Sara Omar, Skyggedanseren
Leseeksemplar fra Aschehoug
Skyggedanseren har jeg bevisst skubbet foran meg. Jeg leste Dødevaskeren og vet at dette også er en sterk og vond historie, der man må legge følelsene igjen utenpå.
Sara Omar, Dødevaskeren
Derfor orket jeg ikke å lese den i sommer. Det samme har jeg gjort med Nahrs dans, men nå har jeg lagt begge på samme måned. Jeg har derfor bevisst lagt et par bøker mellom dem. Det er riktignok to krim, så kanskje bytter jeg litt når jeg nærmer meg, men de måtte jo legges slik for diktet sin skyld.
September-lesestabelen er ferdig
Det over her skrev jeg før boken var lest og det viste seg riktig at Skyggedanseren ikke skulle leses i sommer.
Etter at jeg nå har lest ferdig, tenker jeg at hele lesestabelen for september skal endres.
På dette tidspunktet kan jeg ikke forstå hvordan jeg skal kunne more meg med krimbøker når så mange rundt om i verden lever med overgrep mot kvinner og barn, som er så grusomme at mange ikke en gang greier å lese om de.
Jeg kan ikke pålegge noen å lese, men jeg mener bestemt det er vår plikt å gjøre det. Hvordan skal det noengang bli endring hvis vi stikker hodet i sanden og ikke vil vite hva som forgår.
Hvordan kan noen være så lite opplyst at de ikke forstår at en liten pike på åtte år, som slutter å snakke og spise og tegner voldsomme tegninger, ikke trenger djevelutdrivelse, men er utsatt for overgrep.
Hvordan kan et helt samfunn godta at hvis en kvinne/barn blir voldtatt, er hun uren og må bli utstøtt.
Jeg har ikke ord igjen, for jeg har ikke ord som dekker hva jeg føler.
Samtidig tenker jeg at vi må passe oss for ikke å fordømme religionen i seg selv. Alle de millionene med mennesker som finner det gode i religionene, enten det er Buddha, Allah eller Gud, eller hvilket navn som blir brukt.
Islam i seg selv har like mye kjærlighet i seg som andre religioner, men ett eller annet har gått helt galt og fått utvikle seg i en radikal retning der gamle bibelord, blir tatt ut av sin sammenheng og tolket så de blir ugjenkjennelige. Likedan som barn endret adferd ved overgrep, endrer de også adferd med å vokse opp med undertrykking og krig. Dette er noe vi i fredelige land, har vanskelig for å forstå.
Det ville nok ikke gått så mye bedre hvis vi begynte å leve etter de gamle reglene i det gamle testamente. Der er det akkurat like mye sykt som står, så vokt deg vel før du fordømmer en hel gruppe mennesker, sett under ett.
Sitat:
Den radikale islamismen var ikke bare opium, men en gift, en epidemi som nå la land etter land øde for frie tanker og frie mennesker. Et fengsel av tro. Et tempel bygd på hat og frykt. Ikke skapt av det usynlige fenomenet Allah, men skapt av maktkåte menn som ønsket lenker fremfor frihet, frisinn og likestilling for sine medmennesker.
Sitat:
Frmesk kunne ikke se ansiktene til publikum i det skarpe motlyset fra lyskasterne. Skyggen hennes kjempet for å komme seg vekk. Den strakte seg bakover som om den ville flykte. Hun presset hånden hardere mot brystet. Prøvde å snakke, men hadde ikke luft, ingen ord. I samme øyeblikk gikk lyset ut i salen og dro med seg skyggen hennes. Den gled rundt mellom de forreste radene, hoppet og danset som de unge danserne Like før. Så slo lyset tilbake. Samlet seg over henne. Hun var en kvinne i en liten flekk av lys i et endeløst mørke. Skyggen krøp inn i henne. La seg tilrette under huden. Hennes indre forvandlet seg til væske og rant ut gjennom øynene. Hun ante ikke hvor ferden skulle ende, men den begynte her. Og det eneste hun visste med sikkerhet, var at hun var ferdig med å krype og bli undertrykt. Hun løftet hodet.
Sitat:
Hvordan skal muslimske rettigheter noen gang bli forbedret hvis de ikke tar ordet selv der de kan?
Vg.
Sitat fra intervju med Sara Omar, som lever på hemmelig adresse
Det er jo noe galt: Vi er i det 21. århundre – og jeg er den første kvinnelige kurdiske forfatter. Jeg er den eneste med min bakgrunn som skriver om gledesekteskap, altså der en imam under Allah vier en jente til en mann bare for noen timer. Hvorfor har ingen skrevet om det før? Jo, fordi det er risikofylt.
«Sara Omars nye bok «Skyggedanseren» skildrer et helvete av et liv for en liten jente, så regn ikke med å sove etterpå.» Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 5)
I Skyggedanseren følger vi Frmesk fra Dødevaskeren videre i livet.
Kurdistan 1994. Frmesk har sluttet å snakke, og spise. Hun tegner voldsomme tegninger og lemlester dukkene sine. Besteforeldrene Gawhar og Darwésh kjemper for å gi Frmesk livsgleden tilbake. Gawahr søker tilflukt i troen og sender Frmesk til koranundervisning i byens store moské, hvor Frmesks onkel Muhammad er imam, uten å ane noe om overgrepene som venter henne. Morfaren tar opp kampen mot kvinneundertrykkelsen, han åpner en hamam kun for kvinner og håper at den hjertevarme atmosfæren der kan få lyset tilbake i Frmesks liv.
Danmark 2007. Frmesk holder seg for seg selv på universitetet. Selv om hun nødig vil utløse farens vrede trosser hun ham ved å gå uten tørkle og å skrive kritiske artikler om kvinners rettigheter. Hjemme steller hun leiligheten, lager mat og passer de to småsøsknene. Moren tilbringer dagene på sofaen med endeløse tv-serier fra Midtøsten. Foreldrene er skilt, men faren kommer hjem til dem hver dag og styrer familien med jernhånd. Ifølge ham er dikt skrevet av kvinner vulgære, og når han oppdager at Frmesk skriver dikt i smug for å bearbeide sine dype arr på sjelen, eskalerer volden. Hun ser ingen annen utvei enn å søke frihet i enda et fremmed land.
Skyggedanseren er en roman om en utsatt jentes ensomme, harde kamp for å unnslippe barndommens mørke og finne frihet i et nytt liv langt mot nord.
«Dramatisk roman om isolasjon og familievold. Her har vi en forfatter som har brukt litteraturen til å bryte ut av sin egen skjebne og bli en forkjemper for undertryktes frigjøring.» Ingunn Økland, Aftenposten
«Med en usedvanlig sterk fortelling bærer Sara Omar vitnesbyrd på vegne av alle voldsutsatte kvinner, (…) Omar har en usedvanlig sterk fortelling og et viktig budskap.» Astri Fosvold, Vårt Land
For oss som elsker bøker, vet vi at bøker endrer oss. Etter å ha lest Skyggedanseren, kan jeg ikke gå i gang med alle krimbøkene jeg har planlagt denne måneden.
Jeg har derfor lagd meg en ny leseplan for resten av måneden.
Den skal jeg presentere i et nytt innlegg.
Men jeg beholder noen og av de vet jeg at det ikke bare er lett lesestoff det heller. Jeg har til og med lagt inn en av de krimbøkene jeg hadde planlagt å lese, for livet går videre og i en fredelig verden, liker vi å lese spennende fiction. Men den blir lagt til slutten av måneden.
Nå skal jeg lese:
Jeg skal fullføre den jeg har begynt på ved sengekanten. Jeg kunne ikke ta Skyggedanseren med inn i natten, derfor måtte jeg ha noe lett.
Karin Brunk Holmqvist, Damen med bysten
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Jeg har funnet frem denne for den er nok litt fredeligere i det jeg skal sove. Det blir derfor lest to bøker samtidig. Denne var ikke med i leseplanen for september så den så ganske så fornøyd ut, når den likevel fikk være med.
Ny bok fra leserfavoritten Karin Brunk Holmqvist, mesteren i å skildre det store i det lille. I Hammenhög på Österlen bor Lovisa og Elvy, bestevenner og nære naboer. En av Lovisas kjæreste eiendeler er en statue hun har arvet. Bysten, som Lovisa kaller Helga Müller, er en stilig kvinne, og Lovisa pleier å prate med henne når hun pusler omkring hjemme. Da Antikkjegerne kommer til Simrishamn, tar Lovisa og Elvy med Helga Müller dit. Ifølge TV-programmets ekspert er bysten verdt syttifem tusen kroner, og Lovisa blir nærmest stum av forundring. I myldret som oppstår rundt TV-opptaket, smyger bedrageren Edmund seg omkring. Han innynder seg hos Lovisa og lover henne enda mer penger om hun lar ham selge bysten. Lovisa synes det høres forlokkende ut, men Elvy aner uråd. Og dette er bare noe av det som forstyrrer det ellers rolige livet i Hammenhög.
Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Romanene hennes har hatt suksess i flere land. Bare i Norge er det solgt nærmere 600 000 eksemplarer.
Joyce Carol Oates, Mitt liv som
Ellen G. Simensen, Tro meg når jeg lyver
Lene Lauritsen Kjølner, Høyt henger de
Lars Helle, Når stormen aldri løyer.
Kelly Rimmer, Før jeg lar deg gå
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag for alle.
https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share
