Jeg er fornøyd med denne månedens leseopplevelser.

Et variert utvalg bøker.

Shopping

Aldri sett før🤩 Holzweiler-dunjakker på tilbud og hundrevis av andre kupp

Noen har jeg likt godt, andre dårligere, akkurat som det bruker å være.

Men jeg har oppdaget flere forfattere som jeg liker, så det er fint.

Den første jeg leste var Villa Magdalena av Santa Montefiore. Jeg har ikke lest noen av henne før, så jeg var spent, men ble skuffet. Banalt og klisjeakitig. Jeg skrev omtale for Boklageret og den omtalen kan dere lese her:
http://lillasjel.blogg.no/1459763325_bokomtale_villa_magda.html

 Krim. Susanne Staun, Døderommet.

Det var ikke noe for meg, altfor lange tankerekker og setninger. Og samme skrivemåte både på morder og hovedpersonen rettsmedisiner Maria Krause. Det ble for sært for meg dette. Krim skal for meg være litt mer lettlest og mer om saken, ikke alle tankene til hovedpersonen. Men det er jo smak og behag. Det finnes så mange krimforfattere jeg liker og Susanne Staun blir ikke førstevalg.

Tekstene i kursiv under bildet er hentet fra Bokklubben.

Den 13. juli 2009 finner politiet den nittenårige Emilie skamfert, torturert og etterlatt ved Gudme sjø på Fyn. Dødsårsaken er forblødning, konstaterer retts medisiner Maria Krause, som også finner en merkverdig rød farge på halsen til den drepte piken. Det er ikke kvelningsmerker, men noe Maria Krause i sin tid som rettsmedisiner aldri har sett før. Fargen viser seg å stamme fra svette fra en person som blir behandlet for spedalskhet. Merkelig, ettersom det siste tilfellet av spedalskhet i Danmark ble registrert i 1913. Samtidig blir saken personlig for Maria Krause, da hun ved identifikasjon av den drepte piken oppdager at Emilie er hennes egen datter. Merkelig, ettersom Krause ikke har noen barn. Personlige skygger formørker Krauses profesjonelle overblikk og fører henne inn i situasjoner selv ikke hennes eneste venninne og livline kan redde henne ut av.

Men jeg fant flere forfattere jeg vil lese mer av. Sara Blædel blant annet.

De glemte pikene var en spennende bok.De glemte pikene er den sjuende boken om Louise Rick, men den fjerde på norsk. Den åttende heter Dødssporet. Et annerledes plott og en overaskende slutt. Tar også opp et tema som er like aktuelt i dag, nemlig institusjonsbarna og hvordan de blir behandlet. Desverre ikke noe enestående og det leder meg over til neste bok.

I en skog på Sjælland blir liket av en kvinne funnet. I følge rettsmedisinerne har hun vært død i et døgn, og et stort arr på den ene siden av ansiktet burde gjøre det lett å identifisere henne. Men ingen har meldt henne savnet, og kriminalassistent Louise Rick har ingen spor. Hvem er hun? Etter at et fotografi av kvinnen offentliggjøres, blir Louise kontaktet av et vitne som mener det må være Lisemette, som hun for mange år siden hadde som pasient på Eliselund, en anstalt for psykisk utviklingshemmede. På den nå nedlagte institusjonen, venter en ny overraskelse blant de gamle journalene. Det som skjedde på Eliselund viser seg å ha klare forbindelser med drapet, og Louise får hastverk med å finne ut hvordan det henger sammen, før det er for sent. Etterforskningen ripper opp i gamle sår, også for Louise selv, som konfronteres med hendelser hun har gjort alt for å glemme. SARA BLÆDEL (f. 1964) er Danmarks store krimdronning, og bøkene om Louise Rick er blitt solgt i millionopplag, og oversatt til en rekke språk.

Den neste boken er en skremmende sann historie, men også skrevet med enorm kjærlighet og medmenneskelig forståelse. Da jeg var usynlig av Martin Pistorius.

Denne boken er en bok alle bør lese. De trodde han var hjernedød i 12 år men han skjønte alt de sa. Enda en bok om hvordan barn og voksne kan bli behandlet på institusjon. Men også all ære til de som gjør jobben sin på en god måte. Det falt både en og to tårer når jeg leste denne boken. 

Denne boken var og en inspirasjon når jeg skrev dette blogginnlegget:

http://lillasjel.blogg.no/1461054903_jeg_m_f_ut_litt_sinne.html

Og når jeg skrev dette:

Kan ikke du være den ene?

Alle trodde den lille gutten var hjernedød. Men han skjønte alt de sa… I januar 1988 blir 12 år gamle Martin uforklarlig syk. Han slutter å snakke og spise. Han sover konstant og er umulig å få kontakt med. Legene skjønner ikke hva som er galt og mener han lider av en ukjent, degenererende sykdom. Martin blir flyttet til en institusjon for funksjonshemmede barn. Familien innser at gutten de elsker er borte. Tror de. Da jeg var usynlig har tatt verden med storm. Boken forteller en hjerteskjærende og gripende historie om en gutt som i 12 lange år er fanget i sin livløse kropp. Ved hjelp av håp og kjærlighet kjemper han seg ut av mørket og tilbake til livet. I denne boken fortelles historien om foreldres motstandskraft, konsekvensene av en feildiagnose, misbruk av grusomme pleiere og den ubegripelige mentale styrken og utholdenheten til Martin. Det er en bok om at det alltid er håp, om at drømmer, kjærlighet og sinnets kraft aldri må undervurderes. Boken om Martins vei tilbake til livet hjelper oss å verdsette vår egen tilværelse og inspirerer til å kjempe for at andre skal få det bedre. En bok du aldri vil glemme.

Etter denne gripende historien, følte jeg for noe lettere lesestoff.

Katerine Webb, En sang fra fortiden. Jeg har lest de to første bøkene av henne, Arven og Det du ikke ser. Arven likte jeg kjempegodt, men Det du ikke ser, ble litt sær for meg. Da likte jeg denne bedre. Ikke noe bok som setter seg i hukommelsen for evig, men grei, avslappende underholdning. De skryter på omslaget at den er uforglemmelig, men det stemmer dog ikke for meg. Men jeg liker Katherine Webb, og har og kjøpt den neste boken av henne, Det forbudte barnet.

Fylt med lidenskap og begjær er EN SANG FRA FORTIDEN en gripende roman om fortid og nåtid og om erindringens svikefulle natur. Med Sunday Times-bestselgeren En sang fra fortiden skriver Katherine Webb en roman om lenge bevarte hemmeligheter og besettende kjærlighet.  1937. I en forblåst landsby ved kysten av Dorset har fjorten år gamle Mitzy Hatcher utholdt en vill og ensom oppvekst. Men ankomsten av den anerkjente kunstneren Charles Aubrey, sammen med sin eksotiske elskerinne og deres to døtre, endrer alt. I løpet av tre somre utvikler Mitzy et sterkt bånd til Aubrey-familien og en dristig forbindelse til Charles. Sakte begynner Mitzy å øyne en fremtidig hun aldri hadde trodd var mulig – samtidig som en kraftig kjærlighet blusser opp i henne. En kjærlighet som vil vokse som hun gjør: fra uskyld til besettelse, fra barnslig forelskelse til noe langt mer farlig. År senere blir en ung mann oppslukt av et bemerkelsesverdig portrett i et kunstgalleri. Portrettet viser en ung pike, og den hastige strektegningen bærer i seg både lengsel og ettertenksomhet. Fascinert av dette portrettet kommer spørsmålene som fører den unge mannen til det forblåste kystlandskapet i Dorset – og til sannheten om de feberhete somrene for lenge, lenge siden.

Jeg tok fatt på Jeg er Freyja, Kristin Marja Baldursdòttir. Ikke falt jeg for Karitas og ikke falt jeg for denne. Det kan selvfølgelig være noe med meg som leser for jeg forstår meg ikke på disse bøkene som skal være så fantastisk, men som for meg er som oppdiktede skolestiler. For meg ble det kjedelig rett og slett men jeg pinte meg gjennom den. Å sammenligne henne med Isabel Allende, blir for meg helt feil. Allende er en fantastisk forfatter mens dette her blir platt og dårlig i forhold.

Tekst fra Bokkilden: Som i bøkene til Isabel Allende og Gabriel Garcia Marquez, reiser leseren inn i en fantastisk verden, der overdådige, makabre og rystende hendelser skjer. Møt den sterke kvinnen Freyja, som gjør som hun vil og har umåtelig livsappetitt. Hun er hjemvendt fra Amerika og setter store følelser og hendelser i sving i den fattige, avsidesliggende fiskerlandsbyen. Hun er en ubendig forsvarer av de utstøtte, står sterk og rakrygget opp for enhver kvinne som er underkuet og hun er målbevisst og fremgangsrik i den lokale handelstanden. Inne i henne brenner en flamme som nekter å tilpasse seg Janteloven og de små forholdene. Kvinnefelleskapet som omgir Freyja blir snart tvunget til å foreta et vanskelig valg: Står lidenskapen og kjærligheten over samfunnets lover?

I facebookgruppen God bok anbefalte noen Cilla & Rolf Bôrjlind. Jeg kjøpte Den tredje stemmen og denne boken var spennende. Disse to har skrevet manus til 26 Martin Beck-filmer og til Arne Dahls serie om A-gruppen i tillegg til en rekke andre tv-serier. Jeg liker jo å se både Martin Beck og A-gruppen og jeg skal kjøpe alle bøkene disse to gir ut. Den tredje stemmen er deres andre bok.Springflo heter den første og Svart daggry, den tredje, og begge skal etterhvert besøke min bokhylle for deretter å være med meg både til godstolen og senga, eller kanskje til og med på ferie. De skal også leses av flere i hustanden, samt voksne uflyttede barn. Det er ikke alle bøker her i huset som får den æren. Noen finner veien i søpla ganske fort. Jeg får ikke til å gi bort bøker jeg synes er dårlige.

Tekst fra Bokklubben

Olivia Rønning er tilbake fra Latin-Amerika. Der har hun lett etter sine røtter, og fattet to store beslutninger: Hun ønsker å bytte etternavn til Rivera, og hun ønsker å slutte i Politiet. Tom Stilton, den tidligere politietterforskeren som tidligere levde på gata, har klart å rydde opp i livet sitt, og nå søker han hevn. Rune Forss, politimannen som fikk ham sparket fra Rikskrim for å beskytte sine egne tvilsomme interesser, bør passe seg.

En bok som går i søpla er den neste jeg leste. En herlig røre av Janet Evanovich. En bok jeg fikk gratis hos Boklageret og jeg hadde vel derfor ikke de store forventninger. Jeg liker generelt ikke humorbøker, for jeg har nok en annen humor enn det de har de som skriver humoristiske bøker. Denne skal være morsom, men jeg tror den kan være morsommere på film, for hovedpersonen kan nok være festlig på lerretet, men fra  å skildre hovedpersonen humoristisk til  å beskrive skjending av kvinner på det grusomste blir for meg en stor overgang. En herlig røre er den første boken i serien om Stephanie Plum og for meg er den også den siste.

Møt den arbeidsledige Stephanie Plum: Hun er blakk, bilen er konfiskert, kjøleskapet er tomt og regningene bare hoper seg opp! I ren desperasjon tvinger hun sin fetter, kausjonsmegleren Vinnie, til å ansette henne som – av alle ting – dusørjeger! Forviklingene stiller seg raskt i kø for den ferske dusørjegeren, som ikke akkurat er vant til å måtte hanskes med sleipe og hardbarkede kriminelle. Tar hun utfordringen eller blir Stephanies første oppdrag hennes siste?

Men så kommer boken som får meg til å huske hvorfor jeg leser. Svøm med dem som drukner, Lars Mytting. Du verden for en forfatter. Jeg hadde jo sett så mange har anbefalt denne boken og jeg var spent. De første sidene skuffet meg litt og jeg tenkte at dette er da vel litt kjedelig, men du verden hvor fengslet jeg ble. For en historie. For en fantastisk opplevelse. Tusen takk til Mytting. Dette er en bok jeg vil huske, definitivt. Å klare å snekre sammen en sånn historie er bare beundringsverdig, rett og slett. Hurra. Anbefales varmt til både kvinner og menn og til alle aldre.

En storslått familiehistorie spilt ut med de store dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet som bakgrunn. Perfekt sommerlektyre! Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike. Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar. Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager? Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til? Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.

Den siste boken jeg leste i april var Du elsket alltid havet av Lucy Clarke. Den ble anbefalt meg når jeg var på Boklageret med det formål å fylle opp igjen bokhylla. Et fint bekjentskap og debutromanen til Clarke. Det er en fin bok på solsengen. Ikke en bok man husker livet ut, men en bok som var en pageturner mens du leste den og fin underholdning. Den du ikke var, av samme forfatter, venter i bokhyllen.

Bokhyllen er nemlig fylt opp igjen av 15-20 nye bøker og gleden er stor.

Innimellom lesingen, skriver jeg jo innlegg som dette:

http://lillasjel.blogg.no/1457174160_05032016.html

http://lillasjel.blogg.no/1462004845_den_str_foran_dren_mi.html

Velkommen til min side på facebook www.facebook.com/Lillasjel

Det er to grunner til at folk reiser. Enten leter de etter noe, eller så rømmer de fra noe. Mia gjør begge deler. Så blir hun funnet død. Hva gjør du om din eneste søster, hun du trodde du kjente alle hemmelighetene til, begår selvmord? Katie blir knust da lillesøsteren Mia blir funnet omkommet på Bali. Hun hoppet utfor en klippe, sier politiet. Men Katie nekter å tro det og starter sin egen etterforskning. Alt hun har igjen etter søsteren, er dagboken fra jorda-rundt-reisen hun var på de siste månedene hun levde. Side for side, land for land, nøster Katie opp i søsterens liv. Det hun oppdager, endrer alt

Nå leser jeg Etter deg, Mojo Moyes