Nå er sommeren definitivt over for denne gang.

Jeg prøver å se positivt på det meste, men vinteren er en utfordring for meg.

Ja, jeg vet den kommer uansett og vi må fokusere på at det er ok, men jeg er et fargemenneske.

Jeg elsker fargene rundt meg.

Når det spirer og gror, og blomstene dukker opp en for en,  og øynene tar inn alle  fargene når jeg går tur.

Kroppen mykner og får mer energi.

Jeg elsker det å kunne bare ha på skoene og gå ut.

Jeg elsker solen og varmen og kjenne at jeg tiner.

Nå er det oktober.

Det går mot vinter igjen.

Er vi klar for å gå videre?

Videre på veien vår som heter livet.

Ser vi nå de tingene vi skal legge bak oss?

De er fortid,

De dukker nok opp fra tid til annen og pirker oss litt på skulderen.

Kanskje vi til og med får oss en dult så vi faller litt overende.

Hver gang vi har vært nede reiser vi oss igjen og tar fatt på veien videre.

Stadig rikere på erfaring.

Ser vi nå hva vi må ta tak i?

Ser vi at det kommer ingen endring uten at vi selv  gjør den endringen.

Ser vi at det å sitte og vente på at andre skal gjøre noe, det funker ikke.

Det er oss selv som må gjøre jobben.

Kan vi ta oss litt tid og reflektere litt over hvilke tiltak vi må sette inn?

Jeg har snakket med mange denne sommeren.

Jeg sitter igjen med en følelse av at det har vært en sommer med forberedelser.

Noen har hatt besøk av fortiden denne uken, både i form av mennesker, følelser og sykdom.

Ikke alle har hatt en enkel og fin sommer.

Er dette et tegn på at nå skjer det noe med oss?

Er vi klar for endringen?

Er vi klar for veien videre?

Er vi klar for å brette opp armene og endre det som må endres?

Jeg er klar.

Er du?

I dag