Spareribs krydres og vakuumeres, og legges i sousvide kokeren mens vi er på fjelltur. Den ligger der og koser seg på 69 grader fra jeg står opp til vi er hjemme fra tur, ca 6 timer Denne er en fin sak. Maten vakuumeres først. Deretter stiller man inn temperatur og tid og setter sirkulatoren i et passe kokekar med vann og legger vakuumposen i. Her får den ligge og kose seg.
Når jeg kommer hjem kutter jeg poteter, søtpotet og løk, har på litt olivenolje og setter inn i ovnen på 200 grader ca 25 min
Spareribsen brunes litt for å få farge og smak. De observante vil se at her og er en svinefilet som fikk være med i vannbadet, men den lå ikke like lenge. Den lå nok ca 4 timer.
Bernaisesaus ble det visst også servert, sammen med mais
Advarsel: Alle mine oppskrifter er egentlig ikke oppskrifter, kun ideer til inspirasjon
Jeg er selvlært, så jeg har nok en del teknikker som en faglært kokk vil rynke på nesen av
Det følger derfor ingen garantier med om et vellykket resultat
Når jeg lager mat, bruker jeg sjelden oppskrift, jeg tar hva jeg har
Bytt derfor gjerne ut ingredienser med hva du selv liker eller har for hånden
Jeg lager stort sett vanlig hverdagsmat, så det er lite fancy og innovative oppskrifter hos meg
I hver og en av oss, finnes det en tone, lyden av en frekvens som er vår. Vi hører den ikke i all støyen vi omgir oss med, men om vi lytter godt etter, så vet vi at den er der og vi vil kjenne den igjen. Denne tonen er det som skaper vibrasjonen i alt vi lever og den vil være der fra fødsel til død – den er vår, vår sang. Rytmen er det som setter den i bevegelse og det tar tid å lære den å skifte takt, men den hindrer oss ikke, vi trenger bare litt tid for å øve inn nye dansetrinn. Sitat Gro Helen Tørum
“Jeg har akkurat landet foran pc-en etter en uke i Spania. Brøddeig står og går i mikseren, vaskemaskinen er i gang og hverdagen har innhentet meg. Det jeg vet er at opplevelser er ønsket av sjelen min, jeg trenger det. Noe annet jeg også vet er at de er flyktige. De forsvinner fort fra det bevisste minnet, derfor må ordene ned før de forsvinner. Ordene nedenfor ble derfor skrevet på flyet hjem før Lillasjelen min gjemmer det i sitt indre kammer og hjertet gir meg nye beskjeder.”
Jeg vet at dette blir et annerledes blogginnlegg. Ordene er ikke kommet enda, men de er på vei. Aldri har jeg vært så personlig…… tror jeg. Ja, ikke det at jeg egentlig kan vite det, for ordene er jo ikke kommet.
Men jeg skal skrive om en uke i Spania, om hvordan man blir ledet, om hjelpere man møter, om hvordan man kan dra på en uke ferie og hente tilbake seg selv uten å ane på forhånd at det er det man skulle.
Det startet vel med at jeg har funnet igjen min mors familie. En del av det jeg har savnet i livet falt på plass med det. Samhørigheten, likheten, føle at man hører til. Eller kanskje begynte det da jeg ble født, noen uker før jeg var ventet og mye mindre enn forventet, i en familie som hadde det stresset nok fra før og kanskje ikke følte at det var riktig med enda et barn som tok tid og energi. Et lite barn, født med indre stress, av en mor med store traumer, som hadde nok med å klare sitt eget liv. Et barn som derfor allerede ved 3 mnd alder tok på seg sykdom, kanskje for å få den oppmerksomheten det ønsket seg, skrek og hikstet etter pust i det ene astmaanfallet etter det andre. Eller var det ikke da det hele startet, men da jeg leste boken “Slipp kjærligheten inn” av Anne Jones, og jeg fant ut at jeg hadde lukket hjertet mitt fordi jeg var redd. Redd for å miste de jeg ble glad i etter at min far gikk bort før jeg var 12, og livet plutselig ble endret i løpet av et hjerteslag.
Men nå er vi i nåtid og min nyfunnede søskenbarn inviterer oss med til Torrevieja en uke. De bestemmer hvilken uke og jeg kjøper billetter. Sykdom setter en stopper for deres tur og vi sitter der med 2 flybilletter og ferie til gode og vet at vi vil reise uansett. Jeg vurderer flere steder med utgangspunkt Alicante, men en facebookvenn Bente Pettersen, anbefaler et hotell i Torrevieja og siden det var dit vi egentlig skulle, stoler jeg på at det blir riktig.
Bente er medarrangør på et akupunkturkurs denne helgen. Jeg får være prøvepasient. Jeg får ørene fulle av akupunkturnåler og jeg kjenner også gode healingvibrasjoner fra de andre deltagerne. Dette gjør godt og jeg kjenner roen senker seg i kroppen. Dette var bare starten og jeg hadde enda ikke insett hva uken egentlig skullle bringe meg.
Dagene sullet avgårde. Bøker ble lest. Den ene vakrere enn den andre. Først “Veien hjem”, av Lori Lanson. Bare tittelen indikerer hva jeg skal , men det aner jeg ikke noe om, mens jeg leser den. Øyeblikk for øyeblikk er jeg på vei hjem, hjem i meg selv. Deretter leser jeg “Den kinesiske sangerinnen”, av Jamie Ford. Den handler om det å ha familie, kjenne på tilhørigheten, vite at noen er glad i deg, noe som er essensielt for alle mennesker.
Det rare er at Veien hjem har vært med på tre ferier, men også blitt med hjem igjen ulest. De tre andre ble bestilt i siste liten før vi skulle dra, enda jeg egentlig ikke skulle kjøpe flere bøker, hadde kjøpestopp. Likevel har jeg en drivkraft som gjør at jeg skaffer meg det jeg skal ha, uten å vite at det er nettopp det jeg gjør. Dendrivkraften heter “å følge hjertet”.
Deretter tar jeg fatt på “Kunsten å høre hjerteslag”, av Jan-Philipp Sendker. Ikke en gang rekkefølgen er tilfeldig. Veien hjem, er nok dekkende for denne turen. Jeg tror jeg har kommet hjem. Ihvertfall her jeg nå sitter og skriver bak i den sist leste boken, på flyet hjem igjen. Bok nummer to av samme forfatter, “Kunsten å være den man er”. Først når jeg nå leser titlene, slår det meg at de til og med, passer i min historie.
For å avslutte det hele, hadde jeg bestilt en healingtime hos Bente. Selvfølgelig passet det best den siste ettermiddagen. Selvfølgelig sier jeg, fordi det hadde ikke vært riktig hverken før eller etter. Under den timen hvor hun ser frykten min,sorgen min, hvor redd jeg er og har vært, for å være meg, for ikke å være elsket, at ingen skal like meg eller at de skal misforstå meg. At noen ikke ser at jeg mener det så godt det jeg gjør. At ja, jeg er annerledes enn mange rundt meg, med alle mine rare ord og tanker, men det er jo nettopp sånn jeg skal være. Jeg må jo være meg. Det er ikke den enkleste jobben bestandig, men hvem har sat at det skal være enkelt.
Bente ba meg se for meg et speil og i det speilet skulle jeg se meg selv. Hun ville vite hva jeg så. Jeg svarer at jeg ser ikke meg selv, jeg ser min mor. Hun spør da videre om jeg kan se meg selv istedetfor, men nei jeg kan ikke det. Jeg ser kun min mor. Først flere timer senere forstår jeg at min mor stod der for å lære meg at jeg kan ikke se meg selv i andres øyne, hverken sånn som hun så meg, eller noen andre for den saks skyld. Jeg må finne meg selv i det speilet. Så snart jeg hadde skjønt det, ble min mor borte og jeg så meg selv i speilet, smilende og glad.
En fantastisk healingtime sammen med et herlig menneske og for meg er dette kimen av hva healing egentlig er, det er å gjøre hel.
For å avslutte uken leser jeg ut den siste boken på flyet og føler at den står for alt jeg tror på og vil leve etter og tittelen i seg selv er vel nok, selv om historien er en helt annen, både alvorlig og trist og tankevekkende om alle skjebner som finnes i verden og alt jeg er blitt forskånet for i livet.
For størst av alt er kjærligheten. Selv det står det om i boken, hemmeligheten til hvorfor og hvordan jeg traff min kjære 36 år siden og at vi har holdt sammen siden. I utgangspunktet, to helt forskjellige mennesker, der den ene, meg, er full av tanker og grublerier og impulsivitet mens han er rolig og sindig og tar livet med knusende ro. Det går opp for meg at selv om vi er veldig ulik, har vi samme syn på hva vi ønsker av kjærlighet, og dette sitatet var derfor så vakkert og opplysende for meg: “Vi anerkjenner kjærligheten først og fremst i det som passer til vårt bilde av den. Vi ønsker å bli elsket slik vi selv elsker.”
Det morsomste tegnet på at alt jeg hadde opplevd denne uken var riktig og viktig, var kjøpet av en veske. Det finnes tusenvis av vesker i Spania, alle farger og fasonger. Det finnes dusinvis av butikker der de selger de også. Jeg bruker å kjøpe meg en veske når jeg er på tur, som et minne og hadde tittet etter en hele uken. Før jeg skal til healing hos Bente, roter jeg meg så inn på en butikk og der har de en litt rar, fargerik en, som jeg synes er morsom. Jeg er likevel ikke helt sikker, for jeg funderer over om den vil blir brukt, i og med at den er så spesiell, men klarer ikke la være. Når jeg kommer til Bente, ler hun og sier at jeg har kjøpt veske, men først når jeg skal til å gå ser jeg hvorfor hun påpeker det. Hun har akkurat den samme vesken, til og med fargen er lik. Ja, jeg sier det bare. Hvor stor sjanse er det for at jeg av alle tusenvis av vesker, går inn på en butikk og kommer ut med akkurat den samme vesken, som da henne har, som hjelper meg å finne meg selv igjen.
Vi blir hele tiden ledet og lytter du til hjertet, da kommer du frem. Og hva er det du lærer. Jo du lærer kunsten å være deg selv. Det er derfor vi er her i dette vi kaller livet.
Takk til alle hjelpere jeg har hatt denne uken. Alt fra min vakre familie, til gubben som følger meg tålmodig så jeg får ut og reise og oppleve det jeg gjør, som tålmodig finner seg i alle mine krumspring, selv om han ikke forstår dem, som ikke kritiserer eller prøver å stoppe meg selv om det jeg tror på føles helt uforståelig for han. Til de som tør å rettlede meg eller utfordre meg, som gjør at ting blir synlig for mitt tenkende hode. Jeg er ikke den som lettest tar imot gode råd, jeg liker å søke dem selv. Til de vi ikke kan se med det blotte øyet. Takk.
Hadde jeg enda kunne spole uken tilbake for å se den igjen i sakte film. Kunne stoppe og dvele ved de øyeblikkene jeg skulle huske, men sånn er det ikke. Livet fyker forbi i en svimlende fart. Det er derfor jeg må skrive ned ordene når de kommer, for plutselig blir de borte, øyeblikkene som var så fine, de spakner i styrke og plutselig blir det uvirkelig som om det aldri har funnet sted. Derfor må vi prøve å gripe øyeblikkene og leve dem fullt ut i det de er her.
Jeg håper at jeg i det jeg nå sitter på flyet, har lest ut boken og deretter skrevet full alle de blanke sidene , har lært litt mer om hvem jeg er og hvem jeg vil være. Takk, sier jeg
Toulon i Frankrike var et hyggelig besøk. Vi ruslet rundt i byen. Det var et matmarked der og jeg kunne jo tenkt meg å kjøpe med meg halve markedet hjem. Litt ble det jo, men på langtnær nok.
Farvel Toulon og farvel Norwegian Spirit. Sommeren 2015 blir det 14 dager på Rccl sitt nye flaggskip, Anthem of the seas fra Southampton til Spania, Gibraltar og Frankrike
Jeg har hatt noen innlegg for å vise hva vi gjør på når vi er på Cruise. Det finnes dusinvis av tilbud men vi benytter oss veldig lite av de. Vi prøver å få med oss noen show men ellers har vi ikke vært med på noe som helst. Spesielt ikke når man reiser en hel gjeng sammen. Vi er på land om dagene og de dagene man er i sjøen er det deilig bare å sløve. For oss er det uaktuelt å forlate solen og gå inn for å være med på et arrangement, men for de som ønsker det er det masse å ta seg til med.
Vakker innseiling til Toulon, havnebyen til Marseille. Det er fint når du er på cruise, du får sett plassene fra sjøsiden og fra høyden.
Og solen er med oss
Deilig å sitte ute og spise frokost
Toulon
Kjekt både for liten og stor, å sitte høyt oppe og ha utsikt over alt som foregår på havna.
Vi rusler oss en tur i land og mor får øye på et marked og hun er fortapt for denne verden og vanskelig å få med seg videre. skal bare, skal bare. Det ble litt krydder, pestokjerner, pesto, soltørkerket tomat
En rast med en kopp cafe Creme er nam. Han ble nesten fornærmet når jeg spurte etter Cappuchino, jeg var visst ikke i Italia, sa han.
Da har vi ruslet noen timer og er ombord igjen for å spise lunsj
Maten er snart klar, kom og spis, ihvertfall hvis du vil ha utemat
De ovnstekte paprikaene var aldeles nydelige. Noen tar seg en liten blund Mens andre nyter solen og boken Med litt bakgrunnsmusikk
I dag ble det en fellesmiddag i en av hovedrestaurantene.
De minste skal vel også ha litt luksus. Synd jeg ikke har bilde når kelneren kom med 4 fylte tåteflasker på et sølvbrett:)
Eller kanskje en tur på buffetten istedetfor og få stekt hel gris. Jeg var mett så jeg fikk ikke smakt på den.
Men litt nattmat er det plass til. Mat blir servert til alle døgnets tider og hva man måtte ønske. Mulighet for alle dietter. Jeg tåler alle typer mat og kaloriene tenker jeg på når jeg er hjemme igjen. Jeg har ferie.
