Camilla Grebe er en forfatter jeg liker godt og denne gang gjorde hun noe helt annerledes, nemlig flere mord i flere tidsepoker med flere kvinnelige etterforskere. Vi fikk derfor litt kvinnehistorie sammen med spenningen. Morsom variant, som sikkert blir hermet etter i andre bøker.
Helt fortjent ble den kåret til Sveriges beste krim i 2019. Den avgjørelsen støtter jeg fullt ut, selv om jeg selvfølgelig ikke har lest alle svenske krimbøker i fjor så jeg kan egentlig ikke uttale meg, haha. Men vel fortjent til Grebe, som har gitt ut mange bra spenningsbøker og hun er blitt en jeg må følge.
Produktiv er hun også. Jeg har også lest to av de tre bøkene hun har skrevet sammen med Åsa Träff.. Jeg har lest Bitrere enn døden og En slags fred. Jeg har derfor to bøker igjen, Når isen brister som hun har skrevet alene, da med Hanne som etterforsker, og Før du døde, som hun har skrevet sammen med Träff. Da står de på kjøpelisten.
En februarnatt i 1944 blir en kvinne funnet fastspikret til gulvet i leiligheten sin i Stockholm. 30 år senere blir ytterligere en kvinne funnet på samme måte.
Jakten på morderen får skjebnesvangre konsekvenser for de tre politietterforskerne som arbeider med sakene. Britt-Marie på 1970-tallet, Hanne på 1980-tallet og Malin som er politietterforsker i dag.
Skyggejegeren er en original og dyktig iscenesatt kriminalroman om den ukuelige driften mot å forstå seg selv, men også et stykke samtidshistorie som strekker seg fra andre verdenskrig og frem til i dag.
Camilla Grebe er en av de mest prisbelønte og kritikerroste krimforfatterne i Sverige i dag. Hun ble tildelt Glassnøkkelen for beste nordiske krim i 2018 og Svenska Deckarakademin har kåret Skyggejegeren til Sveriges beste krim i 2019
Jeg humret for meg selv av Arisas humor og det falt også noen tårer.
Konflikten på Balkan var en stygg sak. For noen år siden var vi i Koper, Slovenia. Vi var på dagstur til Ljublana. Det var en svært vakker tur. Guiden fortalte oss litt fra konflikten i det tidligere Jugoslavia der naboer og beste venner, plutselig ble fiender. Han fortalte at man kunne ikke stole på noen, for naboen som brukte å passe barna dine, nå kunne gå til angrep på deg og din familie.
Jeg leste også en annen bok fra denne konflikten, som jeg anbefaler varmt. Det ser ut som en lett feelgood fra omslaget, men er det ikke. Anabelle Thorpe, Slik vi var.
Jeg så også den flotte filmen Ari Behn og Per Heimly lagde fra Mostar. Anbefaler youtubklippet, under her. Koste på deg de to minuttene det tar å se det. Da ser du hvor vakkert det er i Mostar. Vemodig er det også å se hvordan Ari her stråler.
Kroatia og Montenegro er jo også blitt kjær for mange nordmenn som reiser dit på ferie. Selv skal jeg innom i sommer flere steder. Rieja, Zadar og Split i Kroatia og Koper i Montenegro.
Sitat:
Og stort sett gjør han som jeg sier, og passer dere og tar ansvaret når han må, men aller mest glad er han når dere kan spille dataspill sammen. For litt barnslig må jo han også være, som valgte å gifte seg med meg.
Og faren deres har en god jobb, men en dårlig rygg, og noen sår som vi andre ikke kan se. Noen ganger kan jeg høre han hulke når han tror at ingen hører, og jeg vet at han tenker på de årene da han levde i et slags dataspill hvor de som spilte fienden, satt i åsene rundt hjembyen og skøyt etter alt som rørte seg. Du fikk ikke poeng for å komme deg fram til bryggeriet, den siste reine vannkilden i byen, du måtte hjem igjen også. Og var du heldig, vant du kanskje den ukas eneste vannrasjon, og hvis du tapte, kunne du ikke bare starte spillet på nytt igjen.
Tapte du i det spillet, var du død.
Og han savner faren sin, farfaren deres, som dere aldri har møtt, fordi han døde på et kjøkkenbord i Sarajevo. Han forsøkte å forsvare familien sin, som alle andre i den beleirede byen, men som så mange før han, og etter han, døde han fordi legene ikke greide å stoppe kulen i buken fra å drepe han. Det fantes en kule i det spillet for hver innbygger i Sarajevo. Og det gjaldt å unngå å møte den. For det fantes ingen knapper hvor det stod Play again.
Men for all del, den er ikke bare trist denne historien. Vi får også glede oss over Arisas historie om sin oppvekst og også tiden etter at hun kom til Norge.
Dette er en bok jeg anbefaler varmt.
Dette er en roman om Arisa Dizdarevic’ som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge. Boken er ingen dokumentar, men Arisas egne erindringer av sin barndoms historie, fritt gjenfortalt og omskrevet til romanform av forfatter Heidi Auensen.
Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp.
Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske.
Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.
Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk.
A.J. Kazinski er et pseudonym for filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich.
Den siste gode mann utkom i 2011 og var deres første bok om gisselforhandler Niels Bentzon ved Københavnpolitiet. Boken ble solgt til 11 land allerede før utgivelsen i Danmark, blant annet England, USA og Japan. Filmrettighetene er solgt til Zentropa, der Lars von Trier er deleier.
En hellig allianse, en frittstående thriller, kom på norsk i mars 2014. Den ble en stor suksess i Danmark og solgte 20 000 eksemplarer på kort tid.
Flere bøker om gisselforhandler Niels Bentzon: Søvnen og døden utkom på norsk i 2013, Den gjenfødte morderen i 2016, Drømmetyderens død i 2017 og Miraklenes natt i 2019.
Miraklenes natt var spennende. Kazinskys bøker er så annerledes siden de har en tilnærming til det åndelige.
Det er nok litt urealistisk at en kreftsyk mor vil forlate sine barn for å tilbringe sine siste dager på jakt etter en morder, og at hun har krefter til det også, men sånn er det i Miraklenes natt. Hun søker etter miraklene.
Plottet synes jeg er bare helt utrolig godt påfunnet. Jesu lidelse og korsfesting.
Hvis du enda ikke har lest Kazinskys bøker, har du mye spennende til gode. De er blant mine favoritter, særlig de første, Den siste gode mann og Søvnen og døden og Den gjenfødte morderen. Anbefales.
Jeg er en sånn som gjerne legger meg tidlig for å få tid til å lese før jeg sovner. I går kveld kom jeg meg derimot ikke opp av stolen, for jeg måtte lese ferdig før jeg la meg, så spennende var det.
Boken er inspirert av virkelige hendelser, nemlig de kvinnelige spionene som ble sendt til Frankrike for å være sendebud under andre verdenskrig. Det viser seg etterhvert at tyskeren klarer å infiltrere motstandsbevegelsen og hvem som står bak, ja det får dere lese boken for å finne ut, og spennende var det.
Bra skrevet igjen av Pam Jenoff, jeg er blitt ny fan og gleder meg til flere bøker av henne.
Romanen er inspirert av virkelige hendelser, og Pam Jenoff har skapt en altoppslukende fortelling om mot og søsterskap.
1946, Manhattan: En morgen Grace Healey går gjennom Grand Central Terminal på vei til jobb, finner hun en forlatt koffert under en benk. Hun klarer ikke å motstå fristelsen til å åpne den, og oppdager et knippe fotografier av ulike kvinner. På impuls tar hun med seg bildene og forlater stasjonen.
Det viser seg at kofferten tilhørte en kvinne ved navn Eleanor Trigg, leder av et nettverk med kvinnelige hemmelige agenter som ble sendt fra London under krigen. Noen av disse kvinnene kom aldri tilbake, og deres skjebne er et mysterium. Grace bestemmer seg for å forsøke å finne ut sannheten om dem.
Og ikke vet jeg om jeg da skal merke med reklame eller ei, for hvis jeg får boken fra et forlag skal jeg merke reklame, kjøper jeg boken er jeg ikke nødt til det, så hvis jeg får den som premie, ja da dropper jeg det. Uansett har jeg ikke betalt for å skrive om den.
Våg livet, handler for meg om akkurat det Lillasjel handler om, finne motet til å leve ekte og ærlig, akkurat som den man er. Finne de tingene man elsker å gjøre, det som er ens lidenskap i livet. De tingene der du koser deg glugg i hjel, du føler du har funnet din plass i livet, øyeblikk av lykke som raser gjennom kroppen din.
For min egen del kom vendepunktet når jeg etter stadig kritikk for den jeg er som menneske, tenkte at hvis jeg nå er så annerledes at andre blir provosert av meg, ja da må jeg bruke det til noe. Skal jeg prøve å være en annen, er jeg nemlig svært ulykkelig, for jeg får det ikke til, jeg møtte nederlag på nederlag. Jeg fikk høre gang på gang hvor sta og egen jeg var, jeg hørtes kritisk og belærende ut og gikk mine egne veier.
Ja vel, sånn er jeg og da må jeg bare være sånn. Hvis du ikke liker meg, finn noen andre å være sammen med, for dette er meg.
Det var starten for meg til å bevisst å ta de valgene som har gjort meg ekstremt mye lykkeligere. som gjør at jeg føler jeg har et fantastisk eventyrlig liv, selv om jeg har falt utenfor arbeidslivet. Det har ført meg til Lillasjel og der er det mange lykkelige øyeblikk og jeg vet at jeg er på riktig sted. Likevel vet jeg også at jeg skal videre og etter å ha lest Våg livet, har jeg fått litt klarhet i de tingene, der jeg fortsatt har holdt meg selv tilbake.
Våg livet, Slik får du mot til å leve din drøm, står det utenpå boken til Vahr og nettopp det er det den handler om.
Analyser livet ditt, gå på skattejakt, finn ut hva som er dine lidenskaper.Og for ikke å snakke om gjør frykten om til kjærlighet. Frykt for endringer vil vi bestandig ha, det ligger så inngrodd i oss, så la oss godta at den er der, for da kan vi lettere hanskes ved den og legge barrierene og offerrollen bak oss.
Lytt til hjertets gode hvisking fremfor hjernens fordømming.
Sitat:
Ingen bok, ingen avis, ingen telefon, ingen pc. Bare meg, et stort rom, en peis og et glass rødvin på huset.
Utenfor begynner det å snø. Det er helt mørkt, og de store lyskasterne fra hotellet lyser opp utsiden. Lyset reflekterer de store snøfnuggene som daler ned og gjør synet magisk.
Det er ro, stillhet, kjærlighet, skjønnhet og frihet – alt på en gang. Og i det øyeblikket føler jeg meg som verdens lykkeligste menneske.
Faktum er at det er magi rundt oss hver eneste dag. Magi er ikke som vi tror, et tryllenummer, en kanin opp av en hatt. Vi lar oss forlede til å tro at kaninen aldri har vært der og plutselig er den tryllet frem. Sannheten er at kaninen alltid har vært der. Den har bare vært gjemt bort på en eller annen måte, før magikeren tryller den frem og stotl roper: Hokus Pokus filiokus!
Jeg begynte å se magi i snøfnugg, i blomster, i dyr,. I det hverdagslige, i det enkle. I en blålilla fiol med en regndråpe i, midt mellom to steinheller i oppkjørselen. Det var magi fordi jeg ikke hadde lagt merke til det på en lang stund og plutselig var det der. Hokus Pokus filiokus!
Magi skjer rundt deg i dette øyeblikket. Magi er livet vi lever. Før tenkte jeg aldri på det. Nå tenker jeg på det hver eneste dag. Jeg ser magi rundt meg hele tiden. Og jeg takker og takker og takker. Jeg elsker denne formen for magi. Livets magi.
Ja, Ellen Vahr påstår ikke at det er enkelt, at livet er en dans på roser, men hun gir oss oppmuntring og tro på at vi kan klare å få det beste utav den vi er inni oss, at vi har valg om se mulighetene og gå for dem.
Jeg likte også tilnærmingen hennes til endring, noe jeg også har skrevet mye om.Ønsker du endring, start med noen bittesmå endringer, selv om det ikke har noe med det du ønsker å endre å gjøre, men små endringer gjør at vi begynner å fjerne frykten for endring og vi går opp nye spor i hjernen vår.
Og husk at lykken finner du inni deg selv, du er ikke avhengig av store opplevelser eller dyre kurs eller lange reiser. Det er de bittesmå øyeblkkene av hverdagslykke som skaper magi. Finner du de, ja da er du rik. Selv er jeg på leting hver eneste dag, nesten som de som er ute og fanger Pokemon.
Jeg anbefaler gjerne Våg livet.
Ellen Vahr har også skrevet 3 andre bøker.
Drømmekraft er den første. Den har jeg ikke lest enda.
Etter det kom Gaven, som handler om hennes tipp oldemor som var den tidens mest kjente healer.
I helga har jeg lest dikt om det å miste en pårørende til Alzheimer. Bjørgum vet hvordan å skrive om følelser, så det griper en i sjela.
Sitat:
fiskesuppa under
senga
toalettrullane du har trykt inn
i klesskapet
tannbørstane i innerlomma
på jakka di
du
som leitar etter gutungen
spør om eg
har sett meg
Det er mange slike dikt som en kjenner på kroppen når en har vært der og opplevd nettopp dette, å se noen forsvinne inn et hode som sakte men sikkert nekter å følge ordre.
Sitat:
ekte kjærleik rustar ikkje
men ein må belaga seg
på å gå over den
med jamne mellomrom
olja gjenga skrue
og mutter
slepper ein taket
losnar jerngrepet
og kva gjer med då
når me ikkje
er fanga lenger
eller
slik du skildrar det
Ingen
å driva vedlikehald på
Bjørgum samler på setninger, står det utenpå boken og han skriver på nynorsk og jeg er ikke så god på det, så innimellom sliter jeg med å forstå hva han mener.
Jeg må da lese om igjen. Noen ganger går det opp et lys, andre ganger må jeg gi tapt, men det er fascinerende å lese diktene til Bjørgum.
Utan dekning er ei diktsamling om å mista nokon gradvis – heilt til dei er borte. Ein son opplever at mora får demens. Gjennom fem kapittel, sett gjennom sonen, skildrast det såre, det tragiske, men og det surrealistiske og komiske i situasjonar som oppstår når logikken endrar seg.
Jeg leste Jesmyn Ward, Det som reddes kan, men jeg var ikke overbegeistret. ja, en bra bok, men den kunne vært bedre, synes jeg. Det står at det skal handle om orkanen Kathrina, men handlet mest om hunder.
Likevel har jeg stor tro på forfatteren og gledet meg til Syng, gravløse, syng. Den har jeg fått låne som leseeksemplar hos Norli, Åndalsnes, som jeg har et samarbeid med. De får dele mine omtaler og jeg kan få låne leseeksemplarer av dem.
Syng, gravløse, syng er en svært spesiell og hjerteskjærende leseopplevelse. En del av handlingen blir fortalt av de som har gått over til den andre siden. Dette er ikke å røpe noe av handlingen, da dette står bak på boken. Man må derfor være åpen og fordomsfri til den teorien når man leser romanen.
Også en historie fortalt av hovedpersonen, etter hennes død.
I og med at det spirituelle er på full fart frem, er nok dette et tema som vil bli mer og mer aktuelt i bøker.
Flere i krimsjangeren har jo også temaet oppe, A.J. Kazinski, Tom Egeland og sikkert mange flere.
Nå er jeg derimot ikke enig i måten det fremstilles på hvordan de som har gått bort, tar kontakt. Jeg tror ikke noen henger igjen og er spøkelser. Jeg tror det vi ser og føler, er energiene deres før de går bort, at vi kan se det som de har opplevd og også at vi kan kommunisere med dem, men jeg tror dette er en svært intelligent verden, der ingen henger igjen. De blir hjulpet over, men er det mye frykt i overgangen, kan det føles vondt, hvis en har evnen til å gå inn i det og ta inn det vedkommende opplever. Jeg jobber selv med å ta ned beskjeder fra de som har gått over og måten det blir fremstilt på strider med slik jeg opplever det, men jeg vet at det fortsatt er de fleste som tror at ånd kan henge igjen mellom to verdener.
Men selv om vi ikke enes om det, syntes jeg boken var rett og slett fantastisk. Trist, men også rørende og vanvittig bra skrevet.
En stor leseopplevelse som vil sitte i meg lenge.
En tidløs roman om familie, rase og klasse – allerede en moderne klassiker.
Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel. Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete.
Språket dirrer i fortellingen om denne både kjærlighets- og konfliktfylte familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i en roman om fedrenes misgjerninger, vold og kjærlighet.
Fy fillern, for meg kan det faktisk bli for spennende. Det er så intenst spennende at jeg måtte bare titte bittelitt lenger bak for bekreftelser. Ja, jeg innrømmer det gjerne. Blir det for spennende og jeg blir livredd for hva som skal hende med de jeg “blir glad i”, i boken, ja da hender det at jeg må se om de er med på slutten.
Og ja, selvfølgelig ødelegger jeg litt av spenningen men når spenningen blir så intens og det er 557 sider, ja da blir det for lenge og jeg må jukse litt.
Jeg synes faktisk det kan bli litt for mye nå i Ahnhembøkene. Man følger tre ulike saker samtidig pluss det som skjer med Fabian Risk sin familie. Og at det skal være så sinnsykt i den danske politietaten, tja det blir litt for overdrevet for meg.
Men sånn er Ahnhem bøkene, høyoktan spenning fra første til siste side.
Les de de som tør, ikke for de som liker rolig krim men for de som vil ha full fart.
Femte bok i suksesserien om Fabian Risk begynner i sekundene etter slutten på «Motiv X». Stefan Ahnhem bygger videre på sitt mektige kriminaleops og den stadig ekspanderende verdenen han har skapt omkring Risk og kollegene hans rundt Øresund. Tidlig på sommerkvelden legger en gummibåt ut fra Råå havn. Om bord sitter en mann med et sverd fastspent på ryggen. Oppdraget hans er diktert av terningen: Et menneske skal dø. Hvem?
Min første bok av Jenoff og jeg må si at jeg gleder meg til neste, for dette var en fin leseopplelse. Det ble noen tårer der på slutten ja.
En blanding av Krisin Hannahs Nattergalen og Sara Gruens, Vann til elefantene, står det utenpå omslaget og det er nesten sånn det er.
En sirkusdirektør som skjuler jøder under annen verdenskrig i Tyskland. En seksten år gammel jente fra Nederland som blir kastet ut fra hjemme fordi hun er gravid med en tysker. Hun finner en vogn med jødiske spedbarn som skal sendes til konsentrasjonsleir. Barnet minner henne om babyen som ble tatt fra henne ved fødselen og hun tar barnet med seg og rømmer. Og blir tatt inn i varmen til et sirkus og møter der den jødiske Astrid, som har mistet hele sin familie.
En spennende historie og en varm historie. Anbefales på det varmeste. Den er også bra skrevet.
Bok nummer to på norsk, Stjerner over Paris, ligger også i leselisten for januar. I likhet med Skjulestedet, er også den inspirert av virkelige hendelser.
Boken har jeg kjøpt selv dermed ingen reklame.
Pam Jenoff har gitt ut flere historiske romaner, og har opparbeidet seg en stor leserskare. The Lost Girls of Paris er hennes andre roman på norsk, etter Skjulestedet. Begge bøkene har ligget på New York Times’ bestselgerliste.
Hun er utdannet advokat og har også jobbet for den amerikanske utenrikstjenesten i Europa, blant annet ved konsulatet i Krakow. Hun bor sammen med mann og tre barn i nærheten av Philadelphia.
Seksten år gamle Noa er forvist fra hjemmet sitt i Nederland etter at hun ble gravid med en tysk soldat og tvunget til å gi fra seg barnet. Hun bor på et lite rom i stasjonsbygningen på en jernbanestasjon som hun vasker for å få penger til å overleve.
Da hun oppdager en vogn som inneholder jødiske spedbarn som skal sendes til en konsentrasjonsleir, blir hun minnet på barnet som ble tatt fra henne. I et øyeblikk som vil endre totalt kursen på livet hennes, tar hun et av spedbarna og flykter inn i vinternatten.
Øyevitnet er en lettlest og spennende krim. Lite makabre detaljer for de som ikke liker det. Det er noen få, blant annet en obduksjon, men den kan hoppes over, uten å miste handlingen.
Dette er første boken i en serie om Harriet Vesterberg.
Det er allerede gitt ut en bok 2, nemlig Skyggespillet, og i følge omtaler skal den være enda bedre, så dette lover godt.
Jeg skal lese den i februar.
Et fredfullt tettsted med forræderisk natur. Et drap som ryster alle … Dagen etter at Harriet Vesterberg flytter inn i farens hus, i det idylliske tettstedet Lerviken ved Öresund, blir en kvinne funnet brutalt drept, med øyelokkene teipet opp, kun et steinkast unna. Plutselig er Lerviken langt fra den idyllen hun husker fra barndommens somre. Med et havarert kjærlighetsforhold bak seg ser Harriet fram til en ny start som etterforsker hos politiet i Skåne. Men hun forstår raskt at hun ikke er så velkommen på stasjonen som hun hadde ventet, og at ikke alle setter like stor pris på ideene hennes. Hun bestemmer seg for å gå sin egen vei i etterforskningen, men den leder henne inn på et spor som hun snart desperat angrer på at hun begynte å følge. Kan morderen være en hun kjenner?
«Øyevitnet» er en annerledes og pulserende krimroman, full av uventede vendinger. Dette er første bok i en ny og spennende krimserie: «Mordene i Lerviken», som utspiller seg i Öresund i Skåne
