Det er en følelse som ikke alle har kjent på kroppen.
Den kjenner jeg på i dag.
Den er litt vanskelig å forklare for de som ikke har vært der.
Når man er vant til å streve litt med kroppslige utfordringer, har man ofte lite kontroll på dagene.
Man vet ikke når beina blir slått bort under en.
Det er derfor ofte vanskelig å planlegge for mye.
Man blir usikker, det er lett å vegre seg og ikke tørre.
Man er så innmari redd for ikke å mestre.
Denne frykten sitter i kroppen ubevisst.
Bevisst jobber man jo intenst med positive tanker for man vet at det er er godt verktøy.
Jeg er så heldig for jeg får oppleve så mye fint.
Jeg utnytter mulighetene og planlegger mye.
Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe, derfor griper jeg dagen.
Jeg planlegger året med tanker om at jeg greier.
Det er som om jeg har et sug etter opplevelser, både fysiske reiser og spirituelle opplevelser.
De nærer sjelen min, men de er også tøffe for kroppen.
Men jeg må følge hjertet og ikke la meg stoppe.
I desember var vi på lang reise, en fantastisk opplevelse.
Når jeg kom hjem, falt kroppen sammen.
Jeg droppet juleforberedelser for å hvile.
Høytider er tøffe for kropper som ikke tåler mye.
Selv om en nedprioriterer alle gjøremål, så er det mer aktivitet rundt en.
I tillegg flyr det viruser rundt denne tiden, som en sliten kropp lett suger til seg.
Jeg håpte å slippe unna, men det glapp.
Heldigvis fikk jeg lightversjonen, kun forkjølelse og hoste.
Nå er juleferien over.
Hverdagen er her.
Av erfaring vet jeg at man faller litt sammen.
Nå kan spenningen slippe taket.
Tårene sitter lett.
Lettelsen er stor.
Man har mestret, det er over.
En flott måned med reise og med samvær med familie og venner.
Jeg er svært takknemlig.
Føler meg som verdens heldigste.
Så den følelsen har jeg i dag.
Slapp og sliten, veldig emosjonell, men også takknemlig.
Jeg har mestret.
Akkurat nå trenger jeg ikke å presse meg til noe som helst.
Jeg tillater meg å falle litt sammen.
I dag
❤❤❤
<3