Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kan bare lese de nyeste bøkene jeg kjøper, men må prøve å lese noe av det jeg har hatt stående i årevis. Dessuten liker jeg å lese litt variert, selv om det innebærer at jeg ikke liker alt.
Jeg tok fatt på Seierherrene av Roy Jacobsen. Det tok sin tid. Over 600 sider delt i to deler. En fra Helgelandskysten. For meg ble den biten den beste, selv om det var et tungt språk med mange ord jeg aldri har hørt. Jeg går ut fra at Jacobsen prøvde å skrive slik de talte på den tiden hendelsen er lagt til, fra 1927 og fremover i tid, i flere generasjoner. Andre del er lagt til Oslo og følger ungdommen fra 60 tallet og til 1990.
For meg ble den siste delen usedvanlig kjedelig. Oppramsing av alt som fantes på den tiden, lange setninger over halve boksider. Igjen føler jeg at bøkene ofte skulle vært kortet ned. Hvorfor må det være så innmari omstendelig. Når man skriver for scenen hetes det at det som ikke er vesentlig for nummeret, skal kuttes. Ja, det skulle det vært her også. Altfor mange ord, gjorde boken kjedelig for meg. Og selvfølgelig er det en bok som har fått bokhandlerpris og innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Det må være noe feil med meg, for veldig mange av de prisbelønte bøkene finner jeg gudsjammerlig kjedelig og jeg tenker nesten at de som innstiller til disse prisene, må lese veldig lite. Eller som sagt så er det meg, det er noe galt med, som finner de kjedelige og for lange. Ja, hadde den vært kortet ned 100 sider tror jeg at jeg skulle vært enig, for temaene og historien er veldig bra, det blir bare for mye pjatt………..for meg.
“Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet… det er vi fattige jævler som skal arve bruket – skjønna du dæ?” Spranget fra bestefaren som ror fiske på Helgelandskysten og håper på revolusjon, til brødrene som starter eget datafirma i Oslo to generasjoner senere, er langt. Roy Jacobsen skildrer dette store tidsspennet med en imponerende innsikt og kunnskap. I romanens brennpunkt står bruddet, eller spranget, i det norske etterkrigssamfunnet: generasjonen som ved hjelp av fedre og mødre skulle komme seg oppover, ut av arbeiderklassen, og som samtidig mer eller mindre vendte ryggen til de verdier som muliggjorde “oppstigningen”. Og med Rogern fra Grorud som forteller i bokas andre del har Roy Jacobsen levert en generasjonsroman som vil bli stående.
Da var jeg klar for en krim og gjett om den var spennende. En pageturner fra et radarpar jeg digger, Hjort og Rosenfeldt. Jeg lover på tro og ære at ingen av deres bøker skal gå meg hus forbi. Jeg har to til i hyllen som venter og jeg gleder meg. Men den var så spennende at jeg kunne ikke begynne på en ny med en gang. Jeg måtte over på noe annet. Hovedpersonen Sebastian Bergman er ganske så ufordragelig og egoistisk men vi skjønner også at historien man bærer på preger en og former en til det mennesket man blir.
Her er bloggen der jeg omtaler første bok, Mannen som ikke var en morder
Den tredje heter Fjellgraven og den fjerde, Den stumme jenta. Jeg gleder meg……….og gruer meg litt 🙂 Det kan jo bli for spennende. Det må dog sies at jeg og gubben er litt uenig, han synes de er litt treig å komme inn i og han falt ikke helt for den første, slik jeg gjorde.
En rekke uhyggelige kvinnemord begås i Stockholmstrakten. Politiet står uten spor. De seksualiserte mordene bærer alle kjennetegnene til Edward Hinde, seriemorderen Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden – og som fremdeles sitter bak lås og slå. Sebastian Bergman tvinger seg på nytt inn i etterforskningen. Under samtaler med Edward Hinde skjønner Sebastian at mordene angår ham selv, helt spesielt.
“Dødens disippel” er andre bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen Sebastian Bergman. Serien fikk en pangstart med “Mannen som ikke var morder” (på norsk i 2011) og Bergman ble øyeblikkelig en stor leserfavoritt.
Da måtte jeg ha noe helt annet. Jeg tok fatt på en bok jeg har ventet litt med, for jeg gruet meg litt. Khaled Hosseini, Og fjellene ga gjenlyd. Grunnen til at jeg gruet meg er at jeg elsket jo Drageløperen og Tusen strålende soler, de forrige bøkene hans og var derfor redd for at denne skulle bli en nedtur. Den ble ikke det, selv om den nok ikke kommer opp mot de to første. Den var veldig annerledes. Den hoppet veldig i persongalleri og til tider var det vanskelig å vite hvor han var og med hvem og jeg følte også at det ble noen løse tråder jeg gjerne ville ha nøstet opp. Som de to guttene som ble kjent med hverandre, en fra familen som bodde der før huset deres ble revet og sønnen til narkokongen som hadde bygd et palass på den samme eiendommen. Den greske legen fikk vi heller ingen avslutning på føler jeg, så akkurat det savnet jeg, men boken var bra. Vi følger ulike personer i denne boken i forhold til de to forrige, ulike skjebner og hva som former oss som mennesker.
Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem.
Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.
Så fant jeg en gammel bok. Jeg har et mål om å lese alle bøker Isabel Allende har skrevet. Åndenes hus så jeg som film for mange år siden. Bok nummer to er Om kjærlighet og skygge. Den ble gitt ut på norsk i 1986. Jeg elsker Allendes bøker. Jeg var prøveleser for bokklubben et år og fikk manus til Øya under havet og etter det var jeg Allendetilhenger, Hun har en fantastisk måte å skrive på. Ekte fortellerkunst er det for meg.
Jeg anbefaler hennes bøker for alle som elsker å lese.
Irene er journalist, og Fransisco livnærer seg for tiden som frilansfotograf. Sammen får de i oppdrag å finne den 15 år gamle Evangelina Ranquileo. Hun sies å ha evnen til å ta bort vorter, kurere søvnløshet og hikke, dulme fortvilelse og få det til å regne under sine epileptiske anfall. Hun er innkalt til forhør fordi hun skal ha fornærmet en løytnant offentlig, men nå er hun sporløst forsvunnet. Det hele utvikler seg til både en kjærlighetsroman, en kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.
Dette var visst måneden for å tømme bokhyllen for flere som har stått der lenge. Bøker jeg er ferdig med gir jeg bort eller kaster, med unntak av utvalgte forfattere, slik som Isabel Allende.
Den siste boken i mai, blir kastet, for den var etter min smak gørr kjedelig og ikke noe å gi videre. Heldigvis ikke mange sidene. Beklager, men det føles som om jeg er stygg mot norske forfattere, men det er så mange forfattere som skriver bøker som blir så oppskrytt og jeg undres over om anmelderne virkelig har lest dem. Denne gangen var det Tore Renberg, Pixley Mapogo. For meg kunne det vært en bra historie, men føler det ble bare pjatt, pjatt det aller meste. Viktige temaer blir tatt opp, men jeg føler de blir flåset bort. Må man bruke side på side med temaet om man skal gå og pisse før en konsert begynner, hadde ikke to ganger vært nok om man ikke skal gjenta det til det kjedsommelige. Det er som om man ikke ser dybden i egen historie på et vis, så man svever på overflaten. Beklager Tore Renberg, ikke noe for meg det der.
Pixley Mapogo er romanen om et fryktelig hvitt lys, om en apokalyptisk natt der en voksen mann går til de ville hundene i seg selv. En varm sommerkveld i 2007 spiller åttitallets sørgeligste og morsomste blomst, The Smiths, på Øyafestivalen. De er gjenforent, og den 35 år gamle journalistvikaren Jarle Klepp er på plass for å anmelde konserten. Men denne kvelden går ingenting som det skal. Jarle får se noe han aldri skulle ha sett, noe han takler på verst tenkelige måte. Avgrunnen åpner seg, livet glefser, og alt blir plutselig helt feil. Det er ikke oppbyggelig, det er ikke oppmuntrende, men det er infamt, det er morsomt og det er skremmende. Og hvem er Pixley Mapogo?
Mai måned er over. Jeg fant bøker jeg likte godt og bøker jeg likte mindre godt og vi bokelskere er forskjellig heldigvis. De noen elsker, blir hatet av andre, slik er det, men dette er min mening, andre får lov til å mene noe annet.
Healingord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få skrevet “dine” ord, ta kontakt på Lillasjel, her eller på sms 9946 7178. Kr 300,- ,Forhåndsbetaling
Bra er det også å gjøre noe man ikke gjør til vanlig.
Utfordre seg selv litt.
Å bo uten toalett og dusj på rommet er ikke noe jeg setter så stor pris på.
Vi startet turen oppover Romsdalen på vei mot Dombås. Det var 11 grader, regn og skikkelig surt vær.
Den vakre Raumaelven rant stor og stri i vårflommen.
Det rant vann nedover liene.
Verma. Flere gårder ligger høyt oppe i lia.
Når det regner nede hos oss, bruker det ofte å bli lettere vær når vi kommer til Bjorli, men ikke i dag.
Vi er ferdig med den trange Romsdalen og er kommet til de flatere landskapet på Lesja.
Dombås, veiskillet mellom Romsdalen, Trøndelag og Gudbrandsdalen. Fortsatt like trist vær.
For første gang tar vi fatt på nye E6 gjennom Gudbrandsdalen. Det er dyrt med bompenger å kjøre ny vei, men du verden hvor mye lettere å kjøre.
Gudbrandsdalslågen er stor og flott.
Nei, se der da, blå himmel. Vi gleder oss over synet.
Vakkert
Mjøsa. Vi passerer Mjøsbrua.
Vikingeskipet på Hamar.
Det er litt flatere her enn mellom de bratte fjellene hjemme i Isfjorden.
Etter stange tar vi av mot Kongsvinger.
Skarnes…………..tror jeg
Hytte Geilo, Montebello Camping på Magnor, noen hundre meter fra svenskegrensen. Noen har kanskje sett TV-programmene som er innspilt her.
Fruen har fått innrettet seg. Prøver å få hjernen til å tenke litt nytt, men må innrømme at den er litt motvillig. Særlig midt på natten, når blæren vil tømmes og man skal finne veien til toalettområdet. Men også når man putter på 10 kroneren for å få 4 min varmt vann i dusjen. Kallenavnet mitt er Hyacinth, du vet henne fra det britiske programmet Høy på pæra, og hun vil nok gjerne ha alt litt mer tilrettelagt. Hun liker jo helst å bli litt oppvartet. Heldigvis hadde jeg en god venninne i en bobil litt bortenfor som sørger for en god stol til meg og nydelig kaffe.
Utvalget av kopper i skapet, Hehe.
Jeg har fått det jeg ville ha, noen dager litt annerledes. Nå skal det stoppes. Det er jeg god på.
