Perfekt, nei, eller jo, noe er det

 

I morgen er det dose 3 dag.

I dag bestemte jeg meg derfor for å få unna flatbrødstekingen.

Det er flatbrød og syltaflesk jeg vil ha til jul og nå er det gjort.

 

 

I dag våknet jeg 9.45 av sms fra gamlefar.

Da var han fremme i Førde, 5 timers kjøring, mens jeg sov.

Jeg ventet litt vaskehjelp i dag så jeg lagde emner til flatbrød før frokost.

Vel vel, frokosten var 11.30.

Det går ikke så fort i svingene her serru.

 

Jeg sjekket syktaflesket som hadde ligget i press siden i går.

Det var kokt for mye denne gangen, så det ble litt tørt.

Så det var slett ikke perfekt.

SYLTAFLESK, HJEMMELAGD, LETTVINT

 

 

Det ble 15 leiver flatbrød.

Flatbrød

De var lette å kjevle ut, men de revnet så lett.

De ble derfor heller ikke perfekt.

Litt usikker på om de ble nok stekt også.

Mulig de må inn i ovnen til skjerping, vi får se.

Det er ihvertfall gjort.

Det perfekte får vente til et annet år, hvis ikke……..

 

 


Det kom nemlig en veldig søt engel på besøk.

En som vil hjelpe meg litt med julevasken.

Jeg er så takknemlig

Og vet dere?

Hun er helt perfekt, synes jeg

I dag

Skam deg

Ja det sier jeg.

Til meg selv og andre også.

Når vi var på Gran Canaria nå, er det en ting som har satt spor.

Det er å se båtene flyktningene kommer med.

I en åpen båt, tjoka full av folk, sendes de ut på havet.

Kystvakten patruljerer, fører de til land.

Båtene ligger her ved kaien.

 

 

Nå er jeg hjemme.

Jeg sitter her i varmt og godt hus.

Vi bor i en fredelig liten boble.

Hvor lett er det ikke å lukke seg inne i den boblen.

La være å kikke ut.

Late som om verden rundt oss ikke eksisterer.

Se bare det som foregår rett foran øynene våre.

 

 

Jeg leser jo mye, bøker fra hele verden.

Ofte blir jeg skremt av å lese om alle konfliktene som har gått meg hus forbi.

Ufred og krig, ikke altfor langt tilbake i tid.

Jo jeg hører med ett øre og så forsvinner det ut gjennom den andre.

Akkurat nå er det uro i Sudan.

Det hører vi veldig lite om.

Jeg har ei som jeg spiller sammen med, som ikke har hatt Internett siden oktober.

Myndighetene stengte dem ute fra verden.

 

 

Her fraktes båtene bort for å destrueres.

Å se disse flyktningebåtene gjorde noe med meg.

Jeg bekymrer meg jo lett for barn og barnebarn, slik de fleste gjør i familier.

Tenk om hele familien har samlet alt de har av penger for å prøve å skape et bedre liv.

Kanskje for å sikre en sønn eller en familie som søker en bedre oppvekst for sine barn.

De betaler store summer og aner ikke hva de går til.

En flyktningeleir der de lever under kanskje enda verre forhold enn det de kommer fra.

Der de ikke kommer seg videre til noe bedre liv.

Og alle de som ikke kommer frem men drukner underveis.

Skruppelløse mennesker tar store summer for store drømmer som ikke blir virkelighet.

Og vi kan ikke åpne for at alle som vil skal få komme heller.

Da vil vi skape nye utfordringer vi ikke er i stand til å takle.

 

Og hva tenkte vi når vi hørte om flyktningestrømmen til Kanariøyene.

Jo, nå blir det vel ikke mulig å reise dit.

Ferieparadiset vårt blir ødelagt.

Vi hørte om de som ikke turde å gå ut om kveldene.

Luksusen vår kunne bli borte.

Vi i den trygge, gode boblen av velstand.

Vel, vi kan slappe av.

Flyktningene blir sendt direkte til leir i Las Palmas.

Båtene blir fraktet bort og destruert.

Vi kan late som om alt er bare idyll.

 

 

Hvor mange av oss vil vel ikke bare lukke øynene for det ubehagelige.

Det vi ikke ser, det kan vi fortrenge.

Det er fare for virus, steng ned verden, la oss gjemme oss til vi er trygge.

Det som skjer rundt i verden, det hører vi på nyhetene.

Vi hører og så glemmer vi for det berører oss ikke.

Men nettopp derfor trenger vi å se hva som skjer.

Vi lan ikke stenge verden og sitte i vår lille boble og late som om alt er bra.

Kanskje har vi ikke mulighet til å gjøre så mye, men vi kan lytte og forstå.

Se på de båtene.

Tenk hadde det vært du som skulle sende dine kjære ut i en slik båt.

Mine bekymringer forstår jeg er små.

Jeg er ekstremt heldig som får bo i min lille boble.

Takknemlig er jeg.

Men jeg vil åpne en luke så jeg ser hva som foregår i verden.

Jeg vil også fortsette å reise så lenge jeg har mulighet til det.

Jeg har behov for å se utenfor boblen.

I dag

 

 

Hjem kom vi

Av og til forundres jeg over hvilken flaks jeg har.

Her jeg er tilbake i godstolen med pleddet.

Akkurat oppstått, derav den flotte frisyren.

Smilet er på plass.

På stua surrer sporten.

Gubben og katten er veldig fornøyd begge to.

At gubben skal ut på veien igjen i morgen, liker jeg ikke, men sånn er det.

 

Jeg skal ha hviledager.

Jeg og Tuttapus.

Vi kom hjem klokka 01.05 i natt, 2 timer etter at flyet skulle landet.

For jeg er heldig ja.

 

I sommer når vi var på Rhodos, økte også smitten mens vi var borte.

Men vi hadde en komplett problemfri tur.

Det ble meldt om store køer på Gardermoen, men vi dro og kom, til tom flyplass uten kø.

Denne gang kom meldingen først om at vi måtte søke innreise til Spania.

Det var vi forberedt på for det måtte vi også til Hellas i sommer.

De vil ha kontroll på hvem som er i landet.

Så kom beskjeden mens vi var der om å melde innreise til Norge.

Det var enkelt med kvittering på telefon, men ingen spurte etter den.

Men jeg tenker med skrekk og gru på gamle mennesker( gamlere enn meg), som ikke er vant til Internett.

De må slite med alt dette, for de er ofte kronglete disse hjemmesidene.

 

 

Men heldig ja.

For så kom meldingen torsdag kveld om at alle måtte testes.

Ble noe nervøs da, for vi skulle jo lande 23.05 lørdagskvelden og vi bor jo ikke akkurat i noen storby der det er døgnåpent.

Man kunne nemlig teste seg innen 24 timer etter ankomst.

Men jeg sendte melding på Facebook til Vigra flyplass og spurte hvor vi kunne bli testet.

Fikk ganske raskt svar om at vi ville bli sluset gjennom testing.

Hurra, så fint.

Det er jo betryggende også å få vite om man har med seg virus.

Selv om vi har vært for oss selv og vært forsiktige så vi følte oss trygge.

 

Nå kommer jeg til det heldige.

Jeg fant ikke ut før jeg skulle søke innreise til Spania at jeg kunne logge meg inn på Norwegian og bestille seter.

Jeg hadde trodd det var hos Tui.

Derfor ble vi plassert på hver vår rad nedover.

Men…

Tilfeldigvis kom jeg tidsnok til å bestille på hjemturen.

Jeg så at det var fullt fremme i flyet, unntatt en hel rad, 5 d,e og f.

Da tenkte jeg der vil jeg sitte, for er vi heldige og ikke har fullt fly, vil setet nr 5 d, bli stående ledig.

Jeg betalte derfor kr 500,- for disse setene, fremfor å ta de som var gratis lenger bak.

Så skjer enda mer “tilfeldig”

På hotellet satt vi ved siden av et par som skulle til Stavanger.

Jeg jabber jo og prater med folk ofte.

Så blar han opp på app på telefon og sier at flyet fra Vigra tok av 10 min før tiden, så det var på vei.

Jeg hadde også for første gang bestilt taxi gjennom Tui, istedetfor buss.

Vi kom derfor raskt til flyplassen for der var køene lange.

Vi hadde styrt litt med koffertveiing for vi hadde handlet kjøtt og noe brunt flytende, så vi måtte flytte litt over til håndbagasje.

Den er ikke helt pålitelig vekta vi har med, så vi endte vel på 19.2 og 19.7.

Men på flyplassen veide de 2 x 20.00 kj. Hæ. Går det an? Akkurat lovlig vekt.

Gikk litt tregt i innsjekk.

Det er mange nye ansatte som skal læres opp etter gjenåpning.

 

 

Vel, planen min slår til.

Vi har hele raden alene og det er bare så deilig.

Å slippe å sitte trangt inn til andre mennesker.

Og….

I og med rad 5, kommer vi raskt av flyet.

I motsetning til mange andre som ikke var klar over at de måtte testes, kommer vi raskt i testkø.

Denne gang ledet gubben an og ble nummer 4 og jeg fikk nummer 7.

Pinnen i nesen klødde litt men det tok bare ett minutt.

Så ventet vi ca 10 min på resultat.

Da hadde vi fått hentet bagasje og vært på toalettet.

Gubben sprintet avsted for å hente bil.

Heldig ja.

Kun et tynt snølag på bilen som hadde stått der 14 dager.

I det klokken slår 23.05 og flyet skulle lande, var vi ferdig testet og kommet oss på veien.

Og fine veier hele veien hjem. Ikke snø, ikke glatt, det er jo tross alt desember og Vestlandet.

 

 

Igjen er vi fantastisk heldige på alle vis.

Alt legger seg mirakuløst til rette.

Vi har fått to flotte reiser i år.

Nå koser vi oss hjemme.

Jeg har fått morgenkaffen min servert.

Men den ble ikke på balkongen

I dag

 

Medmenneskelig varme

Jeg har lovt meg selv å ta ned noen ord hver dag på ferie.Ord som kommer dalende der og da. En skriveøvelse.

Dag 1:

Du er sliten nå ikke sant

Dag 2:

Ikke noe kommer gratis

Dag 3:

Motstand

Dag 4:

Avvisning

Dag 5:

Sannhet

Dag 6:

Himmel

Dag 7:

Egenverd

Dag 8:

Ord

Dag 9:

Sorg

Dag 10:

Nestekjærlighet

Dag 11:

Annerledes

Dag 12:

Egoisme

Dag 13:

Stillhet

 

Medmenneskelig varme

Det er så lett å ty til kritiske ord når vi er uenige

Vi glemmer at vi alle er mennesker

Vi glemmer varmen i ordene

Vi sender ut eder og galle og sårende ord

Hva er det vi prøver å oppnå

Tror vi virkelig at noen hører på oss når vi angriper dem

Hvem er vi som skal heve oss over andre og påstå at vi har rett

Ja vi har nok vært der og er der alle sammen

Vi glemmer å respektere hverandre

 

Vi lever i et fritt land

Vi har lov å ha vår mening

Det er umulig å være enige om alt

Meningsutvekslinger kan være svært lærerikt og fint

Men da må de foregå i fredelige former med respekt for hverandre

Du kan ikke forlange respekt for det du tror på samtidig som du selv ikke respekterer andre

Blir man angrepet går man i forsvar

Da slutter man å lytte

Og man forandrer Ihvertfall ikke mening

Å si at andre har rett kan sitte svært lang inne

 

Sakte men sikkert må vi utvide bevisstheten vår

Vi må se alt i et større perspektiv, ikke bare det som er foran vår egen nese

Vi må se en større helhet

Skal vi komme dit må vi lytte og lære til andres perspektiv

Vi må være åpen for andres oppfatning og innspill

Vi må se utover i verden, ikke bare hvordan vi selv har det

Vi er en hel verden av mennesker

Et stort samfunn med ulike individer som skal ha en felles sameksistens

Det krever at vi viser medmenneskelig varme for hverandre, ikke slenge rundt oss med sårende personangrep

Vi må være saklige og høflige

Da kan vi fremme det vi tror på i full respekt for at andre tror noe annet

Gjør vi det ikke på den måten vil konfliktene bli knuter som forsterkes

Da kommer vi ikke videre

Neste gang du føler deg angrepet av andres ord, stopp litt opp før du angriper tilbake

Vis litt menneskelig varme og forklar rolig hvorfor du mener som du gjør

Da vil du kanskje oppleve at den andre lytter også

Det er ganske så inspirerende å utveksle meninger på den måten

I fred og fordragelighet lære av hverandre

I dag

Annerledes

Jeg har lovt meg selv å ta ned noen ord hver dag på ferie.Ord som kommer dalende der og da. En skriveøvelse.

Dag 1:

Du er sliten nå ikke sant

Dag 2:

Ikke noe kommer gratis

Dag 3:

Motstand

Dag 4:

Avvisning

Dag 5:

Sannhet

Dag 6:

Himmel

Dag 7:

Egenverd

Dag 8:

Ord

Annerledes

Vær ikke redd for å være annerledes

Følg ikke flokken med bind for øynene

Ta av deg bindet

Se deg omkring

Hva føles riktig og hva føles feil

Lær deg ditt indre kompass

Det vil lede deg på riktig vei

Husk at den som går foran, ser ikke de som kommer bak

Så vær ikke redd om det føles som om du er alene

Av og til er det å være alene viktig

Da er en helt fri

Fri til å søke ny utvikling

Nye tanker får forme seg inni deg

Husk å la de være av det gode og oppbyggende slaget

Finn kreativiteten inni deg

Slipp den ut

Vær autentisk deg

Vær ekte og ærlig

Kjenn kjærligheten i hjertet både til deg selv og dine medmennesker

Omfavn deg selv og den du er som menneske

I dag

 

 

Sorg

Jeg har lovt meg selv å ta ned noen ord hver dag på ferie.Ord som kommer dalende der og da. En skriveøvelse.

Dag 1:

Du er sliten nå ikke sant

Dag 2:

Ikke noe kommer gratis

Dag 3:

Jeg er ikke normal

Dag 4:

Motstand

Dag 5:

Avvisning

Dag 6:

Himmel

Dag 7:

Egenverd

 

Sorg

Det følger ingen oppskrift med sorg

Det er ikke noe manual du får utdelt

Ikke noe steg fra en til ti

Det som føles riktig for en, er feil for en annen

Ta ikke på deg å vite hvordan noen skal sørge

Men vær der i nærheten

Prøv å hjelpe så godt du kan uten å pushe

 

Sorg kan være så mangt

Ikke bare når noen går bort

Det kan være man blir forlatt eller sviktet

Det kan være sorgen over det en aldri fikk

Det er ikke snakk om å være sterk eller svak

Mennesker er ulik og har ulik bagasje

Noen har kanskje allerede store traumer i bagasjen fra før

Enda et tap og de greier ikke mer

 

Så fortell aldri noen hvordan de skal sørge

Men vis dem at du er tilstede

Vis dem respekt og omtanke, ikke fordømmelse

Når de så er klar strekker du ut hånden

Kanskje skjer det i etapper

Sorg vil komme og gå i perioder

Noen dager bedre, noen dager tyngre

Så vær tålmodig

Vær et medmenneske

I dag

 

 

 

 

Himmel


Jeg har lovt meg selv å ta ned noen ord hver dag på ferie.Ord som kommer dalende der og da. En skriveøvelse.

Dag 1:

Du er sliten nå ikke sant

Dag 2:

Jeg er ikke normal

Dag 3:

Motstand

Dag 4:

Avvisning

 

Ordet som kom til meg i dag er himmel.

 

Himmel

Hva strever du etter lille venn

Du er så opptatt av å gjøre alt riktig

Å gjøre alle til lags

Du vil gjerne gli rett inn sammen med de andre

Være en av de

Ikke skille deg ut

Du er redd for å være annerledes

 

Men hvorfor tror du alle er skapt ulike

Ingen er egentlig like

Hver og en er unik

Tenk hadde man heller brukt de ulikhetene for å utfylle hverandre

Se dette greier jeg, jeg kan hjelpe deg

 

Alle mennesker under den samme himmel

Alle er enestående unik

Likevel prøver de alt de kan for å være som alle andre

Likedan som hver gruppering hakker på den som er utenfor

Er det ikke trist at det er sånn det er

Ja for du er vel ikke sånn

Du hakker vel ikke på noen av de du møter på din vei

Neste gang du føler for det, ta en titt opp

Se på himmelen

Under den rommer alle mennesker

Alle mennesker i et felleskap

Vær den freden du søker å finne

I dag

Avvisning

Jeg har lovt meg selv å ta ned noen ord hver dag på ferie.Ord som kommer dalende der og da. En skriveøvelse.

 

Dag 1:

Du er sliten nå ikke sant

Dag 2:

Jeg er ikke normal

Dag 3:

Motstand

 

 

Å bli avvist kan være tøffe tak

Og sette dype spor

Føler man seg avvist som barn kan det følge en hele livet

Angsten for ikke å bli hørt

Redselen for ikke å bli godtatt eller ikke være bra nok

Man gjør seg selv usynlig for å skåne seg selv fra skuffelsen

Man lukker hjertet sitt i møte med mennesker

Frykten får vokse og gro inni en

Og hva skjer

Jo man sender ut avvisning i sine energier

Det kommer tilbake som et ekko

Og vi har skapt et mønster

Et helt sett med tankemønster der vi godtar inni oss at vi vil bli avvist

Vi holder oss derfor tilbake

 

Så hva gjør vi

Jo vi må skape et nytt spor i hjernen

Er det enkelt

Nei det må jobbes med

Vi må tenke det vi ønsker oss

Vi må begynne å tro at vi er god nok

Vi må godta og bli glad i oss selv

Da vil vi sende ut en helt annen energi

En trygg og god energi som tiltrekker våre medmennesker, ikke avviser dem

For det er det som er hemmeligheten

Når vi sender ut avvist-signaler, føler også andre seg avvist og handler deretter

Når vi føler oss trygg og glad, vil vi overføre det til dem

Så egentlig er det enkelt

Men vi må bestemme oss for å ta jobben

I dag

I dag er jeg rastløs

I dag er jeg rastløs.

Været er trist.

Fjellene gjemmer seg.

En måned til sola snur, 2,5 måned til den er hos meg igjen.

Mørkeste tiden på året.

Jeg venter.

 

 

Ja, hun her har ikke stått opp en gang.

Enda klokka er ett.

Jeg har mange ting jeg burde fått på plass.

Istedenfor sitter jeg bare her.

Venter

 

Ja vi venter på mannen i huset.

Det er torsdag og akkurat i disse tider starter han på veien hjem.

Fem timer å kjøre, så er han her.

Når han nærmer seg, vil nok pus ut.

Ut og så inn igjen, ut og inn igjen.

Hun vet nok at han nærmer seg.

Hun vil gjerne være velkomstkomiteen.

 

Slik er det i alle hjem der det er en pendler.

Et liv med og et liv uten, to ulike hverdager.

Nå går vi mot ferie gubben og jeg, da blir jeg ekstra rastløs, ventende.

Jeg får prøve å roe meg ned med boken min.

I dag

 

Det viktigste er på plass

Ja dere er vel enige?

Bøker, solkrem, bikini, munnbind og antibac?

Det er det siste der jeg vil snakke om i dag.

 

Når vi dro til Rhodos i juli, var det ingen andre vi kjente som dro utenlands.

Nå hører vi om noen hele tiden.

Det har aldri vært mer smittede enn nå, men vi er ikke så redde lenger.

Vi beveger oss fritt stort sett overalt.

Derfor vil også antall smittede øke, ihvertfall så lenge så mange er uvaksinert.

Så sier du, de blir jo smittet og syke da også og de er mange.

Ja det er jo logisk.

I og med at vaksinen ikke beskytter 100 % og så mange nå er vaksinert, vil også antall smittede med vaksine stige.

Så krangles det så fillene fyker.

Jeg vil ikke være med på den krangelen.

Jeg gjør det som jeg føler er best for meg.

Jeg skal derfor ta dose tre så snart jeg får tilbud om det.

Hva andre gjør, får være opp til dem.

Det er ikke min jobb å passe på dem.

 

Derfor reiser vi også utenlands.

Med fare for å bli smittet der også.

Men jeg orker ikke gå rundt å være redd.

Det hjelper så lite.

Blir jeg smittet,  vil jeg sikkert angre i ettertid.

Kanskje vil jeg angre på at jeg har tatt vaksine også.

Jeg spår ikke fremtiden og jeg vil leve så godt jeg kan når jeg har mulighet til det.

 

Mesteparten av livet har jeg levd med begrensninger.

Kanskje er det derfor jeg ikke orker det mer, når jeg ikke er nødt.

Først økonomi.

I min oppvekst reiste vi ikke på ferie.

Når vi så bygde hus og fikk barn, var det ikke mye rom for ferie da heller.

En tur til familie og venner hver sommer.

Etterhvert som unger ble voksne og flyttet ut, bedret økonomien seg.

Så ballet det på seg med helseutfordringer.

Men heldigvis har jeg en kropp som greier å reise.

Vi legger opp turene så de passer meg.

Det gir meg en følelse av frihet, ikke noe annet gir meg.

Det å kunne puste inn annen atmosfære enn det jeg ser i godstolen hjemme.

Da føler jeg meg friskere rett og slett.

Jeg har ikke noe annet å forholde meg til og jeg kan bevege meg mer.

Den personlige treneren( les tjeneren) er med og oppfordrer til små turer.

Vi har det godt rett og slett og vi setter pris på det.

Så er det bare å krysse fingrene og håpe alt går bra.

At flyene går og at ingenting blir nedstengt.

Land som lever av turisme har vel ikke råd til å stenge ned.

I mange land må man vise coronapass for å komme inn på restauranter.

Det har jeg skrevet ut og vi har det på telefon.

Men det kan vel hende jeg må pakke litt mer kanskje?

I dag