Lillasjel

Rhys Bowen, Jenta fra Toscana

Leseeksemplar fra Bastion.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joanna drar til Italia for å gå i sin fars fotspor. Ikke alle liker at hun graver i historien. Det er noe som skjules og plutselig dukker det opp et lik.

Dette er feelgood av det lette, koselige slaget. Jeg koste meg ihvertfall. Spesielt likte jeg beskrivelsene av de italienske rettene. Jeg fikk vann i munnen.
Historien nøstes opp og det eneste jeg savner er å vite hvordan de finner farens historie. Det skulle vært en dagbok eller brev eller annen dokumentasjon, men det er bare meg som er pirkete.

Dette er en bok til underholdning og avslapping og med akkurat liten nok dose romantikk, til at jeg er fornøyd. Denne er det mange som kommer til å like, det er jeg sikker på.

Moro var det også at faren dro fra havna i Civitavecchia. Det er nemlig der jeg skal dra på cruise fra nå i sommer.

En herlig, historisk kjærlighetsroman fra Italia under andre verdenskrig, for alle som elsker Santa Montefiore og Virginia Baily.

I 1944 nødlander den britiske bombeflypiloten Hugo Langley i det tysk-okkuperte Toscana.
Nesten tretti år senere, finner datteren hans et mystisk brev blant papirene som Hugo etterlater seg. Et brev som skal få livet hennes til å ta en overraskende vending. Joanna bestemmer seg for å reise til Italia, for å nøste opp i farens hemmelighetsfulle fortid.

Personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling

Veien du har valgt å gå er vanskelig

Veldig vanskelig

Fjellene er skyhøye og dalene dype

Ja noen ganger er det så tøffe tak at du tenker tanken på å gi opp

Så er det likevel lyspunkter som holder deg i gang

Det er da du forstår at selv om du ikke tror du gjør noe, så gjør du likevel noe viktig

Du er en læremester for de du har rundt deg

Ved å være den du er, setter du dype spor etter deg

Du påvirker de som kommer i din nærhet

Dette er vanskelig å forstå når dagene er tunge

Hvis du ser tilbake på alle slag du har utkjempet

Du ser nederlagene du følte i det det skjedde

Men når du ser tilbake, ser du også læringen du gjorde deg

Alt du har lært vil du videreformidle

Du lever i troen på kraften som er rundt deg

Det er en større plan bak din strabasiøse ferd som du ikke ser

Når du en gang drar herfra, vil du ta med deg det du har erfart

Hver en tanke, hver en smerte, hver en sorg, tar du med deg til videre læring

Det er nemlig ikke bare på jorden læringen foregår

Dine erfaringer vil bli videreformidlet

Det er kun mennesket på jorden som kjenner fysisk og psykisk smerte

Derfor må noen være læremestere

Ja vi vet at tanken på dette, ikke er kraft nok når de tyngste dagene er der

Derfor blir du gitt pusterom og påfyll av glede

Derfor kommer solstrålene springende inn på raske føtter

Enda flere læremestre, full  av visdom og kjærlighet

Med et sterkt lys som vil lyse opp veien for andre som sliter tungt

Nå begynner du kanskje å forstå hvor viktig du er

Hvilken jobb du har tatt på deg

Lovnaden er at en dag vil du se tilbake og si at ja, hvis det var dette som måtte til, så er det greit.

Greit er ordet

Det har vært for tøft, for å romme et større ord, men du vil forstå og godta at det måtte være sånn

Når den dagen kommer vil du også forstå takknemligheten

Takknemligheten for det du har måtte tåle og det du har måtte savne

Det er ikke mange som klarer en slik oppgave på jorden

Derfor vil du bli møtt med stor takknemlighet

Det vil bli bedre dager

Takk for den du er og takk for jobben du gjør

Vit at vi er der rundt deg og be oss om hjelp, når du trenger støtte

Helledussan, folk må nå vel bli lei av at jeg griner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det spiller jo ingen rolle for meg, jeg griner likevel jeg.

I det siste er jeg blitt enda mer emosjonell.

Jeg griner av alt jeg ser og hører på tv.

Bra jeg ser lite på den, men i dag var det  noe helt annet.

Jeg fikk nemlig en slik letthetsfølelse i kroppen.

Det er slikt som er vanskelig å forklare for en frisk person.

Jeg kjentes frisk ut inni meg.

En letthet istedetfor det tunge, seige.

En følelse av å ville opp og synge og danse og gjøre ting.

Det var en så vidunderlig følelse at tårene bare rant og rant.

Jeg vet ikke når sist jeg  har kjent den, flere år siden ihvertfall.

Jeg snur på hodet og det virker mykt, ikke stokka stivt og tregt.

For hva skjer da når man kjenner på dette.

Jo håpet kommer inn og deiser ned i skallen din.

Og da griner jeg igjen.

Hvor mange ganger har jeg hatt håp om å bli friskere, for så å bli utslitt igjen.

Det har vært så mange skuffelser i løpet av årene.

To ganger har jeg prøvd å slutte med medisiner og lenge har det sett lovende ut før det igjen har slått meg i bakken.

Jeg har prøvd ulike leger, dietter, kosttilskudd, ja jeg vet ikke hva.

Når man prøver noe som andre har hatt stor nytte av, ja da er man så giret og har sånn tro.

Hvor ofte leser man ikke om de som da blir friskere.

Det som derimot skjer er at vi vil så gjerne bli friskere, at det gir en boost som gjør at man faktisk blir friskere.

Det er det vi kaller placebo.

Men………………

Så går det en tid og hvis det ikke var det riktige, vil vi igjen falle tilbake.

Den effekten vil ikke vare.

Jeg spør deg.

Hva er verre enn å ha håp, for så å miste det igjen.

Det var det første jeg lærte når jeg gikk til en healer.

Hun lovte gull og grønne skoger.

Min venninne med kreft, fikk høre at nå var svulstene minket.

Hun kom på ct og fikk høre at de hadde vokst.

Hva gjør det med deg, dette at du får håp og det blir tatt fra deg.

Det er det verste som er.

Ja, vi trenger håp, det gir styrke, men samtidig er det tungt å miste det.

Vi må være realister også.

Så kommer tankene om den tappingen av blod jeg holder på med,  for å bli kvitt noe jern.

Kan det være det som hjelper meg.

Jeg har hatt for mye jern i kroppen i sikkert 15-20 år.

Og jeg har slitt med helsa like lenge.

Det har stått der og lyst mot meg på alle prøver, men ingen leger har sagt noe om at det ikke er bra.

Kan det ha hatt en medvirkende årsak til den trege, slitne kroppen

Er det derfor alle organene mine går bananas og produserer enten for mye eller for lite.

Og i det tårene renner av denne følelsen av håp, skjer det derfor noe annet også.

Da renner tårene av frykt.

Frykten for å reise seg og kjenne at kroppen er like treg og vanskelig som den bruker å være.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at nå holder jeg på å bli friskere, for så dagen etter å være helt i kjelleren.

Så da sitter jeg jo her som en tåreperse og snufser.

Men slik er jeg.

Jeg er et menneske med store følelser.

Men du verden for en ubeskrivelig deilig følelse.

Da får jeg forberede meg på spennende tider igjen.

Vil dette hjelpe eller vil det ikke?

Jeg tenker på alt jeg har planlagt utover året.

Tenk om jeg kunne få ha litt mer krefter i kroppen når jeg skal på disse turene.

Tenk om, tenk om.

Jo, håp må en ha, det er en god ting.

Og faller vi, må vi reise oss igjen, gang på gang.

Det er det som holder hjulene i gang.

I dag

Lettsaltet svineknoke, med poteter, kålrot og gulrot og smeltet smør. (Eller bruk kraften)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

La knoken trekke ca 90 min, ha i poteter. Når de har trekt 15 min, legger du i grønnsakene. Du ordner poteter og grønnsaker mens knoken koker opp og så går du og setter deg og leser en bok(jeg) eller ser sport(gubben). Herlig avslappende.

Chris Tvedt, Formildende omstendigheter

Leseeksemplar fra Gyldendal.

Jeg har lest mange av Chris Tvedts bøker og dette må da vel være en av de mest spennende, tror jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fy fillern, det ble skummelt etterhvert. Er hovedmistenkt Nina skyldig i å ha tatt livet av mannen sin eller er hun ikke? Hvordan henger dette sammen. Litt kry er jeg fordi jeg nok ante litt av sammenhengen, men likevel ble jeg litt lurt også. Det var umulig å vite helt hvordan alt hang sammen, helt til de siste sidene.

For de som liker spennende krim, uten makabre detaljer, er dette boken for dere. Og har dere ikke oppdaget Chris Tvedt enda, ja da har dere mange timer med spennende lesing foran dere.

Chris Tvedt, Bevisets stilling

Chris Tvedt, Den som forvolder en annens død

En natt  blir Mikael Brenne vekket av en telefon. Det er en klient, Nina Sunde, som ringer, og hun er livredd. Noen har tatt seg inn i huset hennes. Da Mikael kommer frem er det for sent. I stuen ligger Ninas eks-mann, skutt.
Det ser ut som et soleklart tilfelle av nødverge og Mikael kjenner seg trygg på at han skal få Nina frikjent. Men det viser seg at hun ikke har fortalt sannheten.
Bak løgnene kommer en annen historie til syne, så grusom at ingen tror på den.
Og selv om den skulle være sann, innser Mikael at det ikke er sikkert at det vil hjelpe Nina Sunde.
For hvor går egentlig grensen?
Når er det lov å drepe et annet menneske?

Hvem har sagt det skal være enkelt

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Igjen har fortid vært et tema for skriverier.

Det er i og for seg ikke noe rart, for det er noe som berører stort sett de fleste av oss.

Alle har vi bagasje som vi bærer på.

Noen bærer tyngre enn andre.

Bloggen Kokkejævel har sin egen måte å si ting på.

https://kokkejaevel.blogg.no/man-kan-ikke-sitte-femti-ar-gammel-og-skylde-pa-en-odelagt-barndom.html

Han sier det rett frem med rene ord.

Lillasjel er litt mer forsonende og forsiktig med ordene, men budskapet er det samme.

Vi kan ikke la fortiden styre fremtiden vår.

Hvis vi vil ha et bra liv, må vi ta kontrollen selv.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt dette som tema.

Så roper noen opp at det er ikke slik for meg.

Ingen kan uttale seg om hvordan jeg har det.

Nei, selvfølgelig kan man ikke det.

Man kan ikke vite hvor noens sko trykker, når man ikke har gått i dem.

Men det er ikke det det dreier seg om.

Det er ikke noe angrep på noens liv.

Det er ikke kritikk.

Det er bare fakta.

Man er nødt til å la fortiden være i fred, hvis man vil ha et godt liv fremover.

Og den eneste som kan gjøre noe med det, er en selv.

Enkelt nei, det kan være et helvete.

Men hvis du ikke gjør det, vil ikke bare fortiden være ødelagt, men også fremtiden.

Man må på en eller annen måte forsone seg med det som har skjedd.

Kanskje greier man det ikke alene, da må man søke hjelp.

Men ta ikke rådene som personlige angrep.

Ikke let etter hva som ikke passer for deg selv, men prøv å finne det som passer.

De rådene som du kan bruke, de som passer deg.

Uansett hvilken måte en gjør det på, så se for deg de blanke arkene som fremtiden er.

Bestem deg for at nå er det du som skal ha styringen og kontrollen.

Fortiden kan ikke glemmes eller fortrenges, den vil alltid være der.

Du ville ikke vært den samme personen du er i dag, uten din fortid.

Den vil prege deg som menneske for alltid.

Det er ingen vei tilbake.

Men la den ikke ta fra deg morgendagen.

Sørg for at hver dag du får, fyller du med mest mulig av det som er bra for deg.

Like lite som vi kan fjerne fortiden, kan vi bestemme fremtiden.

Det kan ligge snubletråder der også.

Men vi kan heller ikke bekymringene for morgendagen styre livet vårt.

Vi kan ikke grave oss ned i frykt for hva som kan skje fremover.

Vi må hver dag gjøre det beste vi kan for at vi skal ha det bra.

Dagen i dag er nemlig det eneste vi har.

Så ta stein for stein ut av sekken din, hvor vanskelig det enn måtte være.

Gled deg så over at det er fortid.

I dag

Ut og plukke tanker

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når vi er barn liker vi ofte ut og plukke blomster.

Det vi ikke er klar over når vi er barn, er at vi også plukker tanker.

Vi plukker det de voksne eller andre barn sier, og lagrer det.

Så plukker vi de frem igjen og tenker de selv.

Dette fortsetter selvfølgelig hele oppveksten.

Ja oftest fortsetter det hele livet.

I dag skal vi se på noen eksempel på bruk av disse tankene.

Ta en person som føler seg bedre enn oss andre.

Den personen som går forbi deg uten å nedverdige seg med å se på deg.

Den som har nesen i sky og synes at bare den selv er viktig.

Hvor mange ganger tror dere vedkommende måtte tenke dette, før den begynte å føle det inni seg.

Før det fikk begynne å påvirke oppførselen deres.

Hva med de som synes selv de er veldig pene.

Ja, det er ok å synes en er pen, men dere vet hvem jeg tenker på.

De som dyrker skjønnheten sin og ser ikke deg i det hele tatt, men bare seg selv.

Som har nesa i sky og er nedlatende til alle andre som kanskje ikke er så heldig.

Du vet uttrykket at hun som er veldig pen og vet det selv.

Det er ikke noe fordelaktig er det vel?

Hvor mange ganger tror du vedkommende har tenkt at hun er pen, før hun begynte å føle det?

Du skjønner kanskje hvor jeg vil hen.

Nå har vi brukt eksempel fra de som har tenkt positivt.

Men hva med alle de negative tankene.

De som drar oss ned, for oss til å føle oss elendig, usynlig, dum og mislykket.

Ja kanskje har noen sagt det til oss, men vi må fortsette selv for å få det til å bli et mønster.

Hvor mange ganger tror du jeg må si til meg selv at jeg ikke er noe verd, før jeg begynner å tro på det.

Jeg tråkker opp stien i hodet.

Jeg gjør det om og om igjen og det dannes et mønster som hjernen handler etter.

Automatisk forer den meg så med disse tankene.

Hvis tankene er fraværende, vil de heller ikke påvirke oss.

Kanskje skal vi nå ut og plukke nye tanker.

Skrive de ned og si de høyt.

De gode tankene.

Lage oss gode, nye spor i hjernen, nye tankemønstre.

For dette kan vi gjøre selv.

Det er til og med helt gratis.

Er ikke det fabelaktig.

Hver gang en av de dumme tankene dukker opp, setter du opp et stoppskilt inni deg.

Beklager denne veien er nå stengt.

Det er blitt omkjøring helt til nye mønster danner seg og veien åpner seg igjen med nye tanker.

Tenk på hvor vakkert det blir inne i hodet vårt da.

Tenk hvor mye lettere hverdagen blir når vi ikke er så destruktiv.

Jeg vil ut og plukke en stor bukett.

Bli med da vel.

I dag

Sofia Lundberg, Et spørsmålstegn er et halvt hjerte

Reklame, leseeksemplar fra Cappelen Damm

Dette er den andre boken jeg leser av Lundberg. Det er også hennes andre roman. Den første er Den røde adresseboken. Den ble en internasjonal suksess og det håper jeg denne blir også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke bestandig man kan sette fingeren på hva det er som griper en med en bok, men denne forsvant jeg inn i. Alt rundt meg sluttet å eksistere, det ble helt borte, det var bare meg og historien Sofia Lundberg forteller. Selv om kanskje selve historien i Den røde adresseboken er mer interessant på et vis, så er det mer følelser i denne, for meg. Jeg er jo en person som innbiller jeg at jeg føler det forfatteren legger i bøkene sine, så er det ikke ektefølt, ja da blir jeg ikke så engasjert.

Om det stemmer med virkeligheten, ja det kan jeg ikke påstå, men for meg følte jeg inni meg det hovedpersonen Elin beskriver. Ensomheten som ligger bak det vellykkede livet.

Samtidig får vi høre hennes historie fra barndommen, en hjerteskjærende beskrivelse av en vanskelig oppvekst, som hun av frykt holder skjult for alle hun er glad i.

Hvis du enda ikke har oppdaget Sofia Lundberg, så er tiden inne. Hun skriver bra. Dette er ikke noe lettvint feelgoodbøker, det er nydelig skrevne romaner.

Sitat:

Det skjer så mye i et liv.

Hendelser som blir til minner, som samles inni oss. Som bygger oss opp. Påvirker hvordan vi er , og hva vi gjør. Former oss.

Ord som noen sa til deg.

Vær så snill.

Dumma.

Ord som du sa til andre. Som du aldri kan tilgi deg selv for å ha sagt.

Det første kysset.

Det første sviket.

De gangene dudummet deg ut. De gangene det var en annen som dummet seg ut.

Vi husker de små detaljene. Og minnene etser seg fast.

Noen blir sterkere for hvert år. Noen påvirker oss for alltid.

Kanskje mer enn vi tror. Kanskje helt unødvendig.

Er du sikker på at du husker det som det var?

Vil du lese omtalen av Den røde adresseboken, finner du den her:

Sofia Lundberg, Den røde adresseboken

Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsvennen Fredrik, han som var hennes livbøye under den fattige oppveksten på Gotland. Brevet minner henne på den fortiden hun har gjort alt for å fortrenge, og som ikke engang hennes nærmeste kjenner til.

Med dette uventede livstegnet kommer minnene tilbake, og hun fylles med skam over det hun en gang gjorde, det som fikk henne til å flykte og aldri mer vende tilbake.

Jeg blogger hver dag og noen ganger kan det være vanskelig å vite hva jeg skal blogge om.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg prøver likevel å innbille meg at det ikke er noen utfordring.

Er det meningen at det skal ut noen ord, ja da kommer de.

At det blir like bra bestandig, selvfølgelig ikke, men ord blir det.

Disse bildene ble lagt ut i en gruppe jeg er medlem i.

De talte til meg øyeblikkelig.

Vedkommende syntes det var trist at skogen ble herjet med og kuttet ned.

Der det før var frodig vegetasjon, er det nå traktorspor og gjørme.

Og ja, det er jo trist at det ser slik ut når man syntes det var vakkert der.

Men likevel slår det meg øyeblikkelig at det er slik livet vårt er.

Noen ganger rakner det for oss.

Livet vårt blir rasert, føles som tråkket over av store maskiner.

Vi ligger der og kaver og vet ikke å komme oss gjennom dagene.

Det kan være sykdom, sorg, tap, depresjon, ja hva som helst.

Vi føler oss som en skogbunn som er skikkelig herjet.,

Og vi klarer ikke å se hvordan vi skal makte å reise oss.

Når vi så går litt lenger inn i skogen, så ser vi plutselig et troll.

Det viser seg et stort troll midt inni i fjellet.

Ja, for all del, fornuften sier jo at det er ikke noe trolll.

Men det spiller ingen rolle hva vi ser eller ikke ser.

Poenget er at det dukker opp noe nytt.

Vi ser plutselig noe vi ikke hadde lagt merke til før skogen ble rasert.

Ting åpenbarer seg for oss på en ny måte.

Ja, vi føler oss mørbanket, tråkket på, maktesløs, hjelpesløs, men samtidig må vi huske at det ikke kommer til å se sånn ut bestandig.

Ja, det som er borte, det er borte.

Vi må tillate oss å føle på savn og sorg og smerte.

Vi kan ikke undergrave våre følelser, ikke gjemme dem bort, men inni oss må vi gjemme på lyset.

Vi må ikke glemme at når lyset får slippe til, ja da vil det gro på nytt

Det vil aldri se likedan ut, så langt derifra.

Det vi har mistet får vi ikke igjen.

Men det betyr ikke at det vil være gjørme der bestandig.

Det vil komme til nye vekster, det vil gro til igjen, annerledes ja men samtidig vakkert.

Så midt i sorgen eller smerten din, vit at uansett hvor mørkt det ser ut, vil verden gå videre.

Etter en tid, vil man igjen se det vakre rundt seg.

Annerledes ja, et savn ja, men likevel et liv det er verd å leve.

Nye vakre øyeblikk å ta med seg i hjertet.

Husk også at hele tiden påvirker du de du har rundt deg, slik jeg ble inspirert av bildene i dag.

I dag

psTakk til Lena Charlott Andersen Gustavsen for lånet av bildene

Dette er Lillasjelord fra den andre siden, tatt ned på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine ord fra noen. Jeg vil gjerne ha relasjon til vedkommende og når denne gikk bort. Send melding på Lillasjel

Jeg står her og venter på tur

Skal prøve å være klar og tydelig

Jeg stod ofte og ventet på tur

Jeg var ikke den som skubbet meg frem

Jeg var en tålmodig sjel

Jeg var ikke stille i den forstand at jeg ikke snakket, men jeg ropte ikke

Jeg følte at hevet jeg stemmen, hadde jeg tapt

Jeg likte de rolige og gode samtalene, ikke høylytte diskusjoner

Ble det for høyt lydnivå på diskusjoner følte jeg det ubehagelig

Da gikk jeg gjerne ut av rommet og tuslet med mitt og kom så inn igjen når det var blir fredelig igjen

Jeg likte å stelle for dere

Det ga meg stor glede

Jeg ville så gjerne hjelpe dere så godt jeg kunne

Det hendte seg at det ble misforstått

At noen følte jeg blandet meg inn i noe jeg ikke hadde greie på

De likte å gå sin egen vei, ville ikke ha innblanding

Jeg syntes det var svært vanskelig , å måtte stå utenfor å se på

Det var jo så klart og tydelig at det ble feil

Men likevel ville de ikke høre,hverken på meg eller andre

Men slik er det bare, hver og en må finne sin vei

Selv om det fører til at de går seg vill istedetfor

Det var vondt å måtte stå utenfor og se på dette

Jeg vet at du forstod og var enig med meg

Det var en trygghet i det, jeg følte meg ikke alene

Det er så mye en kunne tenke seg å gjøre om igjen

Men samtidig er det ikke slik det er

Man kan bare gjøre så godt man kan

Jeg angrer faktisk på at jeg ikke blandet meg mer inn enn jeg gjorde

Satte ned foten og sa at det finner jeg meg ikke i

Kanskje kunne jeg tatt min hatt og gått til tider

Istedetfor tiet jeg og fant meg i tingenes tilstand

Vi hadde et godt forhold du og jeg

Vi er egentlig litt like av vesen

Kanskje bør du lære av meg og heve stemmen litt

Finne mot til å si fra når du vet at noe er feil

Ikke tie det bort, slik jeg gjorde

Selv om det ikke blir endring, har du da ihvertfall sagt hva du mener

Du var et snilt barn

Du elsket å gjemme deg slik barn ofte gjør

Men du hadde ekstremvarianten

Du gjemte deg slik at vi ikke fant deg, stadig nye utspekulerte plasser

Og der brukte du å sovne, så vi ble bekymret for deg

Men etterhvert ble vi så vant til det, så vi tok ikke på vei om du ble borte en stund

Men av og til tenkte jeg at det kunne være skummelt

For hvis du hadde falt eller noe annet hadde skjedd deg, ville vi ikke lett etter deg på flere timer

Og for ikke å snakke om vitebegjærligheten din

Du snakket som en voksen

Så snart du kunne snakke, så gikk skravla

Du spurte og grov og du brukte slike vanskelige ord som unger på din alder ikke visste betydningen av

Ja du var en underlig skrue

Du elsket å ha servise og dekke på til kaffeselskap

Og der satt du og hadde lange samtaler med “fruene” du hadde på besøk

Du hadde nok sterke evner og var åpen

Vi skjønte det bare ikke den gangen at det ikke var fantasivenner du hadde der, men besøk av slekt og venner, som ikke var her lenger

Jeg vet at jeg tok meg i det noen ganger og lytte

For det var forunderlige samtaler til et barn å være

Men så lenge du satt der i fred og ro, ristet jeg bare litt på hodet og smilte inni meg

Du var så søt der du holdt på, som en voksen dame i et barns skikkelse

Ikke tenk på den siste tiden min

Det gikk bedre enn det kunne se ut for, for dere

Jeg fikk hjelp og ble egentlig ført over tidligere enn det dere kunne oppfatte

Men blir litt fjern i slike situasjoner og for meg var det helt fint

Du var der for meg og hjalp meg så mye og det er jeg deg evig takknemlig for

Jeg er også veldig stolt av den du er som menneske

Jeg ser at det kommer venner til deg med sine behov som de forventer at du gir dem svar på

De er så glade i deg og de stoler på deg og det varmer meg å se

Du vet egentlig at jeg er der

Ofte sukker du og tenker på at du savner meg og i de øyeblikkene står jeg der sammen med deg

Du spør meg også om råd og jeg svarer deg og jeg hører at du vet at det er meg

Likevel tviler du litt og tenker at du er bare lik meg

Fei litt foran døren din

Det er litt rusk og rask der, du ikke trenger å finne deg i at det er der

Ta litt hardt i, for noe av det sitter litt fast

Ja, du vet hva jeg mener, hvis du tenker deg litt om

Finn deg ikke i alt, slik jeg gjorde

Sett deg klare grenser

Du har så mange ønsker men så lar du de komme bak i rekken for andres ønsker

Gi deg selv gleder i hverdagen

Det tenker jeg ofte på, at det var så mye alvor

Vi skulle hatt mer latter og glede

Jeg ikke det at det var noe tungsinn, men vi skulle feiret livet mer, istedetfor å ha fokus på bekymringer

Så tenk litt på det i livet ditt også

Du er min lille engel, uansett hvor stor og voksen du er

Det er du til evig tid

Det er ikke noe farvel, for jeg er der hos deg, når du ønsker det

Jeg står der og vifter med kost og støvbrett, slik at du kan feie

Ja nå vil jeg ikke være for formanende, for det er jo ikke slik jeg er

Ha det bra så lenge, tenk på meg når du ønsker jeg skal være der