Dette er et bilde av Inger M. Lefstad. Jeg har brukt dusinvis av hennes bilder. Jeg er svak for det litt diffuse, for det setter fantasien i gang hos meg. Jeg er svak for tårene, for de setter følelsene i gang. De to elementene sammen, skaper for meg ord fra sjelen. De trollbinder meg og det er noe som går igjen på mange av de bildene jeg er mest glad i. Denne teksten kom til etter en samling jeg var på, der vi satt mot hverandre, to ukjente mennesker, som akkurat hadde møtt hverandre. Vi skulle se hverandre inn i øynene og lese hverandre. Vi så begge ren ubetinget kjærlighet i hverandres øyne, vi speilet hverandre. Vi visste vi kjente hverandres sjel. Det var nok et av de sterkeste  menneskemøtene sjel til sjel jeg noengang har hatt. Det var ubeskrivelig vakkert. To mennesker ser hverandre inn i øynene og tårene renner av gjenkjennelse. Et minne jeg bestandig vil bære med meg. Og for de som ikke har møtt denne type kjærlighet,så er det en kjærlighet fra sjel til sjel, har ikke noe med parforhold eller forelskelse  å gjøre:)

 

Jeg har jo denne siden på facebook

Lillasjelsiden min

https://www.facebook.com/Lillasjel

Den er blitt hjertebarnet mitt rett og slett

Den gir meg sykt mye glede

I starten delte jeg bilder fra andre nettsider, men så lærte jeg å legge tekst på dem selv

Jeg låner bilder av hobbyfotografer og malere og setter tekst på dem

Jeg låner tekst, mange av Geir Ålien, jeg plukker fra bøker eller jeg skriver selv

Jeg lager dem fra mitt eget hjerte, det jeg selv synes er vakkert

De som for meg er aller vakrest, er ikke nødvendigvis de som slår best an hos andre

Jeg vil nå gi dere noen av de som jeg er aller mest glad

Eller rettere sagt, kun noen få av dem, for det er mange jeg setter stor stor pris på

Jeg håper ingen blir fornærmet over ikke å bli nevnt, for her handler det egentlig ikke om hva som er vakrest

Jeg samarbeider med mange mange flere enn det jeg her har vist, men måtte velge ut noen av de

Det handler om det som griper meg mest

Derfor liker man heller ikke de samme bildene

Det som for meg er veldig vakkert, synes du er helt ok, men ikke mer

Og omvendt

Det er det som griper oss av en eller annen grunn langt inn i sjelen

Det blir det aller vakreste

I dag

 

For meg symboliserte dette bildet av Inger M. Lefstad behovet vi har for å få ut de følelsene vi bærer på. Alt det vonde som blir fortrengt, det skaper blokkeringer i kroppen vår. Det er viktig å få de ut og legge ting bak oss.

 

Dette bildet, nok en gang av Inger, var et av de første bildene som virkelig grep meg. Det symboliser for meg hvordan vi lukker hjertet, så vi ikke skal bli såret. Det var det første jeg selv jobbet med når jeg startet på det åndelige. Jeg måtte åpne hjertet mitt etter at jeg lukket det som barn, da jeg som 11 åring mistet brått min far og aldri fikk sørget. Livet ble snudd opp ned i løpet av et øyeblikk og morgendagen som før var spennende ,ble nå utrygg. Dette bildet for meg, rommer alle disse følelsene.

 

Dette er et av de nyeste bildene og et av mine første av Lill Beate Bru Flensborg Hun har så mange sykt nydelige bilder at sjelen min hopper. Dette bildet er ett av de som inspirerte meg til den serien blogginnlegg som kom om det å være god nok. Et tema som nok er det som opptar meg aller mest, og som jeg selv har jobbet mest med. Det å tørre å gå min egen vei, det å gjøre det som er riktig for meg, har vært utrolig viktig for min selvutvikling og ført meg dit jeg er i dag, når jeg har kommet ut av healingskapet og tar imot folk hjemme, i håp om å kunne hjelpe dem til å bli friskere og åpne noen hjerter.

Et fotografi, nok en gang av Inger M. Lefstad, med det litt diffuse, drømmende som setter tankene mine på gli. Og mitt yndlingstema, det å være god nok, akkurat som jeg er. Fuglen som flyr appelerer til min frihet. Det å tørre å kaste seg ut i ting, ikke bli stående på stedet hvil, men ha mot til å  gjøre de tingene en har lyst til uten å være redd for hva andre vil si.

En akvarell av Eva-Christin Hillestad

Hun har en enorm produksjon og jeg er veldig svak for akvareller. De har ofte dette diffuse, drømmende som jeg igjen og igjen faller for. Dette bildet representerer for meg en av de tingene som har vært banebrytende for meg, nemlig meditasjonen. Det å lære meg å gå inn i meg selv og finne fred. Jeg har et høysensitivt hode, som hele tiden bombarderes av inntrykk og gjennom meditasjon kan jeg finne ro og gjennom den roen har jeg fått mange svar, stor selvinnsikt kommer gjennom meditasjon. Jeg kan ikke lenger klare meg uten den roen.

Dette bilde av de to damene er Eva-Christin Hillestads signaturbilde og et av de aller første jeg brukte av henne. Jeg har de siste årene hatt veldig mange møter sjel til sjel, og det er noe av det vakreste jeg vet om, når man finner de menneskene som man ser inn i øynene og vet umiddelbart at dere kjenner hverandre fra før. Det er bare vakkert. Jeg er sikker på at mange har sånne møter uten å tenke over det.

 

Tone Veiulfsen har og mange fine bilder som jeg har brukt mange av. Akkurat dette betyr mye for meg, fordi både bildet og ordene ble gitt meg samtidig og på en sånn måte at jeg er ikke i  tvil om at det ikke var tilfeldig .Det symboliserer den måten jeg som oftest setter sammen bilde og tekst på, når jeg ikke skriver selv. Jeg lar meg lede fra hjertet inn på andres sider og da går jeg meg rett på match. Disse måtte bare høre sammen. Andre ganger kan jeg lagre et bilde og la det ligge og plutselig dukker teksten opp, eller omvendt. Mange ganger blir begge deler gitt meg på facebook midt i fleisen, jeg åpner facebook og der lyser de mot meg. Veldig ofte blir et bilde postet og i det jeg ser bildet, kommer ordene av seg selv. Det gir meg mye glede å sette sammen eller finne ord til alle disse vakre kunstverkene som bildene er.

Nest etter det øverste bildet, så står dette bildet, også av Inger M. Lefstad, mitt hjerte veldig nært. Jeg hadde nok en følelseståre i øynene, når det kom tekst på dette. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, kan ikke helt sette ord på det, men det går på dette å se det vakre fra øynene til sjelen. Fra vår innerste kilde. Jeg er jo et menneske med store følelser, så det er kanskje det bildet representerer. Jeg blir både veldig veldig glad og veldig veldig trist og skuffet og jeg griner for begge deler:) Ja, kanskje akkurat det. Jeg griner når det er trist men jeg griner og når det er vakkert.

Jeg liker også å lage bilder som drar frem det triste i oss. Vi er ikke bare lykkelige hele tiden. Alt er ikke like rosenrødt til enhver tid og noen ganger trenger vi  også noen ord som dekker det. Inger M. Lefstad igjen.

Svein Roger Reberg har mange fantastiske fuglebilder. Dette bildet falt jeg fullstendig for. Den lille blåmeisen som gjemmer seg så godt han kan under et frossent blad for å få litt varme og beskyttelse. Det minner meg om når vi er på det mest sårbare og bare vil gjemme oss og ikke vise oss frem for noen.

En av de nyeste samarbeidspartnerne mine er Kristin Børresen.

Jeg har ikke fått brukt så mange av hennes bilder enda, men det kommer etterhvert som tiden er inne

Dette er et av de bildene som lokker sjelen min frem i lyset. Det høres kanskje rart ut og er vanskelig å forstå, men det er noen bilder som griper meg inni meg på et vis. Derfor ble det også brukt i et innlegg som handler om min sjel, min innerste kilde, den jeg er

Dette bildet er også av Kristin Børresen.

Det gir meg den samme følelsen som bildet over, et bilde som taler til meg, fra mitt innerste. På et kunstnerisk vis ,viser det meg hvem jeg er. Det er jo ikke lagd til meg, har egentlig ikke noe med meg å gjøre, men sånn er det med kunst. Av og til er det noe som du tiltrekkes av, uten å helt kunne si hvorfor.

 

Dette bildet og denne teksten kom til meg en dag jeg stod litt fast. Jeg har så mange herlige venner, mange av dem har jeg aldri møtt real life. De gir meg inspirasjon og nye tanker og dytter meg forsiktig videre når jeg står fast. Ingen av dem påstår at de har rett, ingen sier at jeg må gjøre som dem, men med å hjelpe meg å stille de rette spørsmålene, leder de meg inn på rett spor. De lar meg få på en kjærlig måte følge min vei og det som er riktig for meg. Vi vil bestandig møte våre læremestre og da ofte i en form vi ikke liker, for at vi skal lære hvordan vi ikke vil gjøre ting, og så finne vår egen vei. Takk til alle som inspirerer meg og lar meg få være meg selv og er glad i meg som akkurat den jeg er

Dette bildet er et foto tatt av Eva-Christin Hillestad. Det viser for meg hvordan vi ser med hjertet. Det er faktisk en papptallerken med bilde av en sommerfugl, som er frosset fast i isen. Eva-Christin ser med hjertet og ser symbolikken og får foreviget dette vakre bildet. Her har jeg brukt ordene til Geir Ålien. Han har mange vakre dikt som jeg får benytte meg av. Her ble det for meg en sterk symbolikk i det vi tenker på larven som blir til den vakreste sommerfugl, men som er frosset fast i isen. Likedan med oss mennesker som kan være frosset fast av opplevelser vi har hatt og som Geir Ålien oppmuntrer oss i å lete etter. Finne ut hvem vi er inni oss.

Dette bildet av Inger M. Lefstad med tekst av Geir Ålien ble for meg en meget vakker match

Et bilde av Inger M. Lefstad som nok også gav tårer på mine kinn. Jeg ser det vakre, det såre, tårene, hvor gjennomsiktig og svak den er, men samtidig med lyset på er det en  guddommelig vakker blomst. Akkurat sånn er vi mennesker også.

Dette spesielle bildet er tatt av Svein Roger Reberg. Jeg liker godt annerledes bilder. Det er mange fine bilder av svaner, men å kunne se skjønnheten selv om du ikke ser hele bildet, det ble for meg veldig symbolsk og gav derfor momentant de ordene. Se på den vakre fjærprakten, det er som et mirakel.

Dette er et av de bildene jeg la tekst på for moro skyld . Det er igjen Inger M. Lefstad som har tatt det og det er hun som har satt øyne og munn på det. Jeg lagde teksten og la det ut og tenkte at haha, Mariann, dette er det nok ingen som liker, men det er faktisk et av de bildene folk har delt mest. Humor er på sin plass, vi kan ikke ta alt for alvorlig.

Dette bildet er  det bildet som er aller mest likt og delt. Det er også et bilde jeg likte godt, men ikke hadde tenkt at det skulle gripe folk så mye som det gjorde. Sissel Simonnes er fotografen og hennes bilder har jeg også brukt mye. Hun har sansen for de små detaljer, hun fotograferer fra hjertet og hun får lyset inn i bildene sine. Lyset er for meg veldig viktig. To noenlunde like bilder, et kan være nydelig og det andre kjedelig for meg, da kan det være at det ene mangler lys, det blir kjedelig for meg. Jeg er litt rar sånn.

Det var noen av mine favoritter fra facebooksiden min. De fleste av dem har dere kanskje også sett i blogginnlegg, i og med at jeg nå stort sett kun bruker egne bilder i innleggene. De er jo ikke mine bilder, men jeg får sette dem sammen og gjøre dem til litt mine likevel:) Jeg takker derfor alle som velvillig låner meg sine kunstverk, både ord og bilder. Uten alle dere, hadde det blitt en mye kjedeligere  Lillasjel.

For de som enda ikke har vært inne på Lillasjels side og klikket liker, er dere hjertelig velkommen. Jeg setter pris på hver eneste en.

www.facebook.com/Lillasjel