Da er jeg her.

Hjemme.

På lading.

Følelsene svinger fra høyt til lavt og alt mellom der.

 

Disse første ordene daler ned og i samme sekund, popper det opp en bildeserie på telefonen.

Meg selv i ulike situasjoner, sammen med ulike mennesker.

Jeg fikk ikke delt det, tror jeg, du kan prøve å klikke på linken, men det betyr ikke så mye om du ikke får åpnet, det var mest for min egen del.

Jeg  blir rørt av alle opplevelsene og menneskene

(prøvde en gang til og plutselig hadde jeg fått det til…tror jeg)

Meg

 

Menneskemøter er noe av det vakreste jeg vet, det å dele.

Noen ord, noen sekunder, minutter, timer, litt av livet.

 

Påskeblomsten og jeg er på noenlunde samme nivå.

Vi henger litt med hodet, men i motsetning til den, vil nok jeg komme opp igjen mens den takker for seg.

Den fikk ikke den omsorgen jeg får.

 

Jeg er satt utenfor arbeidslivet.

Likevel føler jeg at jeg har det travelt.

Jeg har andre oppgaver, for meg viktige oppgaver.

Jeg når ikke alt jeg har å gjøre, dagene flyr, sammen med medmenneskene, sammen med følelsene og opplevelsene.

 

En uke på Arthur Findlay setter spor.

Man blir filleristet innvendig, samtidig som det er en vitamininnsprøytning av glede og kjærlighet.

Alt på en gang.

Nå er det to dagers hvile.

Likevel er det ikke helt hvile, for inspirasjonen danser.

 

 

Jeg ser the Voice, samtidig som jeg skriver ned enkeltord og setninger i det de kommer.

Ting jeg kan ta tak i.

Øyeblikkene er så flyktige, ordene blir så lett borte, så jeg må fange de før de forsvinner.

Så jeg skriver de ned når de kommer.

Hulter til bulter kommer de.

Noen tar jeg tak i, noen ikke, andre vil jeg ikke forstå, hvis det går litt tid.

Noen vil jeg ikke forstå om jeg tar de med en gang, men er de viktige, kommer de tilbake.

 

 

Tilbake til den vanlige brødskiva.

Det er godt, hjemme er best i lengden.

Det er snø i luften, ikke noe lesing ute, selv om teltet har kommet opp.

 

Pus er så vidt ute og snuser litt, før hun vil inn igjen.

Paviljongen har kommet opp, men ingen utelesing enda.

Jeg har sendt healing, renset energier i hus, skrevet litt ord, er snart klar for bokomtaler og deretter må jeg lese litt.

 

Jeg visste det ble mindre lesing i april, men har mange jeg ønsker å få lest.

I og med at det blir travelt siste uken i april, må jeg også forberede mai-lesing.

Så hører jeg…… du er jo ikke nødt.

Neida, jeg er ikke nødt, men likevel er det viktig.

Jeg har behov for innhold i dagen, jeg har behov for å skape meg gode dager.

Miljøet blant bokelskere, kontakten med forlagene, å lese om og skrive om bøker, er en viktig del av livet mitt.

Det er ikke alt man kan regne i kroner og ører, man må regne det i livskvalitet.

 

Og det siste er blitt enda viktigere for meg.

Jeg er desperat etter å følge stemmen inni meg.

Ved hjelp av den, skaper jeg meg et godt liv.

Noen ganger faller himmelen ned som et ragnarock.

Nettopp derfor må vi omfavne alt det gode.

Vi kan ikke kaste bort dager på sinne og irritasjon, vi må skape glede.

Og vi må gjøre jobben selv.

Hver eneste dag, om og om igjen.

Og vi må være oss selv, den vi er inni oss, uten filter.

Jeg har lagt bort masken og fasaden, jeg har ikke bruk for det lenger.

Og det aller rareste er at når det skjer, ja da blir du lykkeligere.

Og når du blir lykkelig, sender du ut kjærlighet.

Det tar dine medmennesker imot med glede.

De omfavner deg og gir deg varme tilbake, så mye at hjertet ditt banker av glede.

 

 

Vel, nå kjerring, kom i gang.

To bokomtaler, så litt mat og så skal jeg lese Lea Ypi, Fri.(Leseeksemplar fra Gyldendal)

Kanskje jobbe bittelitt med lesestabel mai, wow, den er skyhøy.

Mange flere enn jeg vil nå å lese, men det spiller ingen rolle.

Jeg blir glad av å se de og det er betydningsfullt, når jeg skaper min dag god.

I dag