeg brukte Appen på Ipaden, eBokBib. Det er en app fra biblioteket der du registrerer deg med lånenummeret ditt og deretter kan du låne ebøker gratis og det gjør du hjemmefra. Noen få tastetrykk og jeg hadde Los Peregrinos tilgjengelig. Jeg liker best å ha bøkene i hånda, men av og til hvis jeg trenger en bok raskt eller mangler en i en serie, bruer jeg eBokBib. Det er helt fabelaktig, tusenvis av bøker tilgjengelig uten å måttte flytte seg ut av godstolen.
Los Peregrinos er tredje bok om Pelegrinoene og her får vi via en nærmest Tusen og en natt fortelling høre oppgave til historien til forfedrene til Jamilet, hovedpersonen i bøkene. Dette er ikke en av de bøkene av Samartin som har de alvorlige temaene, dette er en bok for underholding, fin å ha med på ferie. Men jeg liker Samartins bøker, både de mer alvorlige og disse eventyrlignende og synes det er fint hun favner begge deler. Jeg gir bort de fleste av mine bøker etter at jeg har lest de, men Samartins bøker er av de jeg ikke gir fra meg, de gjemmer jeg så jeg kan lese de om igjen. Det betyr at jeg er svært glad i disse bøkene, for det er ganske så mange jeg er glad i, men gir bort likevel.
Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om igjen de to første, Senor Peregrino og La Peregrina, for det er en fordel å huske historien til Jamilet før man leser Los Peregrinos, og jeg husker ikke alt, men det gikk fint likevel. Boken er underholdende den og spennende også.
Jamilet ligger på sykehus i Santiago de Compostela etter en dramatisk brann. Kvelden før ble hennes bestefar, Señor Peregrino, skutt. I sykeværelset forteller Rosa, bestemoren Jamilet så lenge har lett etter, legenden om Faridoon og Florica. Den mauriske prinsen Faridoon bortfører en spansk bondejente til palasset Alhambra fordi han mener hun er Den Blå Rosen og utvalgt til en helt spesiell oppgave. I Alhambra venter Zoraya, den onde kvinnen ingen kjenner opphavet til. Legenden forteller den avgjørende kamp mellom ondt og godt, gir det endelige svaret på hvorfor Jamilet bærer på det store fødselsmerke, og hva merket betyr. I denne romanen oppklares alle livsmysteriene til Jamilet.
For de som ikke er kjent med Samartins bøker, skal jeg skrive litt om dem
Senor Peregrino er den første og jeg likte den svært godt. Den er litt mystisk og spennende. Jeg kjenner det på meg at jeg må lese de om igjen. Jeg har glemt en del av handlingen men husker jeg likte den svært godt. Hun skriver så vakkert om livet og om mennesker og alt vi bærer på.
Jamilet er usedvanlig vakker, men under klærne skjuler hun et grotesk fødselsmerke. Med håp om å bli som alle andre flykter hun fra Mexico til USA. Hun får som jobb å ta seg av gamle Señor Peregrino, og når han forteller om sin pilegrimsvandring til Santiago de Compostella, forandres alt. Historien om Jamilet fortsetter i La Peregrina.
La Perigrina var veldig bra den også, men jeg husker det var noe merkelig på slutten jeg ikke helt forstod. Derfor er det vel enda et tegn på at jeg må prøve å få lest de om igjen nå etter at den tredje har kommet, men så var det alle de andre bøkene som også venter på å bli lest, så vi får se.
Peregrinoer? Er de vandrere som oss? spurte jeg håpefullt. Jamilet vil vite sannheten om Señor Peregrinos store kjærlighet, den mystiske, spanske kvinnen Rosa. I nåtid får vi fortellingen om hvordan unike vennskapsbånd strekkes når jakten på identitet og familie virvler opp en gjemt fortid. Parallellhistorien foregår mange år tidligere i Spania, der Rosa forteller om hvordan hun måtte flykte fra sin landsby, hvor man mente hun bar djevelens merke. Rosa slår seg sammen med sigøynere som dyrker hennes overnaturlige evner. Men Rosa får et kall; for å forandre sitt liv må hun gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela.
Men Cecilia Samartin har også skrevet bøker med mer alvorlige temaer. Hun har gitt ut blant annet to fra hjemlandet Cuba. Dôna Maria Og Drømmehjerte. Hadde jeg ikke vært Samartinfan før, ble jeg det ihvertfall etter å ha lest Drømmehjerte. Nydelig skrevet.
Tekst og bilde hentet fra Bokklubben
Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne. En dramatisk og vakker roman om håp, håpløshet og evig vennskap.
Dôna Maria kom flere år senere og tok særlig for seg alle de uskyldige som ble holdt fenglset på Cuba.
Ikke siden romanen DRØMMEHJERTE har Cecilia Samartin skrevet om Cuba. Men etter ti år har hun på ny klart å skape en hjertevakker fortelling fra hjemlandet hun så sårt savner. Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto, skal vende tilbake fra utlandet. Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen “Las Damas de Blanco”, “Kvinner i hvitt”, er født. I DOÑA MARIA briljerer Samartin med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.
Salvodarena er også en fin bok fra Samartin.
Som ung jente flykter Ana fra et krigsherjet El Salvador til et kloster i USA. Motvillig må hun siden forlate nonnenes fellesskap for å bli sendt til et rikmannshjem i California der hun skal passe familiens barn. På tross av sine egne følelsesmessige sår, er Ana i stand til å gi omtanke og lindring, og til slutt finner hun kjærligheten der hun minst ventet det.
Til slutt en av mine favorittbøker av henne. Jeg husker jeg var veldig rørt av lille Mofongo. Samaritin skriver fra hjertet og det er så mye kjærlighet i det hun skriver, det er så hjertevarmt. Her kjærligheten mellom bestemor og Mofongo. Han må stå og se på at de andre guttene leker for han har en hjertefeil og kan ikke være med. Hun har også gitt ut en kokebok med oppskriftene som bestemor lagde og jeg har tenkt å skaffe meg den, men enda ikke kommet så langt.
“Det er magi vi skaper, ikke sant, abuela?” “Nå ja, det er avgjort en måte å se det på,” svarte hun tankefullt. “Eller kanskje det er magien som skaper oss.” Sebastian drømmer om å være som de andre gutta, å kunne løpe som en vind over fotballbanen. Men en hjertefeil gjør at han må stå på sidelinjen. Sebastian finner sin arena på kjøkkenet hos abuela Lola, og sammen tilbereder de eksotiske retter som fører en splittet familie sammen. Mofongo er Samartin-magi på sitt beste. Dette er en fortelling om å danse med døden, om hvordan små seire bygger vakre liv, om kjærlighet og lengsel gjennom generasjoner og hjerter som brister på så mange måter. Mofongo viser at skillet mellom glede og sorg ikke er skjørt, men usynlig.
Jeg kjøpte Bienes historie på salg her i sommer, for det var så mange som hadde skrytt av hvor god den var. Nå tar jeg ikke det så høytidelig for ofte liker jeg ikke de bøkene som er så oppskrytt, men tenkte at jeg må nå se om det stemmer. Jeg har lest bok nummer to av Lunde, Blå, så da tenkte jeg at jeg må lese Bienes historie også. Anmeldelsen av Blå kommer vi tilbake til.
I utgangspunktet var jeg negativ, jeg har en tendens til det innimellom når jeg har tanker om en bok, vet at det er veldig dumt, men sånn er det med meg. For det første var det alle de gode anmeldelser, som jeg ofte føler er kjøpt og betalt og kun tildelt bøker jeg ikke forstår å like og så oppdaget jeg at en del av historien var lagt til 2098. Når noe er frem i tid er det som å vifte med en rød klut foran meg. Jeg liker ikke spådommer. Men boken stod i hylla og leses skulle den.
Og resultatet er at jeg likte boken svært godt. For en fortellerkunst. Ja, den er frem i tid og litt irriterte det meg at det skal være en dommedagspreken for alt som er frem i tid, men det tok seg inn igjen på slutten. Jeg må bare bøye meg i støvet for Maja Lunde, hun er en fantastisk forteller. Jeg håper bare at historiene kommer til henne så vi får flere gode romaner fra henne i årene som kommer. Ikke rart at denne er blitt solgt til mange land.
Egentlig bør denne boken var obligatorisk lesing for alle som elsker bøker. Så enkelt er det. Den bør også inn i skolen som en tankevekker til elevene som skal arve vår fremtid. Jeg er blitt stor fan av Maja Lunde.
Tekst fra bokklubben
Det er en lang reise Maja Lunde tar oss med på i sin roman. Vi får bli med til 1800-tallets England, til William, biologen som en gang var et forskertalent, som har fått for mange barn og kastet bort livet sitt i frøbutikk. Nå ligger han til sengs – utslitt, resignert, tom, motløs – til han en dag leser en bok om bier, og reiser seg fra senga. Ambisjonen er klar: å skape en helt annerledes – og bedre – bikube.
Vi får bli med til George, den amerikanske birøkteren som elsker gården sin, landskapet han lever i og biene sine. Han lengter etter at sønnen Tom skal interessere seg mer for biene og mindre for studiene. Og vi møter Tao, den kinesiske kvinnen anno 2098 som lever etter Kollapsen, i en verden der bier ikke lenger finnes, der det knapt finnes mat, der det også er langt færre mennesker enn i dag – fordi matmangelen er så stor og prekær. Tao, som jobber med håndpollinering, som bare har en time om dagen med sin tre år gamle sønn, men som bærer på en drøm om å kunne gi han noe mer enn hun selv har fått.
Jeg likte denne boken så godt, men jeg tror nok at det er ikke en bok alle vil like.
Noen vil kanskje synes den er kjedelig, uten de store opplevelsene, men her ligger det mye historie og følelser mellom linjene.
Demonstrasjoner og mennesker som forsvinner i 1980-tallets Seoul.
For meg var det en vakkert skrevet bok om vennskap og familie og hvordan vi mennesker formes av de opplevelser vi er igjennom og hvordan man takler ting ulikt.
Det er mange vakre avsnitt i boken og jeg vil gjerne gi dere noen av de.
Den beste måten er å bli Sankt Kristoffer for hverandre. Ved å bære barnet sammen over til den andre siden. Dessuten skal dere vite at det ikke er noen forskjell på den som krysser elven og den som hjelper en annen å krysse elven. Dere er ikke bare Sankt Kristoffer, som går med sin stav gjennom vannet for å komme i land på den andre siden, dere er også verden og dens skapere, hver enkelt av dere. noen ganger starter du som Kristoffer og blir barnet, andre ganger er du den som hjelper noen andre med å krysse elven. Derfor må dere ta vare på hverandr og være gode mot hverandre
For ikke å snakke om personbeskrivelsene:
Hans ganglag var like spesielt som hennes. Han så ut som om han gikk på luft, ikke som en som levde med begge føttene på bakken. Der han gikk ved siden av henne, så det ut som om den ene foten forlot bakken allerede før den andre hadde landet. Mens det så ut som hun når som helst kunne synke ned i jorden, virket det som om han når som helst kunne lette og forsvinne med vinden
Og så mange vakre bilder som blir beskrevet: Når jeg prøver å skrive, må tankene mine stoppe for å se seg tilbake der hendene mine prøver å holde følge.
Eller denne
Han sa at flyet hadde gått så fort at kroppen hadde ankommet først. At han ikke var til stede fordi sjelen hans ikke hadde klart å holde følge med farten til flyet og fortsatt var på vei hjem, men han ville føle seg mye bedre når sjelen hans ankom.
Eller:Han så ut som han ville telle latteren min på fingrene, som om latter kunne telles
Og jeg må gi dere en til: Ikke sørg over meg. Alle tingmå ta slutt- ungdom, smerte, lidenskap, tomhet, krig og vold. Blomstrer ikke blomstene,for så å visne. Akkurat som jeg kom til, så må jeg også forlate eksistensen. Se opp på himmelen! Det er der stjernene er. Når vi ser,når vi glemmer og selv etter at vi er døde, vil de skinne der for alltid. Kanskje hver enkelt av dere blir en av disse skinnende stjernene
Jeg synes dette var en vakker bok, med både masse kjærlighet og vennskap men også sorg og savn og smerte. Anbefales for de som liker det vare og vakre.
Og til alle dere som kjøper kun bøker med spesiell forside, dere går glipp av mange perler.
Tekst fra bokklubben
Med Jeg kommer med en gang har Kyung-sook skrevet en gripende og perspektivrik roman om vennskap, kjærlighet og lojalitet
– om kampen for å leve riktig under umulige omstendigheter. Teksten tar oss med til en verden langt borte, som vi nordmenn vet lite om. Men samtidig får den oss til å spørre: Hvem var menneskene som hjalp oss å holde våre liv sammen akkurat da vi trengte dem som mest? Og har vi fortsatt å si til dem: “ “Jeg kommer med en gang” Shin Kyung-sook vant i fjor Man Asian Literary Prize for den vakre og sterke Ta vare på mamma: tidenes mest solgte roman i Sør-Korea, oversatt til nitten språk, en bok om familie, slektskap og nærhet som ble elsket av kritikere og lesere både her i Norge og internasjonalt.
Etter dette tok jeg fatt på Blå av Maja Lunde som jeg fikk sponset fra Aschehoug. Jeg blogget den, men var litt for tidlig ute, så jeg tok bort igjen innlegget. Jeg kommer tilbake til det etter utgivelsen. Aschehoug skriver at den er på lager ca 12.10, så da får vi vente til da.
Jeg har jo ikke fått noe særlig bøker før, så jeg var ikke klar over dette, men nå har jeg lært. For de bokglade, vil jeg blogge de nyeste bøkene med en gang jeg har lest de, men jeg vil også samle opp til månedens, slik jeg gjør nå, for de som ikke orker å lese hver enkelt innlegg.
I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.
2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.
2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.
Etter det leste jeg ferdig Lori Lansens, Livet tilbake, som jeg begynte på når jeg dro til England. Jeg likte veldig godt Reisen hjem, men fant denne litt mer kjedelig. Mary Gooch er 43 år, veier 142 kg og en dag forsvinner mannen hennes. Beskrivelsene av henne som en tykk person, finner jeg nesten fornærmelig til tider. Jeg skjønner at Mary ser på seg selv på den måten, men i og med at jeg er overvektig selv, gremmes jeg av en del beskrivelser av Mary og jeg tenker at dette må være en som betrakter en med overvekt og tenker hvordan det må være uten å ha kjent det på kroppen. Første del fant jeg derfor lang og kjedelig for den delen omhandlet hennes syn på seg selv. Når hun derimot tok fatt på reisen, uten at jeg skal fortelle mer, tok den seg opp. Det psykiske aspektet med å overspise er også fint skrevet men 50 sider mindre hadde vært helt greit. Ikke en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Litt skuffet, men ok.
Hun har også gitt ut boken Aldri alene, Fjellet ga meg livet og Ved stupet. Jeg kjøper de nok en gang jeg kommer over de på salg.
Tekst fra Bokklubben
Mary venter ikke bare på at ektemannen Jimmy skal komme hjem. Hun venter også på en mor som tar imot henne, et barn hun aldri fikk og et liv utenfor den velbrukte stien fra soverommet til kjøleskapet. Mary venter på at livet skal begynne.
Bør hun bryte ut fra sine faste rammer og gjøre alt for å berge ekteskapet? Eller er tryggheten og forutsigbarheten i det livet hun lever for sterk?
I et desperat forsøk på å finne Jimmy bestemmer Mary seg for å bryte opp, og setter seg for første gang i sitt i liv på et fly og reiser til svigermoren i California. Californias sol tvinger henne til å se opp fra fortauet, stoppe opp og begynne å leve. Sakte kommer erkjennelsen av hvordan livet har tatt henne og hvordan hun skal ta det tilbake.
Da var det tid for krim og høstens store overaskelse, Dødsrytteren av Øystein Wiik. Også her fikk jeg boken sponset fra Aschehoug og var for tidlig ute med anmeldelsen, så jeg trekte den tilbake, men nå tror jeg den er sluppet ut i fritt fall, så da prøver jeg på igjen.
Den var innmari spennende fra første side til siste side. Jeg hadde kun leste den første boken til Wiik, Dødelig applaus og det hadde gått meg hus forbi at han hadde gitt ut hele ni bøker, derav to krim. Men nå skal jeg lese alle, hadde to til i bokhyllen og de leste jeg etter denne.
De som vil lese mer og anmeldelsen av Dødsrytteren, kan klikke her:
Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon.
Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.
På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.
Før jeg startet på de to andre av Wiik, hadde jeg også fått et leseeksmplar av Artic Pizza, Magne Hovden, fra Boklageret
Alle kunder kan melde seg på i kundeklubben deres og delta i prøveles. De plukker ut 200 lesere som får en bok de kan skrive anmeldelse fra hvis de ønsker det. Forrige gang leste jeg Svarthuset, Peter May og den likte jeg svært godt. Jeg trodde Artic pizza også var en krim, men det var den ikke.
Beklager Magne Hovden, men dette var ikke min smak. Jeg synes den var rett og slett teit. Nå skal det til herr Hovdens forsvar sies at jeg finner veldig sjelden humoristiske bøker humoristisk, ihvertfall ikke de som skal være det. Rett og slett kjedelig og dumt ble det for meg, men når det er sagt så tror jeg nok at en film derimot kunne fått meg til å le, så selg den inn som et filmprosjekt, det kan bli morsomt med de rette typene i hovedrollen. Et paradoks er også at de har så dårlig råd i Kirkenes, men damene har visstnok veldig god råd, det henger ikke på greip liksom, uten at jeg skal røpe mer. Hovden har skrevet flere bøker, blant annet Sameland som er solgt til flere land og som også er filmet.
Sydvaranger Gruve går konkurs, og tusen mennesker mister jobben. Mennene må pendle sørover mens kvinnene blir igjen i Kirkenes. Det er vinter, mørketid og minus tretti grader ute. Kvinnene kjeder seg.
Tidligere arbeidslag nr. 15 sliter med gjeld og andre problemer. De bestemmer seg for å starte byens første pizzabakeri med hjemlevering. Og pizza er ikke det eneste som står på menyen …
Da tok jeg igjen fatt på herr Wiik, denne gang bok nummer to, Slakteren. Den var også svært spennende. Jeg har vært noen turer til VilleFranche og en tur til Monaco, så litt moro at handlingen var lagt dit. Øystein Wiik legger handlingen av sine krimbøker til ulike steder i verden og det synes jeg er litt fint, litt sånn James Bond liksom. Men den er barbarisk den her, ganske så grotesk til tider og selve komplottet er spennende, men jeg syntes at Dødsrytteren var bedre likevel. Denne gangen er det kunstmiljøet som er i fokus. Men jeg lar meg imponere over alle temaer Wiik er innom, enten er han en levende kunnskapskilde eller så driver han vanvittig med research. Og igjen digger jeg alle personkarakteristikkene hans, han skriver så du ser for deg personen han omtaler og ofte på en humoristisk måte. Anbefales alle krimglade uten sarte hjerter.
Tekst fra Bokklubben
Tom Hartmann roter seg lett borti høyspente kriminelle miljøer. Nå reiser han til Sør-Frankrike, til sin venn Eddie Jones, som har en forretningsidé. Problemet er at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bilen. Samtidig får Toms ekskone, politietterforskeren Cathrine Price, en drapssak på bordet da den fryktede kunstkritikeren Gerhard Elmings oppdelte kropp, montert inn i et kunstverk av plexiglass, blir levert til Galleri PL på Grünerløkka midt under en vernissage. “Slakteren” skildrer et dekadent kunstmiljø og er en internasjonal røverhistorie om dårskap og forfengelighet, grusomhet og hevn. Boken gnistrer av språklig overskudd, spenning, komiske situasjoner og overraskende vrier.
Jeg hadde en til i hylla, Casanovasyndromet. Handlingen her er lagt til Venezia og til Boston, Usa. I Venezia har jeg også vært og trålet gater så det var kjekt, selv om jeg slett ikke kjente alle steder han beskrev, vet jeg om en del av de. Men denne gangen ble jeg litt skuffet, akkurat den Casanovagreia, ble for kjedelig for meg. Jeg er heller ikke en som hiver meg over Fifty shades of grey og synes alle bøker med lange utgreiinger om forføring og samleier, blir gørr kjedelig. For meg er det greit å forklare kort og greit hva som foregår, men all den dilldallen, nei det blir langtekkelig for meg. Men sånn er jeg da, litt kjedelig der. Jeg synes også det er lite troverdig at alle damer faller som fluer og er utro mot mannen sin, bare noen ser dem dypt inn i øynene. Nei, jeg tror ikke det er så lettvint. Men selve komplottet i seg selv, er ganske så interessant og så er han litt morsom han Amerikanske etterforskeren med italienske røtter, jeg lo godt av han. Men for meg er denne hakket dårligere enn de andre to, men jeg skal få tak i de jeg mangler. Hvit panter, Rekviem og Skorpionen
Tekst fra Bokklubben
Boston, USA: En norsk Harvard-student og roer blir drept under Head of the Charles-regattaen. En wire som holder et banner oppe, ryker og kutter hodet av ham. Saken blir henlagt som en ulykke. Oslo: Brudgommen Peter Werring forsvinner sporløst fra sitt eget bryllup. Skandalen er et faktum for bruden, Cathrine Price. Hun ber sin eksmann, Tom Hartmann, om å lete etter Peter. Oppdraget fører Tom til Venezia og inn i en mørk verden der erotikken og kunsten å forføre dominerer. Det viser seg at flere av kvinnene Peter Werring har vært i kontakt med, dør kort tid etterpå. Er det noen sammenheng mellom Werrings affærer og dødsfallene? Og har den unge roeren i Boston noe som helst med saken å gjøre?
Jeg har vært på boklansering på utgivelsesdato, en gang i mitt liv. Tilfeldigvis var jeg i Oslo på et kurs når Bokklubben gav 10 lesere muligheten til å være med på lanseringen av Øystein Wiiks første krimbok, Dødelig applaus. Det var moro å være på lansering, kjempemoro. Jeg måtte jo bare kjøpe boken som et minne. Jeg synes dog når jeg leste den at jaja, den måtte da være såpass. Jeg tenkte også at ja det å være operasanger og skrive en krim, det er jo en merkelig kombinasjon. Han hadde vel en ide om en bok og så blir det med den ene.
Men jeg tok jo feil, Øystein Wiik gir med Dødsrytteren ut sin 7. krimbok.Han har gitt ut en bok i året, 9 bøker, siden den første kom i 2010. Det står det stor respekt av. Blant de er en sakprosa, Best når det virkelig gjelder og en ungdomsroman, Den syvende nøkkelen i 2015. Jeg har to av krimbøkene i hylla, Slakteren og Casanovasyndromet og nå vet jeg at jeg skal lese de alle sammen etter tur. Men de kan leses frittstående, for jeg har jo nå lest den første og den siste.
Og nå kommer jeg til Dødsrytteren. Den var altså så spennende at jeg greide nesten ikke å legge den fra meg og det fra første side. For et komplott han setter i scene. Det er som om det er flere bøker i en bok, som sakte men sikkert samles på Svalbard til avslutning der.
Vi følger Nord-Koreas leder som planlegger å ta over makten på Svalbard og også gå til krig mot Sør- Korea. Wiik er jo også heldig med akkurat det komplottet siden Nord-Korea hisser opp verden for tiden med sine rakettoppskytinger. Vi får følge Kang, som er en nøkkelperson i boken og hans oppvekst i leirX i Nord-Korea. Vi får også følge leiemorderen Sol og gjennomgangsfiguren i Øystein Wiiks krimbøker, Tom Hartmann og menneskene i hans indre krets.
Han skriver rått og brutalt om fangeleiren X men han bruker også humor der han kan, som når han beskriver hva som foregår på Grand Hotel når noen blir overvåket via pc-en sin.
Sitat: Mennesket hadde noen underlige ritualer så fort det ikke følte seg iaktatt. Intens og grundig jakt på buser mellom tastingen var en klassisk gjenganger. Det var mye kroppslyder ute og gikk også, når folk følte seg ubevoktet. Utslipp av personlige klimagasser. Det foregikk så mye raping og fising på rommene på Grand at det antakelig var et større problem for miljøet enn svevestøv fra dieselbiler.
Morsom var også en del av personkarakteristikkene:
Sitat: Det ellers pent danderte sidehåret stod opp som djevelører på hver side av tinningen.
Men selv om han også bruker humor, er dette en krimbok og en svært spennende en og jeg ser frem til han selger filmrettighetene, for dette blir en thriller uten like. 550 sider og vips er de ferdig lest. Det eneste jeg ikke likte er om et par fly i luften. Jeg kan ikke si mer om de, siden jeg ikke vil røpe innhold, men at det blir stille om dem, er litt merkelig. Dere får tolke det etter å ha lest boken.
Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon.
Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.
På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.
Den første boken i juli var Drømmetyderens død. Den er ganske ny så den blogget jeg med en gang. Jeg kommer til å gjøre det på den måten fremover. Jeg vil blogge en og en bok, når de er ny og så vil jeg samle opp til månedens leste bøker i tillegg.
Jeg vil nå få en del bøker fra forlagene så det gleder jeg meg til. Det betyr slett ikke at jeg kommer til å skrive at jeg liker alle. Noen tror visst at bloggere hverken leser de bøkene de blogger om eller er ærlige, men det kan jeg love at jeg er. Jeg ser ikke vitsen i noe annet.
Jeg leser alle bøker av forfatterparet A. J. Kazinski. De skriver bestandig om spennende temaer selv om denne ikke er den som har fenget meg mest. Den virket litt lite gjennomtenkt på enkelte ting. Vil en som har fått dødsdommen fyke avgårde med en gang for å få sitt liv avsluttet i Sveits uten å si farvel til sine barn og sin familie og hvis denne er så syk, ville da vedkommende dra fra land til land for å undersøke drap? Her kunne det vært jobbet mer med å få det litt mer realistisk. Men Kazinski er spennende og jeg vil ha mer. Jeg har også gått glipp av en bok så den må jeg få tak i.
Elleve dype knivstikk. Morderen var grundig da han drepte drømmetyderen Evelyn Heiberg. Gisselforhandler Niels Bentzon i Københavnpolitiet må tyde mer enn bare åstedet.
Så startet ferien og det var ganske mange bøker med i kofferten. Vi var på cruise i 14 dager men det var for travelt til at jeg fikk lest alle jeg hadde tenkt, men noen ble det. Jeg lager meg bibliotek på lugaren.
Gubbens bøker til venstre og mine til høyre og så tar jeg over gubbens når han er ferdig med de. Fin avtale det. 🙂
Første bok leste jeg i Telemark, på familiebesøk, før reisen. Den likte jeg godt. Barna fra toget av Christina Baker Kline. Jeg så at noen skrev at dette nok var en bok beregnet på ungdom og der er jeg helt uenig. Dette er en bok for alle. Man kan bare levende tenke seg hvor mange vonde opplevelser som disse barna møtte, det er barbarisk rett og slett. Anbefales.
En gripende fortelling om et uvanlig vennskap. 17 år gamle Molly Ayer har bodd i tolv forskjellige fosterhjem. Hun er blitt jult opp, hun har måttet sove i en iskald vinterhage, og en fosterfar lærte henne å rulle jointer. Nå har hun blitt dømt til samfunnsstraff for å stjele en bok på biblioteket. Hun skal hjelpe en eldre kvinne med å rydde på loftet. Vivian Daly er 91 år gammel og kjenner seg igjen i unge Molly. Hun ble tidlig foreldreløs etter at hele familien døde i en brann. Sammen med hundrevis av andre barn ble hun satt på et tog i New York og fraktet til Midtvesten. Alt ble tatt fra henne, til og med navnet hennes. Siden har hun forsøkt å fortrenge det vonde hun måtte gjennomgå. Mens de sorterer eiendeler på loftet, vekkes gamle minner til liv. Molly bestemmer seg for å hjelpe Vivian med å finne svar på spørsmålene som har tynget henne hele livet
Deretter var turen kommet til Alma Whittakers betydelige oppdagelser. Jeg gledet meg stort over denne boken. Forfatteren er Elisabeth Gilbert som har skrevet Spis, elsk, lev, men denne boken var helt annerledes.
Den handlet om en liten pike som vokste opp med veldig spesielle foreldre. Hun er et svært intelligent barn og elsker å forske, noe hun skulle komme til å gjøre hele livet. Hun forsker på mose, noe som kan høres kjedelig ut, men forbausende nok er det både læreriktig og interessant. Hun vokser opp i rikdom men når hennes far dør og hun arver godset, gir hun det bort til sin adopterte søster,som gjør det om til en skole for mørkhudede barn, som ellers ikke ville fått noe utdanning. Deretter begir hun seg ut på reise, til Tahiti.. Boken favner så mye så dette er ikke noe vanlig feelgood roman for damer, denne er for alle. Det er en skikkelig fortelling og den begynner tilbake på 1700 tallet der vi får følge Almas far og følger så Alma til hun er en gammel dame.
Anbefales på det varmeste til alle som liker å lese en god fortelling.
«Hun var sin fars datter. Det ble sagt helt fra begynnelsen. For eksempel så Alma Whittaker helt ut som sin far: med rødt hår, rødmusset hud, liten munn, bred panne, stor nese. I tillegg var Alma smart på samme måte som ham. Robust også. Aldri syk. Sta. Fra det øyeblikk jenta lærte å snakke, ga hun seg aldri i en diskusjon. Hun ville forstå verden, og hun gjorde det til en vane å forfølge informasjonen til dens siste skjulested, som om nasjoners skjebne sto på spill hver gang.»
Etter en bok som fengsler en så mye, er det vanskelig å begynne på en ny, men jeg valget Dagen vi møttes av Lisa Jewell. Jeg leste barndomshjemmet av henne og likte den svært godt.
Denne derimot ble jeg ikke fengslet av. Dette ble for oppkonstruert for meg, ingen nerve. En grei, lettlest feriebok, ikke noe jeg kommer til å huske. Den hopper også veldig mye i persongalleriet så man skal ha tunga beint i munnen.
På et hospice utenfor London ligger en døende mann. Venninnen hans, Maggie, sitter hos ham hver eneste dag. En dag forteller han at han har tre barn som han aldri har møtt, men som han ville gjort alt for å treffe. Maggie bestemmer seg for å hjelpe ham, og dette er starten på omveltende forandringer for tre søsken som alltid har følt at noe manglet i deres egne familier.
Så fant jeg frem Ville hester av Jeanette Walls. Jeg har likt så godt hennes forrige to bøker Krystallslottet og Sølvstjernen så jeg var spent.
For en fantastisk historie, snakk om pågangsmot. Jeg anbefaler alle tre bøkene til Jeanette Walls, det er gode historier, Krystallslottet handler jo om hennes egen oppvekst. Da får vi følge datteren til Lily Casey Smith, da hun jo er Jeanettes mor.
Lily Casey Smith. Uredd, handlekraftig og beintøff . På én og samme dag redder hun liv, temmer ville hester og slår kvegarbeidere i poker. Hun ble født i 1901 i en jordhytte i Texas. Som seksåring hjelper hun faren å temme hester. Som femtenåring fl ytter hun hjemmefra for å være lærer i en by som ligger 800 kilometer unna. Lily takler alt livet kaster mot henne. Flommer og tornadoer, den store depresjonen og den mest hjerteskjærende personlige tragedien. Alt sammen med et ufattelig mot, en rå besluttsomhet og et hjertevarmende smil. Uansett motgang, lever Lily livet til det fulle.
Den første boken hennes er en av de bøker jeg anbefaler, Så lenge det finnes stjerner på himmelen, Kristin Harmel. Jeg gledet meg derfor til denne, for noen sa den var like god. Ja, den var veldig bra, men ikke så bra som den første. Jeg tror jo vi får tegn som leder oss, så for meg er det helt naturlig. Jeg lever etter det hver eneste dag, men likevel fant jeg ikke denne like engasjerende som den første, men for all del ja fin historie. Det jeg likte best ved den er å høre om hvordan musikkterapi kan hjelpe mentalt på mange vis. Det var interessant og boken anbefales.
Jeg gleder meg til hennes neste bok på norsk, Når vi møtes igjen. Hun har også skrevet enda en, den kommer til neste år og heter Der valmuene vokser.
Kate er musikkterapeut i New York og skal snart gifte seg med en kjekk og vellykket mann. Alt er perfekt, bortsett fra at Kate plutselig begynner å ha merkelige, livaktige drømmer om sin første ektemann. I drømmene dør ikke Patrick den gangen for tolv år siden, og han og Kate har en datter, Hannah. Følelsene og bildene er så levende og føles så riktige at Kate ikke vet hva hun skal tro. Forsøker Patrick å fortelle henne noe, eller er det bare hennes egen redsel for å gripe denne nye sjansen til å bli lykkelig som gir seg sånne merkelige utslag? Gjennom drømmene får Kate en rekke spor, og når hun setter dem sammen, skjønner hun at selv om hun har opplevd stor sorg, blir kjærligheten aldri borte
Vel, da var gubben ferdig med et par krim så jeg tok fatt på de. Jeg var nysgjerrig på disse for jeg har ikke lest av henne før, Sidsel Dalen. Første boken om journalist Mia Mikkelsen heter Dødelige dråper. Beklager men dette ble for enkelt. På en måte skal det virke så rått og hardt, men samtidig er det banale kjærlighetsklisjeer og jeg finner den ikke spennende. Hvor er krimgåten jeg kan fundere på, du får historien servert uten de store overaskelsene og persongalleriet blir for teit for meg, beklager Sidsel Dalen, jeg hadde så lyst til å bli fengslet, men ble det ikke. Det er tydelig at forfatteren har spesialkunnskaper men for meg ødelegges det ved for dårlig historie, for oppkonstruert.
En norsk milliardær kjøper oljefelt i Amazonas. En toppleder får sjansen til å tjene seg styrtrik. En National Geographic-fotograf blir likvidert. En gategutt selger sukkertøy og kokain for å overleve. En hushjelp trenger penger til tomografi for å redde sin hjerneskadde sønn. En underbetalt politimann tar ekstrajobb som leiemorder. En mislykket journalist øyner sitt livs skup.
Altfor mye står på spill. Noen må dø.
Det var derfor med tvil jeg startet på bok to, 21 dager. Men de er da lettleste så jeg tok fatt. For meg var denne hakket bedre, men fremdeles banalt til tider. Nok en gang et merkelig persongalleri som jeg ikke helt kjøper troverdig og et forsøk på rått og brutalt som plutselig blir banalt. Det er ingen her som etterforsker på et vis, selv om Mia Mikkelsen skal være en frontfigur, så blir det ingen etterforsking i spennende fremdrift. Oppskriften er noenlunde lik den forrige boken selv om det nå omhandler traficking istedetfor olje, er det fortsatt korrupsjon og høye herrer i godt betalte stillinger det handler om, til og med en del av de som var med i første boken. Jeg tror ikke jeg kommer til å kjøpe den tredje, når jeg ser at den handler om akkurat de samme temaene.
“Nødhjelp” er en ny Sidsel Dalen-thriller om storpolitikk, pengemakt og personlige drama.
“21 dager” er en triller om menneskehandel, grådighet og korrupsjon i oljebransjen. Her møter vi på ny journalist Mia Mikkelsen fra “Dødelige dråper”. Var nominert til Rivertonprisen 2013.
Mens Mia Mikkelsen dekker en internasjonal energikonferanse i København, blir avdelingsleder Herman Bull i Oljedirektoratet funnet drept etter et fall fra sin suite i attende etasje på Mermaid Palace Hotel. Sammen med ham var en ung prostituert jente.
Anna og lillesøster Irina fra det fattige Moldova har blitt skilt fra hverandre og solgt til menneskehandlere i Vest-Europa. Irina har havnet hos en brutal hallik i Oslo. Han har bare ett prinsipp – han selger ikke barn. Men om 21 dager fyller Irina tretten og er ikke lenger et barn. Anna har dårlig tid og må finne henne – før det er for sent.
Da var det nok krim og jeg leste Bellman & Black, Diane Setterfield. Det var en ok historie om en spesiell mann. Noen vil kanskje si den er litt kjedelig men for meg ble den ikke det. Det går vel etterhvert opp for leseren hvem Black er selv om ikke Bellman ser ut til å forstå. Jeg husker at jeg leste den første boken hennes, den trettende fortellingen og at jeg likte den også. Fin feriebok på en solseng i Middelhavet men ikke en bok jeg kommer til å huske så lenge. Men leser gjerne flere bøker av henne.
Tekst fra bokklubben
England, tidlig på 1800-tallet: William Bellman er ti år og fire dager gammel, og en mester med sprettert. En dag skyter han en kornkråke. Episoden er tilsynelatende bare en av mange guttestreker, men skuddet får fatale følger. Kornkråker glemmer nemlig aldri. Noen år senere: William er en av landsbyens største menn, og har gjort onkelens spinneri til en blomstrende forretning. Han har funnet sitt livs kjærlighet og satt fire vakre barn til verden. Men plutselig snur hellet. Moren dør, og i begravelsen kjenner William et ubehagelig blikk i nakken. I øyekroken ser han omrisset av en mystisk, svartkledt mann. Like etter rammes landsbyen av en epidemi, og Williams kone og barn blir alvorlig syke. Desperat etter å redde det mest dyrebare han har i livet, satser William alt på et partnerskap med den svartkledte fremmede.
Boken er kjøpt og betalt av meg selv, til og med til full pris, noe jeg sjelden gjør. For det meste kjøper jeg bøker på salg.
Jeg digger A.J. Kazinskis bøker og stor var forbauselsen når jeg fant ut at en hadde gått meg hus forbi. Det er den gjenfødte morderen, bok nummer 4, men den tredje med Niels Bentzon. Men da får jeg glede meg til den.
Nå leste jeg Drømmetyderens død, som er den fjerde og kan godt leses uten å ha lest de første tre.
Jeg digger disse bøkene for Kazinski tar i sine bøker opp det jeg er svært opptatt av, nemlig de dype, åndelige spørsmålene om det finnes mer enn vi kan se med det blotte øyet.
I Drømmetyderens død er det da drømmende de er opptatt av,, hvordan underbevisstheten vår jobber.
A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich.
Eneste jeg ikke helt kjøpte, var at Bentzons kone dro til Sveits for å ta sitt eget liv, etter en alvorlig kreftdiagnose, før hun knappt hadde sagt adjø til sine barn. For meg er ikke det logisk, og synes de kunne gjort det litt mer realistisk. For de fleste er vel det en avgjørelse som krever litt tid for tenking, ikke akkurat noe man hiver seg på flyet for å fullføre før man har tenkt tanken ut. Men utenom det, var det en fantastisk spennende bok for meg.
En stund var det helt uforståelig for meg hva som kunne ha skjedd. Jeg mistenkte det ene og så det andre og forstod ikke helt sammenhengen før løsningen da kom på slutten.
Anbefaler alle Kazinskis bøker. Aller best likte jeg Den siste gode mann og Søvnen og døden, de to første med Niels Bentzon.
Tekst hentet fra Bokklubben
Elleve dype knivstikk. Morderen var grundig da han drepte drømmetyderen Evelyn Heiberg. Gisselforhandler Niels Bentzon i Københavnpolitiet må tyde mer enn bare åstedet.
Denne måneden ble en fin lesemåned for meg. Akkurat slik jeg liker det, noe nytt og noe gammelt, fra forskjellige land og tidepoker, noe jeg elsket og noe jeg ikke likte så godt. Helt perfekt med andre ord. Ja, man skal ikke lese kun det man liker, man trenger også litt variasjon for å få ny inspirasjon og nye tanker.
Først tok jeg fatt på en norsk debut. Ida Løkås, Det fine som flyter forbi.
Jeg blir så skeptisk når så mange forfattere skriver fantastiske anbefalinger for ofte føler jeg de er kjøpt og betalt. At de har fått beskjed fra forlaget om å skrive anbefaling og knapt nok har lest boken. Når Unni Lindell skriver dampende erotisk og det nesten ikke finnes erotikk i boken, kun noen få kommentarer, kanskje to sider tilsammen, ja da undres jeg.
Eller når Avisa Nordland skriver at Ida Løkås` ord er ikke nødvendigvis ville ord. Det er ujålet eleganse, smidd ut fra en urban tristesse.
Hva i alle verden betyr det. Ja, det var bare en liten utblåsning om at de som skriver anbefaling,kan lese boka først og bruke vanlige ord som vi vanlige folk forstår.
Plottet i boka er fint det, en fjortenårig gutt som lever alene med sin mor i London. Men for meg blir det for platt og for enkelt. Jeg føler ikke at Løkås er i hodet på en fjortenåring, jeg føler mer hun tror hun vet hvordan det er. Jeg synes også det blir en tendens til oppdiktet skolestil, at hun har mye av historien i hodet, men så må hun dikte til litt mer for å få nok sider. 180 sider stor skrift. Jeg tror at hadde hun gitt seg mer tid og levd seg mer inn i historien og gitt den litt mer innhold, kunne det blitt riktig bra. Slik det var nå, ble den bare ok for meg.
Tekster under bildene er hentet fra Bokklubben sine sider. Der kan man bestille bøker, også om man ikke er medlem.
Little Venice, London. 14 år gamle Jamie vokser opp på feil side av elva. «Ingenting skjer her», tenker han, men det er ikke sant. I løpet av noen dirrende varme sommeruker må Jamie ta dramatiske og voksne valg.
Jeg fikk noen bøker av ei venninne og deriblant var Til Sibir av Per Petterson. Jeg husket jeg leste Uut og stjæle hester, for noen år siden og var ikke så begeistret som mange andre, men følte for å gi Petterson en sjanse til, siden boken falt i fanget mitt på et vis.
Jeg likte godt denne boken. Jeg synes det er fint å lese det han skriver, han har et vakkert språk. Kanskje hadde han det i ut og stjæle hester også, at det bare var jeg som ikke la merke til det da. Dette var en fin historie
Sitat: Kanskje rekker vi det likevel, sa Jesper og økte farten til han småløp, og jeg tenkte så fort allting går, vi hadde vært langt borte og nå var vi tilbake og verden hadde flytta seg en millimeter
Sitat: Faren min kom sist over, som han hadde for vane. Jeg visste ikke hvorfor, men tenkte det hadde noe med ryggen å gjøre, at han ville at folk skulle se han med ansiktet først og ikke gå bak han og pønske ut grunner til at han var som han var
Sitat: Marrakech, Fes, Meknes, Kasba. Han la munnen rundt vokalene og holdt på dem og de ble trylleformularer i stemmen hans og vi lovte hverandre at dette skulle vi klare
Jeg elsker når forfattere greier å lage bilder i hodet mitt med vakkert språk og det følte jeg Per Petterson gjorde med boken Til Sibir. Handlingen er lagt til Danmark og Norge.
Romanen skildrer livet til ei jente fra hun er syv år gammel i 1934, hvordan hun opplever krigen, og frem til hun er 23 år gammel i 1950.
Da var turen kommet til en annen bok som hadde ventet en stund i bokhylla, men som er blitt anbefalt av veldig mange.
Alt lyset vi ikke ser, Anthony Doerr. En bok med mange flere sider enn de to første, denne måneden. Men denne gang er jeg helt enig med alle anbefalinger.
En bok som passer til alle, tror jeg. Veldig bra skrevet. Det eneste jeg har å kicke på er at jeg synes han kunne latt være å hoppe i tid, i denne boken. Jeg føler det hadde vært helt ok, å følge denne historien fra start til mål uten å gå frem og tilbake i tid. Jeg liker at han ikke gjør boken til en kjærlighetsklisje med en lykkelig slutt for alle, men at det føles ganske så realistisk. Anbefales for alle leseglade
Marie-Laure bor med faren i Paris nær det naturhistoriske museet, hvor han er låsemester for museets tusener av låser. Når Marie-Laure blir blind som seksåring, bygger pappa en perfekt miniatyr av nabolaget så hun kan memorere det med hendene og finne veien hjem på egenhånd. Når hun er tolv år, okkuperer nazistene Paris. Hun og pappa flykter til festningsbyen St. Malo ved kysten, til et familiemedlem. Med seg bærer de en hemmelighet: En juvel som kanskje er museets mest verdifulle edelsten. Har de fått utlevert den ekte steinen eller bare en av flere kopier? Den ekte steinen har en urgammel spådom over seg. Og hensynløse nazister jakter på den.
I en gruveby i Tyskland vokser foreldreløse Werner opp på barnehjem. Hans tekniske begavelse skaffer ham innpass i Hitlers brutale ungdomsorganisasjonen. Werner blir sendt ut på oppdrag for å spore og knuse motstandsfolk på kryss og tvers i Europa. Sjokkert over krigens og nazistenes brutalitet, ender han i St. Malo, hvor hans skjebne flettes sammen med Marie-Laure.
En annen bok jeg hadde sett frem til og som hadde ventet lenge, var Det blå mellom himmel og hav, Susan Abulhawi
Hun har skrevet en av mine favorittbøker, Morgen i Jenin og det var med stor forventning jeg begynte på denne romanen. Ble skuffet. Jeg føler at nok en gang er dette en forhastet nummer to bok. Man må få ut en bok for ikke å bli glemt som forfatter liksom. Jeg er litt rar, for jeg må føle at forfatteren bærer historien inni seg, at det er forskjell på når de kun dikter og når de har historien i hjertet. Denne romanen ble litt av begge deler. Noe av den, føler jeg er veldig bra, særlig under flukten og hvordan de levde på Gazastripen og det er nok fordi det er noe hun forteller fra hjertet, men Amerikadelen føler jeg oppdiktet. Det er som de setter opp en liste over hva som skal være med. Vi må ha med en ond stefar, en lykkejeger av en mor, og misbruk, osv. Det er som om hun putter inn ting for å få historien lengre. Men for all del, boken er lesbar den, særlig hvis du ikke er så kritisk som jeg. Alle trenger dessuten å få et innblikk i hvordan det er å leve på Gazastripen, det er rett og slett tragisk.
I en flyktningeleir på Gazastripen sitter Khaled, en ung palestinsk gutt, og forteller om slekten sin. Han er lenket til rullestolen, og er omgitt av fire generasjoner kvinner: Oldemoren, som kunne snakke med jinnen og bestemor Nazmyieh, som var den vakreste og mest rampete jenta i Beit Daras. Khaleds mor, Alwan, som elsker i det stille og det uendelige og broderer vakre arbeider der hun syr stjerner og månen på plass. Og lillesøster Rhet Shel, som er selve løftet de alle har gitt hverandre, hun som holder solen oppe.
Jeg leser alt som Kristina Ohlsson har skrevet. Jeg henger litt etter, men nå var jeg klar for fjerde bok Paradisoffer, om politietterforskeren Alex Recht og Fredrika Bergman. Det ble en nedtur for meg, for den kjedet meg. Jeg synes de kvernet om og om og om igjen på de samme sporene de hadde å gå etter. Et nytt kontor og nytt møte og de samme sporene,om og om igjen. Det ble aldri noe spennende for meg, beklager, denne kunne jeg hoppet over. Men gleder meg likevel til Papirgutten, for den venter i hylla 🙂 Hun har jo kommet med flere nye bøker etter denne, da også med et nytt persongalleri.
En fullsatt Boeing 747 letter fra Stockholm med kurs mot New York. Kort tid etter avgang finner en flyvertinne et trusselbrev med et krav til både den svenske og den amerikanske regjeringen. Blir ikke kravene innfridd, blir flyet sprengt. Ingen vil forhandle med terrorister, og flyet nærmer seg amerikansk luftrom raskt. Politioverbetjent Alex Recht jobber intenst med kapringen sammen med den karismatiske Eden Lundell hos sikkerhetspolitiet (Säpo). Fredrika Bergman, som nå arbeider for Justisdepartementet, blir sendt tilbake til politiet for å være regjeringens koordinator i denne saken.
Jeg fikk så den glade nyheten at nå får jeg tilsendt nye bøker fra noen av forlagene og det er jo julaften for meg. Jeg kjøper jo masse bøker, men nesten alltid på salg, for jeg har ikke råd til å kjøpe de nyeste. Nå kan jeg få blogge både gamle bøker og noen av de nye. Det er fantastisk og jeg blir inspirert til å lese enda mer. Jeg kommer ikke til å slutte å kjøpe bøker for ofte kommer man over små perler på salg. 199,- for tre pocket foreksempel, det er mye lesestoff for pengene. Jeg kommer til å ha egen bokblogg for de bøkene som er nye, men også putte de inn her i månedens bokblogg.
Men den første jeg fikk var fra Juritzen forlag. Den som var kåret til sommerthrilleren i år, Myrkongens datter av Karen Dionne. Nok en gang blir jeg skeptisk over alle disse flotte anbefalingene, men dette var en pageturner for meg. Litt lik Svarthuset av Peter May, at det er en roman som bygger seg opp til å bli en thriller utover i boken. En meget spesiell historie. Den var så annerledes at det var morsomt å lese den. Jeg legger ved linken til bokbloggen der jeg skriver om Myrkongens datter.
Mor til Helena, hovedpersonen blir kidnappet av Helenes far. De bosetter seg langt ut i villmarken uten kontakt med andre mennesker. Helena kommer til verden og blir opplært av sin far til å jakte og overleve der ute på myrene. Hun aner ikke noe om morens historie og det eneste hun vet om omverdenen er fra gamle blader som ligger i hytta de okkuperer. Hun elsker faren av hele sitt hjerte, selv om hun også mer og mer forstår at han er ond. Både hun selv og moren får kjenne det på kroppen når de ikke gjør som han befaler.
Helena og moren klarer å rømme fra faren og faren blir satt i fengsel. Helena har tatt nytt navn og stiftet familie, men har ikke fortalt sin mann og sine to døtre om sin historie. Når så faren rømmer fra fengslet forstår Helena at de er i stor fare og at hun må finne sin far, før han finner dem.
Det er da spenningen i boken øker, vil hun få tak i faren eller har han fortsatt overtaket.
Boken er lettlest og fengende og en bok som er akkurat slik jeg liker bøker, jeg glemmer alt rundt meg og forsvinner inn i historien. En annerledes bok, en spennende historie, anbefales.
Den siste boken som ble lest i juni er en perle jeg fant på pocketsalg hos Boklageret. Kjøpt på impuls. Det er nettopp pga slike godbiter, at jeg aldri kommer til å slutte å lese bøker eller kun lese e-bøker. Impulskjøp har gitt meg mange, gode leseopplevelser og de som ikke kjøper bøker fordi omslaget ikke passer dem. ja de går glipp av mange fine leseopplevelser. Dette er nok en bok mange ville gått forbi, fordi omslaget gir den et preg av kiosklitteratur, som mange holder seg unna. Nå skal det dog sies at nå har romanene nådd både Rema 1000 og kiosken, så det er ikke bare kjærlighetsromaner å få kjøpt der lenger. Hadde jeg ikke hatt kjøpestopp, hadde jeg tatt med et par fra Rema sammen med lørdagshandelen denne helgen,
Boken jeg likte svært godt heter Midt imellom, forfatter er Jean Kwok. Den handler om Kim Chang som er 11 år og sammen med moren emigrerer fra Hongkong til fattigdom i Amerika. Fantastisk historie og igjen dette med at forfatteren føler historien, for hun har opplved selv å emigrere fra Hong Kong som barn, og måtte vokse opp mellom to kulturer.
Kim Chang flytter fra Hong Kong til New York som elleveåring. Hun føler seg fanget midt imellom to verdener: skoleflink mønsterelev om dagen og morens hjelper i tekstilfabrikken om kvelden. Hun gjør alt for å skjule fattigdommen hun lever i, og sliter med ansvaret hun føler overfor familiens framtid. Til slutt blir hun tvunget til å gjøre et valg.
Der kan man legge inn alle bøker man har lest eller ønsker å lese, man kan søke på tittel og forfatter, lese anmeldelser fra andre,mm
Det er en side som er lett å bruke og et fantastisk verktøy for alle bokglade
Er du på butikken og handler bøker, kan du lett slå opp her og se om du har boken fra før. Handler man mye bøker, kan det godt være at det står en i hylla du ikke husker du har kjøpt. foreløbig har jeg bare gjort den feilen to ganger, men det er fort gjort når man kjøper mange på en gang.
Anbefalingene utenpå boken var fabelaktige og da blir jeg skeptisk. Jeg føler ofte at disse anbefalingene er av andre forfattere som er kjøpt og betalt av forlagene, for ofte stemmer de ikke med hva jeg mener om boken.
Men jeg leser ikke mange sidene før jeg er hektet. Den minner meg litt om Svarthuset av Peter May, i oppbygging. Det er som en vanlig roman i starten men bygger seg opp etterhvert til å bli en thriller.
Linken under er til omtalen jeg hadde av Svarthuset
Mor til Helena, hovedpersonen blir kidnappet av Helenes far. De bosetter seg langt ut i villmarken uten kontakt med andre mennesker. Helena kommer til verden og blir opplært av sin far til å jakte og overleve der ute på myrene. Hun aner ikke noe om morens historie og det eneste hun vet om omverdenen er fra gamle blader som ligger i hytta de okkuperer. Hun elsker faren av hele sitt hjerte, selv om hun også mer og mer forstår at han er ond. Både hun selv og moren får kjenne det på kroppen når de ikke gjør som han befaler.
Helena og moren klarer å rømme fra faren og faren blir satt i fengsel. Helena har tatt nytt navn og stiftet familie, men har ikke fortalt sin mann og sine to døtre om sin historie. Når så faren rømmer fra fengslet forstår Helena at de er i stor fare og at hun må finne sin far, før han finner dem.
Det er da spenningen i boken øker, vil hun få tak i faren eller har han fortsatt overtaket.
Boken er lettlest og fengende og en bok som er akkurat slik jeg liker bøker, jeg glemmer alt rundt meg og forsvinner inn i historien. En annerledes bok, en spennende historie, anbefales.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kan bare lese de nyeste bøkene jeg kjøper, men må prøve å lese noe av det jeg har hatt stående i årevis. Dessuten liker jeg å lese litt variert, selv om det innebærer at jeg ikke liker alt.
Jeg tok fatt på Seierherrene av Roy Jacobsen. Det tok sin tid. Over 600 sider delt i to deler. En fra Helgelandskysten. For meg ble den biten den beste, selv om det var et tungt språk med mange ord jeg aldri har hørt. Jeg går ut fra at Jacobsen prøvde å skrive slik de talte på den tiden hendelsen er lagt til, fra 1927 og fremover i tid, i flere generasjoner. Andre del er lagt til Oslo og følger ungdommen fra 60 tallet og til 1990.
For meg ble den siste delen usedvanlig kjedelig. Oppramsing av alt som fantes på den tiden, lange setninger over halve boksider. Igjen føler jeg at bøkene ofte skulle vært kortet ned. Hvorfor må det være så innmari omstendelig. Når man skriver for scenen hetes det at det som ikke er vesentlig for nummeret, skal kuttes. Ja, det skulle det vært her også. Altfor mange ord, gjorde boken kjedelig for meg. Og selvfølgelig er det en bok som har fått bokhandlerpris og innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Det må være noe feil med meg, for veldig mange av de prisbelønte bøkene finner jeg gudsjammerlig kjedelig og jeg tenker nesten at de som innstiller til disse prisene, må lese veldig lite. Eller som sagt så er det meg, det er noe galt med, som finner de kjedelige og for lange. Ja, hadde den vært kortet ned 100 sider tror jeg at jeg skulle vært enig, for temaene og historien er veldig bra, det blir bare for mye pjatt………..for meg.
“Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet… det er vi fattige jævler som skal arve bruket – skjønna du dæ?” Spranget fra bestefaren som ror fiske på Helgelandskysten og håper på revolusjon, til brødrene som starter eget datafirma i Oslo to generasjoner senere, er langt. Roy Jacobsen skildrer dette store tidsspennet med en imponerende innsikt og kunnskap. I romanens brennpunkt står bruddet, eller spranget, i det norske etterkrigssamfunnet: generasjonen som ved hjelp av fedre og mødre skulle komme seg oppover, ut av arbeiderklassen, og som samtidig mer eller mindre vendte ryggen til de verdier som muliggjorde “oppstigningen”. Og med Rogern fra Grorud som forteller i bokas andre del har Roy Jacobsen levert en generasjonsroman som vil bli stående.
Da var jeg klar for en krim og gjett om den var spennende. En pageturner fra et radarpar jeg digger, Hjort og Rosenfeldt. Jeg lover på tro og ære at ingen av deres bøker skal gå meg hus forbi. Jeg har to til i hyllen som venter og jeg gleder meg. Men den var så spennende at jeg kunne ikke begynne på en ny med en gang. Jeg måtte over på noe annet. Hovedpersonen Sebastian Bergman er ganske så ufordragelig og egoistisk men vi skjønner også at historien man bærer på preger en og former en til det mennesket man blir.
Her er bloggen der jeg omtaler første bok, Mannen som ikke var en morder
Den tredje heter Fjellgraven og den fjerde, Den stumme jenta. Jeg gleder meg……….og gruer meg litt 🙂 Det kan jo bli for spennende. Det må dog sies at jeg og gubben er litt uenig, han synes de er litt treig å komme inn i og han falt ikke helt for den første, slik jeg gjorde.
En rekke uhyggelige kvinnemord begås i Stockholmstrakten. Politiet står uten spor. De seksualiserte mordene bærer alle kjennetegnene til Edward Hinde, seriemorderen Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden – og som fremdeles sitter bak lås og slå. Sebastian Bergman tvinger seg på nytt inn i etterforskningen. Under samtaler med Edward Hinde skjønner Sebastian at mordene angår ham selv, helt spesielt.
“Dødens disippel” er andre bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen Sebastian Bergman. Serien fikk en pangstart med “Mannen som ikke var morder” (på norsk i 2011) og Bergman ble øyeblikkelig en stor leserfavoritt.
Da måtte jeg ha noe helt annet. Jeg tok fatt på en bok jeg har ventet litt med, for jeg gruet meg litt. Khaled Hosseini, Og fjellene ga gjenlyd. Grunnen til at jeg gruet meg er at jeg elsket jo Drageløperen og Tusen strålende soler, de forrige bøkene hans og var derfor redd for at denne skulle bli en nedtur. Den ble ikke det, selv om den nok ikke kommer opp mot de to første. Den var veldig annerledes. Den hoppet veldig i persongalleri og til tider var det vanskelig å vite hvor han var og med hvem og jeg følte også at det ble noen løse tråder jeg gjerne ville ha nøstet opp. Som de to guttene som ble kjent med hverandre, en fra familen som bodde der før huset deres ble revet og sønnen til narkokongen som hadde bygd et palass på den samme eiendommen. Den greske legen fikk vi heller ingen avslutning på føler jeg, så akkurat det savnet jeg, men boken var bra. Vi følger ulike personer i denne boken i forhold til de to forrige, ulike skjebner og hva som former oss som mennesker.
Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem.
Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.
Så fant jeg en gammel bok. Jeg har et mål om å lese alle bøker Isabel Allende har skrevet. Åndenes hus så jeg som film for mange år siden. Bok nummer to er Om kjærlighet og skygge. Den ble gitt ut på norsk i 1986. Jeg elsker Allendes bøker. Jeg var prøveleser for bokklubben et år og fikk manus til Øya under havet og etter det var jeg Allendetilhenger, Hun har en fantastisk måte å skrive på. Ekte fortellerkunst er det for meg.
Jeg anbefaler hennes bøker for alle som elsker å lese.
Irene er journalist, og Fransisco livnærer seg for tiden som frilansfotograf. Sammen får de i oppdrag å finne den 15 år gamle Evangelina Ranquileo. Hun sies å ha evnen til å ta bort vorter, kurere søvnløshet og hikke, dulme fortvilelse og få det til å regne under sine epileptiske anfall. Hun er innkalt til forhør fordi hun skal ha fornærmet en løytnant offentlig, men nå er hun sporløst forsvunnet. Det hele utvikler seg til både en kjærlighetsroman, en kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.
Dette var visst måneden for å tømme bokhyllen for flere som har stått der lenge. Bøker jeg er ferdig med gir jeg bort eller kaster, med unntak av utvalgte forfattere, slik som Isabel Allende.
Den siste boken i mai, blir kastet, for den var etter min smak gørr kjedelig og ikke noe å gi videre. Heldigvis ikke mange sidene. Beklager, men det føles som om jeg er stygg mot norske forfattere, men det er så mange forfattere som skriver bøker som blir så oppskrytt og jeg undres over om anmelderne virkelig har lest dem. Denne gangen var det Tore Renberg, Pixley Mapogo. For meg kunne det vært en bra historie, men føler det ble bare pjatt, pjatt det aller meste. Viktige temaer blir tatt opp, men jeg føler de blir flåset bort. Må man bruke side på side med temaet om man skal gå og pisse før en konsert begynner, hadde ikke to ganger vært nok om man ikke skal gjenta det til det kjedsommelige. Det er som om man ikke ser dybden i egen historie på et vis, så man svever på overflaten. Beklager Tore Renberg, ikke noe for meg det der.
Pixley Mapogo er romanen om et fryktelig hvitt lys, om en apokalyptisk natt der en voksen mann går til de ville hundene i seg selv. En varm sommerkveld i 2007 spiller åttitallets sørgeligste og morsomste blomst, The Smiths, på Øyafestivalen. De er gjenforent, og den 35 år gamle journalistvikaren Jarle Klepp er på plass for å anmelde konserten. Men denne kvelden går ingenting som det skal. Jarle får se noe han aldri skulle ha sett, noe han takler på verst tenkelige måte. Avgrunnen åpner seg, livet glefser, og alt blir plutselig helt feil. Det er ikke oppbyggelig, det er ikke oppmuntrende, men det er infamt, det er morsomt og det er skremmende. Og hvem er Pixley Mapogo?
Mai måned er over. Jeg fant bøker jeg likte godt og bøker jeg likte mindre godt og vi bokelskere er forskjellig heldigvis. De noen elsker, blir hatet av andre, slik er det, men dette er min mening, andre får lov til å mene noe annet.
