Av og til er det skikkelig kaos inni meg.
Kroppen er stresset inni seg.
Det kan komme om jeg ikke gjør noe som helst.
Som om hjernen spinner rundt på et høyere gir.
Da hører jeg stemmer og det er slitsomt.
Jeg vet at mange har det på denne måten.
De må da skjerme seg for visuelle inntrykk og støy.
Hvis ikke blir det kaos.
Jeg hører mennesker snakke høyt i hodet mitt.
Ja heldigvis er det ikke sånn at de snakker til meg.
Det er ikke faretruende kommanderende og nedbrytende snakking.
Jeg hører bare de snakker.
Det kan være mennesker fra tv, eller slekt og venner.
Det er som de er inni hodet mitt.
Jeg både ser og hører de, som om vi var i samme rom.
Er kroppen stresset nok, kjører den gjerne musikk også.
Samme sangen om og om igjen, sammen med stemmene.
Hvem som helst forstår nok at det må være slitsomt.
De med rolige hjerner har vansker med å forstå dette.
Når jeg får det sånn, er det hvile som teller.
Bøkene er da fantastisk.
Jeg vet at mange ikke greier å lese når de har det sånn.
For meg er det medisin, for jeg klarer å konsentrere meg om boken.
Meditasjon er også et flott verktøy.
Det kan også da være vanskelig å finne ro.
I dag måtte jeg “jobbe” hardt for å roe ned.
Min hjerne liker å se bilder.
Jeg så derfor visuelt hvordan jeg spadde tankene ned på et bånd, som førte tankene med seg ned i et knuseverk.
Der ble de knust og ført ut i havet til rensing.
Når det roet seg litt i hodet, visualiserte jeg at jeg badet i farger.
Jeg tok de fargene som dukket opp i hodet og fylte kroppen med de.
Det roet ned mye og deretter konsentrerte jeg meg om å se fargene som dukket opp i det tredje øyet.
Da “ser” jeg, med øynene lukket, på et punkt mellom øynene.
Slik fikk jeg roet ned, så hodet roet ned, og meditasjonen ble dypere.
Til slutt sovnet jeg og nå er det litt roligere der oppe.
Nå skal jeg ha en rolig dag uten aktivitet, før jeg skal i selskap i kveld.
Det blir min dag.
I dag
