Helledussan, folk må nå vel bli lei av at jeg griner.

Men det spiller jo ingen rolle for meg, jeg griner likevel jeg.

I det siste er jeg blitt enda mer emosjonell.

Jeg griner av alt jeg ser og hører på tv.

Bra jeg ser lite på den, men i dag var det  noe helt annet.

 

Jeg fikk nemlig en slik letthetsfølelse i kroppen.

Det er slikt som er vanskelig å forklare for en frisk person.

Jeg kjentes frisk ut inni meg.

En letthet istedetfor det tunge, seige.

En følelse av å ville opp og synge og danse og gjøre ting.

Det var en så vidunderlig følelse at tårene bare rant og rant.

Jeg vet ikke når sist jeg  har kjent den, flere år siden ihvertfall.

Jeg snur på hodet og det virker mykt, ikke stokka stivt og tregt.

 

For hva skjer da når man kjenner på dette.

Jo håpet kommer inn og deiser ned i skallen din.

Og da griner jeg igjen.

Hvor mange ganger har jeg hatt håp om å bli friskere, for så å bli utslitt igjen.

Det har vært så mange skuffelser i løpet av årene.

To ganger har jeg prøvd å slutte med medisiner og lenge har det sett lovende ut før det igjen har slått meg i bakken.

Jeg har prøvd ulike leger, dietter, kosttilskudd, ja jeg vet ikke hva.

Når man prøver noe som andre har hatt stor nytte av, ja da er man så giret og har sånn tro.

Hvor ofte leser man ikke om de som da blir friskere.

Det som derimot skjer er at vi vil så gjerne bli friskere, at det gir en boost som gjør at man faktisk blir friskere.

Det er det vi kaller placebo.

Men………………

Så går det en tid og hvis det ikke var det riktige, vil vi igjen falle tilbake.

Den effekten vil ikke vare.

Jeg spør deg.

Hva er verre enn å ha håp, for så å miste det igjen.

Det var det første jeg lærte når jeg gikk til en healer.

Hun lovte gull og grønne skoger.

Min venninne med kreft, fikk høre at nå var svulstene minket.

Hun kom på ct og fikk høre at de hadde vokst.

Hva gjør det med deg, dette at du får håp og det blir tatt fra deg.

Det er det verste som er.

Ja, vi trenger håp, det gir styrke, men samtidig er det tungt å miste det.

Vi må være realister også.

 

Så kommer tankene om den tappingen av blod jeg holder på med,  for å bli kvitt noe jern.

Kan det være det som hjelper meg.

Jeg har hatt for mye jern i kroppen i sikkert 15-20 år.

Og jeg har slitt med helsa like lenge.

Det har stått der og lyst mot meg på alle prøver, men ingen leger har sagt noe om at det ikke er bra.

Kan det ha hatt en medvirkende årsak til den trege, slitne kroppen

Er det derfor alle organene mine går bananas og produserer enten for mye eller for lite.

Og i det tårene renner av denne følelsen av håp, skjer det derfor noe annet også.

Da renner tårene av frykt.

Frykten for å reise seg og kjenne at kroppen er like treg og vanskelig som den bruker å være.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at nå holder jeg på å bli friskere, for så dagen etter å være helt i kjelleren.

Så da sitter jeg jo her som en tåreperse og snufser.

 

Men slik er jeg.

Jeg er et menneske med store følelser.

Men du verden for en ubeskrivelig deilig følelse.

Da får jeg forberede meg på spennende tider igjen.

Vil dette hjelpe eller vil det ikke?

Jeg tenker på alt jeg har planlagt utover året.

Tenk om jeg kunne få ha litt mer krefter i kroppen når jeg skal på disse turene.

Tenk om, tenk om.

Jo, håp må en ha, det er en god ting.

Og faller vi, må vi reise oss igjen, gang på gang.

Det er det som holder hjulene i gang.

I dag