Jeg hadde et blogginnlegg i februar

http://lillasjel.blogg.no/1360926130_skal_skal_ikke.html

Det hadde gått opp for meg at jeg lager mine egne begrensinger

Hver dag gjør jeg dette

Det er en idiotisk greie, men ikke så enkelt å slutte med

Jeg er blitt utrolig mye flinkere, men dog, en bit igjen

Det er vel ikke så mange av oss som tør alt, er det vel

 

Jeg er så heldig å få være med i et revylag som er som en familie

Alle støtter hverandre, ingen er sure og ingen er drittsekker

De begrensninger jeg setter meg der, er derfor kun mine egne

Jeg kan ikke skylde på noen andre

Jeg hadde i utgangspunktet sagt at jeg ikke kunne være med, så alle roller var opptatt

Jeg tenkte da, at skal jeg på scenen, så dukker det opp noe

Dukker det ikke opp noe, så er det ikke meningen jeg skal dit

Jeg var likevel stolt av meg selv for at jeg hadde møtt opp og fulgte øvingene

Det er lærerikt og spennende å se en instruktør jobbe

 

Instruktøren gjorde om  en monolog til en sketsj

Jeg spurte om jeg kunne få den rollen

Det var en liten rolle, nesten som en statistrolle, men akkurat passe for meg

Når vi startet å øve var jeg nervøs

Jeg var ukonsentrert, jeg husket ikke de få repilikkene jeg hadde

Jeg hadde prestasjonsangst, livredd for ikke å få til de få replikkene og instruksjonene jeg hadde

Jeg følte at den personen jeg brukte å være før, den var ikke der

Denne jeg hadde å gjøre med nå, var mye mer fjern og vanskelig å jobbe med

Den bittelille rollen ble ikke så enkel som jeg hadde forespeileet meg

Det var nesten som om jeg satt i min egen lille boble og ikke hørte hva medspiller sa

Innimellom skvatt jeg til live da ,og da visste jeg ikke hva jeg skulle si

 

Til slutt måtte jeg igjen ta med meg selv på kammerset og snakke hardt til meg selv

Nå må jeg holde opp

Gjør så godt du kan, det får være nok

Jeg fortalte til instruktøren hvordan jeg hadde det og det hjalp

Det å sette ord på det, det var nok til at det løsnet

I tillegg hadde jeg doblet medisnkvoten min så formen steg dag for dag

Når man har lavt stoffskifte, hører det med å ha dårlig konsentrasjon og hukommelse

 

Nervene slapp taket mer og mer, dag for dag

Og etterhvert storkoste jeg meg sammen med de andre, en fantastisk gjeng

Jeg trekte meg litt til side innimellom for å hvile hodet

Jeg har jo en supersensitiv hjerne som hele tiden suger til seg inntrykk, så litt ro gjør underverker

http://lillasjel.blogg.no/1348838871_hysensitive_hjerner.html

Vi har tv-skjermer backstage og det å sitte der og følge forestillingen er herlig

Det å høre folk le i salen, det  er så fint, det gjør en så glad

Det er jo det som er drivkraften bak det en gjør

Det er så kjekt å få være med på det

 

Jeg er derfor glad jeg vant over mine begrensninger denne gangen

Det er moralen i historien i dag, la deg ikke stoppe

Se hvilke begrensninger du selv skaper for deg selv

Det er kun du selv som kan gjøre noe med dem

Skyld ikke på andre, vil du nok, da finner du løsninger

Livet er for kort til at vi skal sitte hjemme og ikke tørre det vi gjerne vil

Jeg er takknemlig for at jeg ble mottatt med åpne armer av alle, selv så lite jeg har bidratt

En varm takk til Øystein som øvde tålmodig sammen med meg

En stor takk til Marit, instruktøren

Og en stor takk til meg selv

I dag

 

Her synger vi avslutningssangen, Raumasangen, som vi bestandig avslutter revyen med

Bildeserie fra Åndalsnes avis: http://www.andalsnes-avis.no/bildeserier/article7251545.ece#3

5 forestillinger,1299 billetter solgt i en kommune med 7500 innbyggere:

http://www.andalsnes-avis.no/kultur/article7263591.ece

I want to get more comfortable being uncomfortable.
I want to get more confident being uncertain.
I don?t want to shrink back just because something isn?t easy.
I want to push back, and make more room in the area between I can?t and I can.
~ Kristin Armstrong
♥ Rivers in the Ocean