Ja, da har jeg og Fabian Risk tilbragt mesteparten av helgen sammen. Nå har jeg lest alle fire bøkene av Ahnhem, Offer uten ansikt, Den niende graven, 18 grader minus og den aller nyeste Motiv X.
De er så heseblesende spennende disse bøkene. Det er nesten så det blir for mye av det gode. Det mange historier å følge med på samtidig og heller ikke nå, kom vi til endes. Det er stadig løse tråder, så nå er det bare å vente på neste bok. Egentlig kunne jeg tenkt meg at han kanskje kunne fordele disse sakene over litt flere bøker, fremfor å kjøre alle på en gang, men jeg forstår jo at mange ønsker denne spenningen.
Men etter 8 krimbøker denne måneden, skal jeg nå ta krimfri en uke……………tror jeg.
Nå skal jeg lese Noe tapt og noe vunnet av Tara Westower. Jeg har lest en oppvekstroman fra Sør-Italia tidligere denne måneden. Nå er det en oppvekstroman fra Idaho.
Men jeg grugleder meg til å høre hvordan det går med Fabian Risk og Dunja og Lilja og alle de andre i Ahnhembøkene.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehougs sider og det er den første Ahnhem boken jeg leser som er et leseeksemplar.
Fabian Risk våker over datteren Matilda som ligger i koma på sykehuset i Helsingborg, mens et brutalt drap på en ung syrisk flyktning kaster byens kriminalpoliti ut i en komplisert sak med rasistiske fortegn. Men ingenting er fullt så enkelt som det virker i første omgang, og når flere nye drap skjer, havner etterforskergruppen i en stadig mer hektisk jakt på flere gjerningsmenn. Til slutt må Fabian gå i tjeneste igjen, selv om han helst ville viet seg til familien
Jeg har nå lest Offer uten ansikt, den niende graven og Atten grader minus og er det lov å si at noen bøker kan bli for spennende? Det er så spennende at jeg nesten ikke har lyst til å lese videre. Og hver eneste side. Det er ikke en side du kan puste ut på, for det skjer noe hele tiden. Skrekk og gru. Dette er ikke bøker for de som liker milde og forsiktige krimbøker.
Jeg har igjen Motiv X. Noe i meg roper etter pause fra ondskap og spenning og vil ha noe roligere, men det er en stemme til som vil vite mer om hvordan det går. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut å ikke vite hvordan det går i fortsettelsen. For selv om noen saker kommer til avslutning, så dukker det opp nye.
Men………. Jeg vet ikke om jeg klarer å vente selv om jeg kjenner behovet for en krimpause.
Først Utmarker, Innland og Åpen sjø av Arne Dahl, så de to siste Sebastian Bergmann, Den stumme jenta og Ikke bestått, og nå Den niende graven og Atten grader minus. Det er syv ulidelige spennende bøker på 23 dager.
Men…………….. Klarer jeg å vente? Neppe, det er jo flere nye på vei til postkassa også.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra siden til Aschehoug. Boken har jeg tatt med meg fra et hotellbibliotek på Amadores, Gran Canaria. (Ja, jeg la flere bøker dit i bytte)
Den bestselgende svenske krimforfatteren Stefan Ahnhems bøker utgis i 20 land. Den stadig mer populære etterforskeren Fabian Risk er tilbake, i en intens jakt på en iskald drapsmann.
Fabian Risk og teamet hans kjemper mot klokken i en etterforskning der ingenting viser seg å være slik det skal. Han begynner å tvile på sine egne vurderinger, og finner de ikke løsningen kommer snart neste offer til å havne i fryseren.
En bil kjører over kaikanten i Helsingborgs havn etter en voldsom biljakt. Alt tyder på at det var en ulykke, men når føreren, en it-entreprenør som har blitt steinrik på mobilspill, obduseres, viser det seg at han alt har vært død i to måneder, i nedfryst tilstand.
Det er vår og nesten to år har gått siden hendelsene i Offer uten ansikt. I Helsingborgs kriminalavdeling har det vært uvanlig stille. Fabian Risk har kunnet bruke det meste av tiden sin på å lappe sammen familien. Selv om verken han eller kollegene neppe ville sagt det høyt så begynner de å kjede seg. Når den merkelige saken med den nedfryste millionæren havner på bordet deres kjenner alle det samme: Endelig skjer det noe.
Like over sundet har Dunja Hougaard blitt nødt til å ta på seg uniformen igjen, i sin nye jobb som ordenspoliti i Helsingør. Når en hjemløs blir mishandlet til døde klarer hun ikke å la være å sette i gang en egen etterforskning. Sporene leder snart til Helsingborg.
Dette var en bok etter min smak. En oppvekstroman fra sør i Italia, Bari. Jeg har vært der en gang, i 2012. Vi var på en utflukt så jeg så ikke gamlebyen som er omtalt i boken.
Dette er en bok som veldig mange vil like godt. Det er ingen feelgood og når jeg leser den får jeg opp bilder, så jeg antar at forfatteren skriver mye av det hun selv har opplevd og erfart under sin barndom, da hun er fra Bari.
Fattigdom og vold, vennskap og fiendskap og Italienere som ikke er av de roligste av seg, men lidenskapelige når det gjelder temperament.
Jeg synes at boken er mesterlig skrevet. Hun skriver med vakre bilder så man kan se for seg handlingen. Dette var en trist, men vakkert beskrevet historie og en leseopplevelse som vil sitte i meg lenge. Anbefales på det varmeste til alle leseglade, unge som gamle, menn som kvinner. Slik var det å vokse opp i gamlebyen i Bari, på 1980-tallet.
Sitat:
På grunn av de hullete buksene sine måtte han stadig ta imot skjellsord fra de større skurkene i bydelen, kjefting fra mamma og bestemor Antonietta og slag fra pappa, som brukte buksebeltet på ham, sparket og ga han ørefiker uten å klare å få han på rett kjøl. Tårevåt tok mamma buksene hans for å reparere dem, en , to og uendelig mange ganger, for det fantes ikke penger til å kjøpe nye. Du har ikke engang medfølelse med din egen mor, hylte hun mot ham når hun var som mest fortvilet, for hun håpet å trenge gjennom til Vencenzos samvittighet, men anger var noe han rett og slett ikke hadde.
En ting var likevel sikkert og visst, og det var at broren min ikke ville gå rundt i strøket med hull i buksebaken. Jeg vet ikke hvorfor, man han hadde forstått bedre enn alle de andre at dette var et sted uten barmhjertighet, særlig for en gutt med hull i buksebaken. Et sted han ennå ikke fattet betydningen av, bare at Gud var en fremmed her.
Sitat:
Hvis du kaster bare en stein i havet, ser du den ikke engang. Men sammen, på havbunnen, se så vakre de er, som de skinner ! Sånn er også vi Mari. Som steiner i havet. Vi skinner bare om vi står sammen med andre.
Da vi begynte å gå hjemover til strøket vårt, til gamlebyen og San Nicola og krysset veien over til den, tok pappa meg i hånden som om han var redd for at noe skulle skje meg. Det ga meg hjertebank, og selv om jeg nå var blitt nitten år gammel, følte jeg meg som det bortkomne barnet fra før i tiden, den samme som av og til dukket opp i drømmene mine, med utstående ører som håndtakene på en sukker skål,, store øyne og luggen klippet som en munks.
Linken er til bloggen min fra Bari, men det er bare bilder av Trullihusene. Dette var i starten av blogghistorien min og jeg hadde enda ikke begynt å ta så mange bilder som jeg gjør i dag, når jeg er på reise.
1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den. Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem.
Ja, her i huset er vi fortsatt kriminell. Da er jeg ferdig med bok nummer to av Ahnhem. Nå venter nummer tre, Atten grader minus, men etter all denne spenningen, må jeg ha et lite kriminelt avbrekk.
Ahmhembøkene er ikke for de som ikke liker at det er rått og groteskt, for uffa meg, det er nesten for mye til tider av ondskap. Men det er gruelig spennende, så spennende at det er vanskelig å legge de fra seg.
Dessuten er det over 600 sider, men de er lettlest og store bokstaver så det går unna.
Den niende graven har handling forut for bok nummer 1, Offer uten ansikt. Så er det noen som ikke har begynt på Ahnhembøkene, kan de gjerne lese bok 2 før bok nummer 1.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug, men boken har jeg kjøpt selv.
I et vinterkaldt Stockholm har Sveriges justisminister forsvunnet sporløst på den korte veien mellom Riksdagen og en ventende bil. Fabian Risk kalles inn for i hemmelighet å etterforske justisministerens forsvinning. Omtrent samtidig blir konen til en kjent dansk tv-personlighet funnet myrdet i luksusvillaen nord for København. Dunja Hougaard leder etterforskningen som fører henne over sundet til Sverige. Fabian og Dunjas spor krysser hverandre i et iskaldt Skandinavia der de dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. Fabian er alt annet enn en lagspiller. Han nekter å følge regler som kan hindre ham i å løse saken. “Den niende graven” er den andre, frittstående boken om politietterforskeren Fabian Risk. Det er en intrikat konstruert thriller der Stefan Ahnhem forteller hva som fikk Fabian Risk til å forlate Stockholm og flytte tilbake til Helsingborg.
Ja, jeg fortsetter min kriminelle oppdatering med nå å være ajour med Hjorth og Rosenfeldts, serie om Sebastian Bergmann, Vanja, Ulrika og Torkel og Billy og de andre på rikskrim.
Igjen en heseblesende spenningsroman med et annerledes komplott. En morder som er dritalei av realitystjerner og bloggere og andre i mediaverden, som han mener har en lav iq.
Og igjen blir jeg så forundret over hvordan de greier å tråkle frem ene spenningsromanen etter den andre, men nå synes jeg de kan lage litt mer fred mellom etterforskerne. Det blir litt mye Vanja og Sebastian og frem og tilbake. Det gjør at nå venter jeg innmari spent på den nye boken som er på vei.
Om den nye boken, En høyere rettferdighet, skriver de så herre:
Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over, nå holder han forelesninger og skrive bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula. Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder. Vanja har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Nå jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fullbyrder overgrepet. Når et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.
Den skal være på lager fra 01. mars og det er jo bare noen dager til, hurra, bare å glede seg. Fint å lese de etterhverandre for man glemmer jo underveis.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug men boken har jeg kjøpt på mammutsalget i fjor
En realitykjendis blir funnet drept i en nedlagt skole, skutt i hodet med slaktepistol.
Han sitter fastbundet til stolen i et klasserom, med ansiktet inn mot hjørnet og en skammekrokhatt på hodet. Et omfattende spørreskjema er festet på ryggen med stiftepistol. Prøven tester allmennkunnskap, og den drepte har tydeligvis ikke klart kravene. Det første offeret følges av flere, alle er mediekjendiser.
“Ikke bestått” er femte bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman. Denne gang blir han og kollegaene fra Rikspolitikommisjonen stilt overfor en kompleks og avansert seriemorder som til slutt truer hele teamets eksistens.
Nå oppdaterer jeg meg på Sebastian Bergmann serien til Hjorth og Rosenfeldt for det kommer en ny nå snart og da må jeg være ajour.
Jeg tror nesten at de er av mine favoritter når det gjelder krim, sammen med serien til Cilla & Rolf Börjlind, om Olivia Rønning og Tom Stilton, og de kommer også med en ny i mars, Koldbrann
Nå er jeg ferdig med bok 4 av Hjorth og Rosenfeldt, Den stumme jenta og den var ulidelig spennende. Nesten 500 sider og så spennende at jeg ikke kunne legge den fra meg.
Jeg forstår ikke hvordan de får det til, bok etter bok, spennende fra første side og så lett å lese at det er en fryd.
Det nærmeste man kan komme en perfekt krim for meg, etter Stig Larssons trilogi.
Hvorfor i all verden er de ikke filmet skal tro. Jeg venter med lengsel og smerte, både på ny bok og film. Men når jeg nå søker opp bøkene ser jeg at første boken er filmet, men den fordømte og har gått på nrk. Da må jeg søke litt og se om jeg finner den.
Og den femte boken, Ikke bestått, den ligger nå klar for lesing. Ha det bra, dere ser meg nok ikke i helgen.
Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Polititeamet finner ut at det må ha vært et vitne til ugjerningen. Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen bak huset. Kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politiet ber publikum om hjelp. Sexavhengige Sebastian Bergman har alltid hatt problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse …
“Den stumme jenta” er den fjerde boken om Sebastian Bergman. Igjen viser Hjorth og Rosenfeldt sin fantastiske evne til å skape intriger med både psykologisk dybde og høy spenning.
Jeg likte svært godt Lille Linerle av Myriam Bjerkli og var derfor veldig spent på hva jeg ville synes om Stella Polaris.
Temaet er vold i hjemmet og alkoholbruk og ikke noe gode hjemmeforhold, noe som desverre mange får oppleve. Det er ikke bare glansbilder rundt om i de tusen hjem.
Utover i boken tar spenningen seg veldig opp og det blir grufullt spennende , så jeg måtte bare lese ferdig, selv om hodelykta nesten går tom for batteri. Og for de som har lest Lille Linerle, så vet man at man ikke bestandig helt kan forutsi slutten, så det var ulidelig å måtte vente for å få vite hvordan det går med Marius og Stella.
Jeg syntes starten var litt haltende. Litt lettvint løsning at noen kjører på en person, blir hentet i fengsel og kommer ikke ut igjen før etter to år. Oftest må man vente på rettsak og vente på soning. Så jeg føler det kunne vært gjort mer ut av den perioden, så vi kunne få skikkelig innblikk i hvordan livet til Stella var. Bestandig leve i fare for hva som ventet hjemme.
Vi får diverse tilbakeblikk og de synes jeg er glimrende skrevet. Jeg ville hatt mer av de i første halvdel av boken, både Stellas liv og Alexanders.
Jeg likte godt debutboken til Cathrine Isaac og gledet meg til bok nummer to, Et lite stjerneteppe.
Jeg ser veldig mange har omtalt den som fantastisk og veldig fin, men for meg ble den kjedelig. Jeg syntes hele historien var ganske så tynn. Jeg synes heller ikke den var veldig bra skrevet.
Jeg tar meg i å henge meg opp i setninger jeg synes blir dumme, slik som denne:
Til slutt havnet vi hjemme hos han, der han tok en ectacytablett og vi hadde helt vill akrobatisk sex til klokken seks om morgenen
Hvorfor i all verden skulle den tabletten være med. Det var ikke snakk om noe narkotika eller problemer med rus, kun et tilfeldig bekjentskap. Når boken er på over firehundre sider, føler jeg den kunne vært kortet ned betraktelig. Den skulle vært gjort mye skarpere, ikke så mye pjatt.
Beklager, men bok nummer to Isaac ble for lett for meg. Kanskje hadde jeg ligget på en solseng i sydenvarmen og bare dormet, hadde det vært bedre. Men som sagt jeg ser at veldig mange liker den godt, så det er kanskje jeg som er for kritisk her. Så liker du lett feelgood, kan dette være boken for deg.
Har du ikke lest Catherin Isaac enda, så les bok nummer en Her, nå, alltid. Det er en ganske bra bok.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion og boken er et leseeksemplar
Hvor godt kjenner vi egentlig kjærligheten?
Allie lever et travelt liv med en tidskrevende jobb. Men livet hennes snus på hodet når hun tilfeldigvis oppdager et gammelt brev og fotografi skjult i en kommode. Hvem er den fremmede mannen på bildet som holder rundt moren hennes?
Fremadstormende og suksessfulle Ed lever i ettilsynelatende perfekt forhold. Men bak Eds fasade skjuler det seg hemmeligheter og et problematisk samliv. Så når hans barndomsvenninne Allie trenger følge til vakre Gardasjøen for å lete etter mannen på bildet, stiller han gladelig opp.
Det de ennå ikke vet er at sommeren i Italia og det de finner der, vil endre begges liv for alltid …
Et lite stjerneteppe er en medrivende, ektefølt roman om våre aller dypeste erkjennelser, forsoning og kjærlighet.
Utmarker, Innland og til slutt er Sam Berger ute i åpen sjø og det til gangs. Jeg leser ganske raskt og er en utålmodig leser så her må jeg holde tunga beint i munnen for her er det umulig å vite hvem som er muldvarper og hvem man kan stole på. Like komplisert og heseblesende som de to første og gruelig spennende på slutten.
De er gruelig spennende disse bøkene selv om de nok er ganske urealistiske også. Det er merkelig at alle de medvirkende skal være involvert i hverandre på en eller annen måte. Men skitt, hva bryr vi oss vel om det, så lenge det er fengende lesestoff.
Vel, vel, etter tre Arne Dahl, må jeg bare ha en pause i min kriminelle løpebane og lese en litt mer feelgood, Et lite Stjerneteppe av Cathrine Isaac. Hennes forrige bok Her, nå, alltid var veldig bra så jeg er spent.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
Åpen sjø er en klaustrofobisk og mørk krimroman av internasjonal snitt, i samme ånd som Utmarker och Innland.
Sam Berger er mistenkt for et drap han ikke har begått, og Molly Blom ligger i koma. Berger flykter ut i skjærgården, der han venter på ordre fra Säpos øverste sjef. Men det er umulig å vite hvem han kan stole på, og hvem som har skjulte agendaer.
Det var litt for lite lys for meg så da måtte jeg springe og hente lykta mi.
Akkurat nå leser jeg den tredje Arne Dahl, Åpen sjø, som er fortsettelsen av Utmarker og Innland. Jeg vil lese den ferdig i dag for jeg har flere spennende som venter.
Rosa Ventrella, Historien om en anstendig familie. Fra Italia, ny forfatter for meg.
Lucy Dillon, Der lyset slipper inn. Henne har jeg lest en bok av før som jeg likte godt, Ensomme hjerter og hjemløse hunder.
Og så venter jeg på posten, for jeg vet at det er to krimbøker på vei, som jeg er veldig spent på.
Den forrige boken hennes Lille Linerle har fått veldig gode kritikker og var en skikkelig thriller som satt i lenge, så jeg er så spent på Stella Polaris.
Jeg venter også på Peter May, mannen bak Lewistriologien, som nå har skrevet krim fra Frankrike. Jeg er litt livredd siden jeg elsket bøkene fra Hebridene, men jeg får ha et åpent sinn.
Peter May, Ualminnelige mennesker.
Jeg tror sannelig jeg må lade lykten så jeg er klar.
