Jeg har snakket mye dette året om å bli glad i seg selv.

Jeg hadde blant annet en konkurranse på Lillasjel, på Facebook, der man skulle si noen fine ord om seg selv.

Mange syntes dette var vanskelig.

Forrige uke la jeg derfor ut en ny konkurranse.

Du kunne framsnakke en annen person.

Stor var min overraskelse da det var veldig liten respons.

Mye mindre enn når man skulle skrive om seg selv.

Jeg klødde meg i hodet og funderte på årsaken.

Jeg har kommet frem til at de fleste har vansker med å si rosende ord.

Ikke til seg selv og slett ikke til noen andre.

Og Ihvertfall ikke i full offentlighet på Facebook.

Jeg synes det er litt trist rett og slett.

Tenk på hvor mye det betyr for den som får støtten.

Kanskje er det en av grunnene til at Lillasjelordene er så gode, for de har bestandig noe positivt ved seg.

Men vi gir ikke opp, gjør vi vel.

Jeg hadde jo selv en revolusjonerende oppdagelse

Det er så tåpelig at jeg blir flau over å tenke på det

Slike øvelser og ord, kan kanskje høres bagatellmessig og tåpelig ut, men hjernen vår responderer på de likevel.

Jeg har en liten øvelse som jeg har lyst til at så mange som mulig, prøver.

Den er superenkel.

Stryk deg selv over kinnet og kjenn hvordan berøringen kjennes ut.

Lukk øynene mens du gjør det og kjenn etter.

Det er noe som skjer med en, gjorde ihvertfall det med meg.

Som om man er sin egen omsorgsperson.

Det ligger en trøst og en støtte i den berøringen.

Den frigjør følelser.

Og jeg tror berøringen gjør at du blir mer glad i deg selv.

Hvis du i tillegg kan si noen gode ord, forsterkes handlingen.

Jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg er god nok, akkurat som jeg er.

I dag

ps. Har du prøvd nå ?