Ghulam Abbas, Kjetil Stensvik Østli, Gudfaren

Ghulam Abbas, Kjetil Stensvik Østli, Gudfaren

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Dette er en bok jeg har sett frem til. Jeg møtte Ghulam Abbas, når jeg var på høstmøte hos Cappelen Damm i Trondheim, høsten 22. Jeg så en ydmyk mann, som var dritnervøs for å gå på scenen. Han rørte noe i meg. Han fortalte det tok han tre år, å klare å sette ord på følelsene sine og kunne klare å fortelle historien sin. Han har sittet i fengsel, han har påført mange mennesker smerte og det vet han. Han har nå utdannet seg som sosionom og vil jobbe i barnevernet for å prøve å hjelpe barn og ungdom og kanskje forhindre at andre går samme vei som han gjorde og dermed gi litt tilbake til samfunnet. Og som jeg sa til han, så er det nettopp dette som er bra, å kunne bruke opplevelsene sine til å hjelpe andre. Han har erfart og det er en lærdom som man ikke kan lese seg til.

Med det har han en verktøykasse i dette omsorgsarbeidet, som få andre har. En forståelse som man kun får når noe er selvopplevd.

Det var interessant og tankevekkende å lese denne boken der Abbas prøver å forklare hvordan han havna på kjøret og sorgen hans over at han har såret så mange, i tillegg til frykten for at han ikke greier å være god nok far til egne barn. Men han forteller også om omsorg for hverandre og vennskap og samhold.

Han forteller om stresset med hele tiden være på vakt, følge med om noen er der for å ta livet av han. Det første han gjorde når han stod opp om morgenen, var å ta på seg skuddsikker vest. Dårlig søvn, hukommelsessvikt, mye av det samme som andre har, som har vært utsatt for store traumer.

Han må være sterk som klarte å rive seg løs, både fra rus og fra kriminalitet.

Nå er han stresset på samme måte som de fleste andre foreldre, med jobb, frivillig arbeid, gjeld, frykt for barna ve og vel, men med litt mer skrekk og gru i bagasjen, enn de fleste andre.

Han har også mye nyttig innspill til hva som må til for at ikke barn og unge skal falle utenfor.

Fra omslaget:Hvem er farligst i landet her? Politiet og mediene pekte på Ghulam Abbas, lederen av den såkalte B-gjengen som i årevis lå i krig med Young Guns og A-gjengen og som gikk for å være en stor og svært organisert forbryterorganisasjon. Abbas er norsk-pakistaner og ble i 2009 dømt til fengsel for organisert kriminalitet. Etter endt soning har Abbas fått livet på rett kjøl. I dag er han familiefar og miljøarbeider i Oslo, og han tar sosionomutdanning.

Den prisbelønte journalisten og forfatteren Kjetil Østli har i flere år møtt Ghulam Abbas. Sakte, men sikkert har den tidligere gjenglederen tegnet opp et liv som ikke ligner noe annet i Norge. Han har fortalt om en fin barndom med varme foreldre, møtet med den norske skolen, utfordringen med norskfaget, den økende rasismen mot “utlendingene”, fallet fra skolen, den ville ungdomstiden, om merkeklær og pengejag, tyverier og blind vold, om hasjrøyking og salg av narkotika, gjengkrig, drapsforsøk og skytingen på Aker Brygge, om rettssaker og årene i fengsel – og ikke minst: Hvordan han kom seg ut av dette miljøet, stifte familie og etablere et liv som en normal, godt integrert familiemann. I denne dokumentaren får vi et unikt innblikk i et lukket og myteomspunnet miljø, og ikke minst får vi et nytt og forfriskende syn på frafall i skolen og hva som trekker enkelte ut i rus, gjenger og kriminalitet. Kort sagt: den vanskelige integreringen – fra en som har opplevd utenforskap på kroppen.

Nå leser jeg på senga:

Øyvind Vågnes, Ei verd utan hestar

Leseeksemplar fra Tiden forlag

Jeg så en fin omtale av denne og kjente inni meg at den må jeg lese. Jeg blir jo ofte inspirert av det andre leser, det er det som er så fint med å dele leseopplevelser.

Fra omslaget:Han står andlet til andlet med fienden. Alt mot har forsvunne. Det er berre frykta att. Vil han klare seg i kampane? Og kvifor drog han eigentleg til Amerika?

140 år seinare er Torjus Knudsen på reise med sonen sin til USA. Tord skal delta på 140-årsmarkeringa for slaget ved Chickamauga, der tippoldefaren hans slost. Torjus forstår lite av sonens interesse for fortida. Sjølv veit han at reisa vil kunne føre han tilbake til dottera han fekk med ei anna kvinne, og det før det er for seint.

Åra går. Chloe er i Noreg for første gong. Saman med mor si, Susan, skal ho i ei gravferd i Bergen. Torjus er rett nok morfaren hennar, men ho har berre treft han ein gong. Susan ønskjer å gjere rekneskap med fortida, men først må gamle løyndomar mellom mor og dotter fram.

Ei verd utan hestar spenner eit stort lerret. Romanen beveger seg frå den amerikanske borgarkrigen via atomsprengingane i Nevada-ørkenen, til vår eiga samtid. Det er ein roman om historia, og korleis vi forstår ho. Men det er òg ei forteljing om tida sjølv, og korleis vi kan og må førestille oss ei anna verd i tida som kjem.