Jeg rydder litt på healingrommet mitt.

Der finner jeg gamle dagbøker.

Det er ikke så mye jeg har skrevet, men litt er det.

Jeg ser der at jeg allerede i 2010 har skrevet ned ord som har kommet til meg.

Spre kjærlighet, spre glede

Vis omsorg, gi smil og anerkjennelse

Si gode ord

Gjør andre god

Få dem frem i lyset så de kan skinne

Jeg skriver også om når jeg var på en samling i Horningdal der jeg bestemte meg for at jeg måtte bruke healingenenergiene som ble mer og mer tydelige.

Hjertet mitt sa: Dra på alternativ helg.

Jeg dro og her sitter jeg hjemme igjen og vet at nok en gang gjorde jeg det jeg skulle.

Det føles vidunderlig. Livet er vakkert.

Jeg har følt pappa har vært med meg hele helga og at han er glad for utviklingen min.

Jeg får nå ut min inngrodde sorg, lag for lag, og fylles av kjærlighet.

Nå kan jeg snakke om når han døde uten at jeg bryter sammen.

Jeg føler at han er med meg. 

Jeg vet at han måtte gå når han gjorde.

Jeg vet at jeg får hjelp.

Jeg vet at alt ordner seg for meg.

Jeg vet at jeg må følge hjertet og gjøre oppgavene mine.

Jeg vet at jeg må bruke ordene mine, smilet mitt, møte mennesker der de er.

Tårene renner av takknemlighet.

Det har vært en lang vei, en tung og vond vei, en slitsom vei, til det jeg er i dag.

Jeg har trodd jeg har gått alene, men det har jeg jo ikke.

Jeg får hjelp hele veien.

Vær fri, jenta mi, sier pappa.

Vær fri.

Fri fra frykten.

Du behøver ikke  frykte.

Få redselen ut av kroppen og lev og elsk livet.

Når jeg leser føler jeg på en måte at mye er det samme, samtidig som jeg føler jeg har kommet så mye lenger.

Forståelsen er blitt større, jeg er åpnere, tar lettere inn ting.

Jeg føler meg og lykkeligere selv om kroppen fortsatt er gjenstridig.

Jeg forstår at jeg skaper mye av min egen hverdag.

Det var litt fint med et tilbakeblikk før jeg igjen vender nesen fremover.

Spent på hva morgendagen bringer meg.

I dag