paprika, chili, hvitløk, tomat, kuttes i biter. Salt og pepper. Som man ser på bildet er det ikke noe presisjonkapping hos meg. 10 min forbereding pluss 15 min å renske scampi, for jeg kjøper de rå. Bland alt I en form, ha på olivenolje, stekes ca 20-25 min, 180 GR.
Vi spiser med hvitløksbrød til. Det dupper vi i kraften for å få med alle de gode smakene. Det blir litt veske av grønnsaker og scampi, som blander seg med olivenoljen og smaker nydelig.
Søndag:
gryte av rådyrskjøttdeig.
Vi er så heldig at vi har en sønn som er jeger, så i høst kom det dumpende både rådyr og elg.
Kjøttdeigen stekes først
Deretter løk og sopp.
Det får koke litt i litt vann, og så har jeg i en boks creme fraiche. Har i broccoli og lar det koke 5 min.
Serveres med potet og tyttebærsyltetøy.
Mandag Rester av blandaball. Kokte ekstra poteter søndag. Jeg kokte kålrot og gulrot og på toppen la jeg en kveil grov pølse, på slutten la jeg poteter og ball på toppen, så også de ble varm.
Jeg har lest noen av Mortons bøker men ikke de siste. Jeg var derfor spent på Klokkemakerens datter.
I starten syntes jeg den var litt tung og vanskelig å komme inn på. Det var mange navn og det ble veldig forvirrende, men når jeg først forstod sammenhengen, syntes jeg den var fantastisk underholdende. Jeg gledet meg over å følge hver eneste person og hver eneste historie.
Det handler rett og slett om et hus, Birchwood Manor og vi får følge alle de som har hatt sin tilknytning til huset. I tillegg blir en del av historien fortalt av en ånd. Birdie Bell. Nå er ikke jeg og Kate Morton helt enig i hvordan det er å være ånd, men det får stå sin prøve, for det gjorde at historien hang sammen på en artig måte.
Vi får mange ulike menneskelige historier i denne boken, mesterlig sammensydd, og mye historikk. Morton må ha gjort et grundig research og til alle de som tror at alle feelgood forfattere, bare skriver ned en banal kjærlighetshistorie, ja de tar grundig feil.
Hun må også hatt tunga beint i munnen for å kunne nøste alle historiene samme. Så hold tungen beint i munnen de første hundre sidene til du begynner å kjenne personene og se at for hvert tidshopp er det nye personer som har boddi Birchwood Manor og vi får følge historien deres både før de kommer til huset og mens de bor der, i tillegg til det Birdie forteller.
En grei opplysning å vite er at Birdie er lommetyv og tar navnet til en avdød Lily Millington, for å lure seg unna politiet.
Store deler av boken, synes jeg er mesterlig skrevet:
Sitat :
Hun viste meg hvordan jeg kunne lese tiden ved å se på solen. Menneskene hadde alltid vært fascinert av den store ildkulen på himmelhvelvingen, fortalte han, For ikke bare gir den oss varme, men også lys, sjelens dypeste lengsel.
Lyset. Jeg begynte å se det på trærne om våren, la merke til hvordan det kastet skygger på veggene, sendte et stjernedryss over vannflaten, lager mønstre på bakken der det skinte ned gjennom smijernsrekkverket. Jeg ønsket på ta på det, dette vidunderlige redskapet. Å holde det mellom fingertuppene slik jeg holde de små gjenstandene i verkstedet til min far.
Sitat:
Leonard hadde alltid foretrukket å lytte, fremfor å prate , og han likte det Crawford fortalte han. Det bekreftet flere av de vage, udefinerbare fornmmelsene Leonard hadde om tid og tidens tilpasningsevne. Crawfords fotografier brakte tid og rom sammen i et eneste bilde, de viste fortiden i sameksistens med nåtiden, og Leonard skjønte at han følte større tilhørighet til de fortidige menneskene som hadde tråkket de samme stiene over landet som han nå fulgte, enn han følte til de kvikke, unge menneskene som danset bort nettene i London.
Sitat:
Uten et ord skjøv hun ham inn til farens stol og hentet en bøtte med varmt såpevann. Hun tok av ham de gamle støvlene og sokkene som hadde festet seg som mugg til huden, og begynte å vaske føttene hans. Det kunne han ikke huske at hun hadde gjort før, ikke siden han var veldig liten, og tårene rant lydløst nedover kinnene hennes. Hun satt med bøyd hode, og som om det var første gang, så Leonard det grånende håret hennes, forandringen i strukturen. Bak henne stod familiebildene ved siden av hverandre på bordet med kniplingsduk. Tom og Leonard i soldaturniform som smågutter, i shorts og lue, som spedbarn med kyse knyttet under haken. Forskjellige antrekk over tid. Vannet var så varmt, vennligheten så ren og uventet og Leonard som manglet trening i å ta imot noe slikt ,innså at også han gråt
Bakerst i boken skriver forfatteren:
Klokkemakerens datter er en bok om tid og tidløshet, sannhet og skjønnhet, kart og kartlegging, fotografi, naturvitenskap, det helsebringende ved å gå, brorskap, hus, og fornemmelsen av hjem, elver og steders betydning.
Hvis du vil lese litt om hvordan Morton jobber med sine romaner, kan du åpne linken her:
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad & Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Sommeren 1862 skal en gruppe unge kunstnere, med den lidenskapelige og talentfulle Edward Radcliffe i spissen, tilbringe en sommer i Birchwood Manor i Oxfordshire. Innen sommeren er over, har en kvinne blitt skutt og drept, mens en annen kvinne er savnet. Et unikt arvestykke er også borte. Livet til Edward Radcliffe er ødelagt.
Over 150 år senere oppdager Elodie Winslow, en ung arkivar i London, en skulderveske inneholdende to ting som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: et sepiafarget fotografi av en slående vakker kvinne kledd i viktorianske plagg, og en skisseblokk med en tegning av et hus som ligger ved en elv.
Hvorfor føles Birchwood Manor så kjent for Elodie? Og hvem er kvinnen på fotografiet? Vil hun noensinne avsløre sine hemmeligheter?
Klokkemakerens datter er en historie om mord, mysterier og tyveri, om kunst, kjærlighet og tap. Og gjennom hele beretningen flyter stemmen til en kvinne som står utenfor tiden. Navnet hennes er glemt, men hun har sett det hele utfolde seg. Hun er Birdie Bell, urmakerens datter.
Kate Morton er en av verdens mest folkekjære forfattere og har i løpet av fem utgivelser for lengst nådd milepælen 10 millioner solgte bøker på verdensbasis. Hun er utgitt på 32 språk, i 39 land.
