Arthur Findlay, dag 2

 

Etter morgenmeditasjonen i dag snakket Simone om mediumskap . Det hjelper ikke hvor mange kurs man går hvis man ikke er interessert i og bryr seg om mennesket . Vi må og finne bevis for at det er den personen som er pårørende . Ikke være diffus og si kun at det er eksempelvis din bestemor. Man må be om å få de tingene som beskriver akkurat den bestemoren og høre hva hun ønsker å meddele og vise til at hun vet hva som foregår i vedkommendes liv

Det er og viktig å være tolerant . Kanskje det er personer du ikke liker og du må ikke like dem men samtidig forstå at det er en grunn til at de er som de er . 

Sånn ser det ut når jeg starter morgenvandringen min fra Clock cottage. I enden på stien skimter man skolen

 

 Man må være dedikert til oppgaven som et medium, man må ønske å hjelpe og man skal ikke skape frykt. Man skal ikke spå fremtiden eller fortelle at noen skal dø for det er ikke opp til oss å vite. Ingen skal vite det, ikke når vi selv skal forlate jorden og ikke noen vi står nær. Et medium skal ikke være noe spåkone.
Nettopp det sier jeg til alle som spør om jeg er synsk. Ofte kan jeg vite hvor vedkommende står fast eller er i en fase i dag, men jeg vet ikke og vil ikke vite noe om hva som skjer fremover. 

 


Se der er skolen mellom trærne

Første øvelse var å se om vi kunne se hvordan det ser ut inne i huset til den vi jobbet sammen med og hvordan vedkommende følte seg når de kom hjem . Jeg måtte be om litt assistanse for jeg fikk litt nerver men når jeg først kom i gang hadde jeg ihvertfall en del riktig og det var veldig morsomt å prøve å se hva man fikk til.

 

 

Neste øvelse skulle vi se noe hva vedkommende tenkte mye på i det siste. Vi skulle og se hvordan de var i en bestemt følelse, jeg valgte å se hvordan vedkommende var når denne var lykkelig.
Så skulle vi se om de hadde vondt noe sted. De to første kom lett, den siste slet jeg litt med. Jeg bruker jo ikke å se for meg noen syke når jeg sender healing, jeg åpner bare opp for gode energier for velvære og tror ikke at jeg kan styre energiene på noe vis. De opererer på en høyere intelligens eller bevissthetsnivåenn jeg er 

 


Siste øvelse denne dagen er å ta ned en avdød slektning og komme med bevis på at det er den vi sier det er. Jeg får ned en del men er ikke helt fornøyd.

Nå er det bare kveldsunderholdnongen som gjenstår. Da skal vi bare være publikum mens lærerne jobber. Herlig, nok nervepirrende jobbing 

I dag

Dere får bare unnskylde hvis noen av bildene er feil vei. På min telefon vises de riktig og jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.

Arthur Findlay, første kveld

Da er første kveld over.

Vi er delt inn i grupper.

Jeg er i gruppen til lærer Simone Key.

Jeg var i hennes gruppe i fjor også og liker henne.

Her bor jeg. Vinduet helt til venstre, Clock Cottage, annekset til skolen. 

Her bodde jeg også i fjor og synes det er fint.

Det er stille og rolig her.

Jeg går tre minutter gjennom parken og så ser jeg skolen. 

Etter å ha delt opp i grupper ble vi kastet ut i de første øvelsene. Først en meditasjon der vi gikk ned i transe. Deretter en øvelse hvor vi skulle lese hverandre ved hjelp av farger. Vi skulle se farger hos den vi jobbet sammen med og forklare hva vi følte de fargene fortalte. Nervene er på plass men jeg kastet dem og gikk i gang. Jeg ser i ettertid at jeg nok kunne gitt meg mer tid men jeg blir liksom litt febrilsk og vil bli ferdig så jeg kan puste ut. 

I den første øvelsen med transe skulle vi be om et ord og jeg fikk trust og det er nok riktig. Jeg trenger å lære meg å stole på det jeg får   og det er jo også derfor jeg er her.

O fjor gikk jeg og la meg hver kveld med en gang vi var ferdig for kvelden men i kveld ble der en cider i baren før jeg ruslet tilbake til rommet mitt. I morgen venter nye spennende oppgaver. 

 

 

Arthur Findlay, I am back

Da er jeg her.

Foran inngangen til Arthur Findlay College.

Klar for en ny uke, spekket med åndelige opplevelser.

 

Vi setter fra oss koffertene og rusler ned til the village, Stansted mountfichet.

Kristtorn 

Vi sitter på cafe og spiser lunsj og koser oss.

Vi møter tre andre damer som og skal på kurs.

Et sterkt møte, så sterkt og fint at det kan ikke beskrives.

Sånne opplevelser må kjennes på kroppen.

Når man snakker om felles opplevelser selv om man aldri har møttes.

Når man kjenner hverandre sjel til sjel.

Gåsehud og tårer og sterke energier så man føler man har drukket ei flaske vin men har ikke smakt en dråpe.

Dette lover godt.

Rommet mitt.

Nå skal jeg pakke ut klærne mine og her skal jeg sitte og blogge. IPaden min ble død men jeg bruker telefonen. Så lett lar jeg meg ikke stanse. Håper likevel den finner på å våkne til live igjen. 

Vi skal møte på skolen 17.00. Da ønskes vi velkommen og får litt informasjon. 18. 00 er det middag. 19.30 skal vi møtes i grupper og bli litt kjent. 

I dag

 

Pass deg England, her kommer jeg


Wow, for en dag.

Sovnet klokka 9 om kvelden og sov i 11 timer.

Det tar på å reise til Harry Potter skole.

På bildet blir vi kjørt i buggybil på flyplassen.

Fast gate gjennom passkontrollen.

Herlig.

 

Turen gikk fint.

Vi spiser middag på hotellet.

Og så rett til sengs. 

Energiene stiger og det gjør forventningene og.

Det er vanskelig å sette ord på.

Det er som om noen kommer ned i hodet ditt og ønsker deg velkommen.

Takker for at du kommer med akkurat dine energier.

 

Ofte blir vi fortalt ting i hodet vårt , men vi tror det er bare eget vås og fantasi.

Hva hvis det ikke er det? 

Hva hvis det er noen der som ønsker deg alt godt?

Ja for disse stemmene har kun kjærlighet i seg, bare det som godt er.

Lytt inni deg i en stille stund.

Hør etter om noen kviskrer deg noen kjærlige ord.

I dag

Nydelig carpaccio

Fish & chips

snork

Vær obs på menneskemøtene

Kofferten har kledd på seg og er klar for avgang. 

Når jeg skulle legge iPaden i vesken i dag, ville den ikke starte.

Helt svart skjerm selv med lading og alle hjelpetiltak.

Så sitter jeg her og knoter på telefonen og plutselig forsvinner det jeg har skrevet.

Lettere forvirret prøver jeg på igjen.

 

Jeg sitter på Gardermoen og har allerede tatt et hint.

Vær obs på menneskemøtene.

Jeg har på de siste reisene mine hatt noen forunderlige møter.

Det første jeg møter i dag er en amerikansk dame som ber om hjelp.

Hun har prøvd å ta ut penger men hun fikk de ikke ut.

Jeg ber henne prøve igjen og det samme skjer

Jeg ringte DnB, telefonnummer står på automaten.

Damen der beroliger med at uttaket er blitt avvist.

Sikkert for stort beløp.

 

Jeg forlater damen og rusler videre.

I det jeg passerer en dame og et barn hører jeg moren si: Nei, jeg finner ikke starbucks jeg, jeg var så sikker på at det var her.

Jeg stopper opp og sier at det er like der borte.

Sånn er jeg.

Impulsiv.

Så vær obs på menneskemøtene.

Tenk at du sender med litt av dine energier med alle du møter, at energiene deres blandes på et vis, forsterkes.

Det kan gi deg mange, fine opplevelser.

I dag

 

Dagen før dagen

 

Da går jeg her og tripper for meg selv

Jeg venter

Jeg venter på at jeg igjen skal dra ut på  det store eventyret

I morgen drar jeg til Arthur Findlay Spiritual College igjen

En ny uke med kurs

Healing, transe, mediumskap

Jeg kjenner kråkene flagre i magen

Prestasjonsangsten ligger på lur

Merkelig at man ikke bare kan slappe av

Jeg vet jo at alt går godt

Jeg fikk jo bevist det i fjor at jeg fikk til

I fjor ante jeg ikke hva jeg gikk til

 

Det viktigste er å ta første steget når noe er skummelt

Man må bare begynne liksom

Har man først begynt, ruller snøballen av seg selv

Jeg husker i fjor når jeg skulle ta ned en fra den andre siden

Jeg hadde forstått at jeg bare måtte begynne å si det som kom først

Få ut de første ordene før nervene kom

Jeg sa: Det første jeg får er stortå

Jeg holdt på å dø på meg

Jeg måtte jo le av det hele

Men stortåen var av stor betydning den og bevis på at det var riktig person

Man må bare følge hjertet

 

 

Du sier kanskje at du kan ikke følge hjertet

Begrensninger stopper deg

Jeg kan fortelle deg at lytter du til hjertet vil du nå dit du skal

Hjertet setter ikke opp mål du ikke kan nå

Da er det hjernen din som lager uoppnåelige drømmer

Følger du stemmen i hjertet, vil du nå målet ditt

Målet kan nemlig også være på veien til det du innbiller deg er dit du skal

Det er ikke sikkert du skal helt frem

Kanskje skal du bare halve veien, men drømmen blir gitt deg som drivkraft

Den sparker deg i gang

Du må bare lytte

Du må føle

Du må føle inni deg hva som er riktig

Ikke la hjernen få dirigere deg i hva du kan eller ikke kan

Følg hjertet ditt og du vil bli overasket over hvordan muligheter åpner seg foran deg

Ikke vær forutinntatt men ha et åpent sinn

Går du feil vei, blir du stoppet

Du vil da se tilbake og vite at det var ikke dit du skulle likevel

Så blir du heller dyttet litt på, i den retningen du skal

 

 

Det viktigste steget er det første

For meg denne gang, var det når jeg bestilte plass på kurset

Det å bare gjøre det, uten å begynne å tvile

Jeg fikk en spørreundersøkelse på mail fra London Hilton etter at jeg bodde der i fjor

Jeg skrev at jeg var misfornøyd med rom og frokost

Da fikk jeg en hyggelig mail hvor de beklaget det

De tilbydde meg et dbl rom med frokost gratis

Det var min gulrot for å lokke meg dit igjen

 

 

Kofferten er nesten ferdig pakket

Nervene er på plass

Jeg ba fint om å få reisefølge og det fikk jeg

Jeg skal møte to damer på Gardermoen

Aldri har vi møttes real life, men det gjør ikke noe

Vi har snakket online, det er nok

Når vi er tre sammen, blir det ikke dyrere med taxi til Stansted, enn buss

Det er fint å bli hentet på flyplassen

Alt ligger til rette for en fantastisk opplevelse

Wow, hvor spennende det er

I dag

 

Endelig en reaksjon

 

Hvorfor gjør jeg ikke de tingene som jeg vet gjør meg godt

Hva er det med meg

Hvorfor er jeg så unnvikende

Ja, jeg vet det er ikke bare meg

Vi vet hva som er bra for oss

Likevel velger vi det bort

Hvorfor

Hvorfor er vi sånn vi mennesker

 

Det gjelder valg for oss selv

Det gjelder og forholdet til andre mennesker

Alt vi gjør og alt vi sier som vi vet ikke er bra

Enkle valg i hverdagen

Valg som ligger der rett foran nesen vår

Vi kan bare strekke ut hånden så når vi det

 

For min del er det meditasjon 

Stoffskiftet mitt svinger for tiden

Jeg får noen uker med bedre form og så pang, så sitter jeg der igjen

Av og til blir man da motløs

Selv om jeg vet inni meg at jeg skal få det til etterhvert

Det rare er at jeg vet at hvis jeg mediterer, får jeg det bedre

Da roer tankene seg, da bedrer stressmestringen seg, da får jeg bort kroppsverken og får mer energi

Hvorfor i all verden gjør jeg det ikke da

Jeg har sluntret unna hele sommeren

Latt være noe som bare er godt

Ikke koster det noe og det er tilgjengelig hele tiden

Vi mennesker er rare

 

Men i dag gjorde jeg det

Faktisk over en time meditasjon

Jeg krøp opp i healingstolen, dro over meg pleddet, lukket øynene

Du verden hvor deilig det var

Jeg ble som et nytt menneske

I dag

 

Kjøttkakene flatet ut og ble pudding

 

Jeg skulle ha middagsgjester.

Shopping for ingredienser var ikke noe alternativ.

Ikke orket jeg å bruke mye tid på å lage den heller.

Hva gjør en da?

Jo stikker hodet ned i fryseren og roter rundt.

 

Der dukker det opp 2 pk karbonadedeig.

Kjøttkaker i brun saus er bestandig godt , men jeg gidder rett og slett ikke steke kjøttkaker i dag.

Jeg har karbonadedeigen i foodprossesoren.

Jeg kjører den litt sammen med 2 Ts salt og litt pepper.

Deretter sper jeg den med to egg og 3ss potetmel, før jeg blander inn 1 dl fløte og deretter vann til passe deig.

Jeg planla å ha i en ss tomatpuré men så så jeg noen cherrytomater på benken og vips ble de kjørt sammen med deigen.

Opp i formen og inn i ovnen, ca 1 time, vannbad 200 grader

Tilbehør er rødløk, gulrot og blomkål surret i litt smør, poteter og makaroni 

Kjøttpudding er superenkelt og får du rester er det også godt å spise på brødskiva. 

 

Gjør det beste utav det istedetfor å gremmes

 

Vi bor i et land med mye vær.

Og siden jeg bor på Nordvestlandet kan en god del av det været, være ganske så grått og fuktig.

Det er lett å bli sur og grinete når det er mye dårlig vær.

Det gidder jeg bare ikke.

Det er er bevisst valg jeg tar.

 

Vi er noen vennepar som møtes ganske ofte.

Her er sånn det så ut sist vi hadde grillparty

Denne helgen skulle vi på hyttetur.

Men med værforbehold.

I og med at det ble meldt dårlig vær, avlyste vi turen.

Å dra på hyttetur og bare sitte inne, var ikke det vi ønsket.

Å sitte hjemme og sture fordi det ikke ble tur, var heller ikke noe alternativ.

Det var da jeg kom på at nå kunne vi samles til frokost, laaaaaaaang søndagsfrokost.

Kjekt å kunne gjøre  noe annerledes.

Møtes en søndags formiddag istedetfor en lørdagskveld.

Gjett om vi koste oss, frokost i fire timer.

 

Og se hvordan  været så ut når jeg kikket ut om morgenen.

 

Neste gang du har lyst til å surmule på grunn av været, la være.

Det er helt opp til deg selv.

Finn på ett eller annet du synes er koselig.

Bestem deg for å gjøre dagen så fin du bare kan.

I dag

 

Nok en gang får jeg hjelp til å forstå.

 

Eureka.

Nok en gang får jeg hjelp til å forstå.

I går hadde jeg et innlegg om en usikkerhet jeg bærer på og ikke helt forstår.

http://lillasjel.blogg.no/1470828728_en_nydelig_rose_eller.html

Jeg vet at det er noe jeg selv har skapt inni meg.

Jeg må bare bli bevisst hva som egentlig ligger bak.

Når jeg står fast sånn, bruker jeg ordene.

Når jeg skriver, kommer etterhvert løsningen.

 

Vær klar over at mye av det vi føler som voksne, er følelser vi har bært på fra barndommen.

Jeg blir veldig usikker når jeg er i store forsamlinger blant de jeg kjenner.

Jeg har ikke den samme følelsen blant ukjente.

Jeg har og mange ganger stått på scenen i revysammenheng.

Da har jeg øvd og alt er kontrollert, så da har jeg bare vanlige scenenerver.

Dette er annerledes, utenfor min kontroll liksom.

Derfor vil jeg bli kvitt det, jeg ønsker å være den jeg egentlig er, nemlig trygg på meg selv.

 

Etter at jeg publiserte bloggen i går, fikk jeg denne kommentaren:

Viktig å jobbe med seg selv med sånne ting. Jeg ser jeg lett faller tilbake i min gamle rolle som på ungdomsskolen var sjenert og ubetydelig (i mine øyne) når jeg møter igjen folk fra den tiden. Men sånn er jeg jo ikke lengre.

Kjersti Jørgensen Sandnes.

Hennes blogg finner du på linken under. Hun er rasende flink å skrive, humoristisk vri og masse god mat, hva mer kan man ønske seg

www.minmatgaleverden.no

 

I det jeg leste de ordene, falt alt på plass.

Akkurat sånn er det.

Jeg faller tilbake i min gamle rolle på ungdomsskolen.

Jeg mistet min far på slutten av 5. klasse.

Vi flyttet fra bygda til nærmeste tettsted.

Ikke så mange km, men fra en klasse på 5 til en klasse på over 20.

Selv om jeg var sosial og har lett for å bli kjent med andre, slet jeg nok med å finne min plass.

Livet ble snudd opp-ned i løpet av et øyeblikk.

En helt ny tilværelse fra å være trygg, til å være svært utrygg på hva morgendagen vil bringe.

Ubearbeidet sorg, man snakket jo ikke om sorgen den gangen.

 

Den usikkerheten er det jeg bærer på.

Det er den  kroppen min henter oppigjen.

Det er som jeg igjen skal finne min plass.

Det er som om jeg blir livredd ingen skal like meg.

Følelser og tanker jeg ikke lenger har på samme måte, i dag.

Akkurat sånn er det kroppen vår jobber.

Den gjemmer og gjemmer på gamle følelser og reaksjonsmønstre vi ikke selv klarer å se

Det er spennende å jobbe med seg selv på denne måten.

Vi må plukke gamle tankemønstre ut av sekken vår og kaste de.

Da kan vi få være oss selv, slik vi egentlig er.

Takk for hjelpen.

Nå er jeg et skritt nærmere.

I dag