Lenge siden jeg har lest en Lindellbok, men har sett alle filmene og synes de er spennende.
Dronen er spennende i partier, men jeg liker ikke å vite hvem gjerningsmannen er, mens det etterforskes. Det ødelegger mye av spenningen for meg. Hadde boken vært skrevet, så vi fikk følge gjerningsmannen, uten likevel å vite hvem det er, hadde boken vært gruelig spennende.
Jeg synes også det blitt litt manisk, med Heine, bikkje, Leo, Agnes. Kunne klart meg med halvparten av alle tankene. Litt må jo til for at vi skal lære personene å kjenne, men det ble litt mye for meg
Men likevel en velskrevet krimbok uten makabre detaljer for de som ikke liker det. Anbefaler gjerne Unni Lindell.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehougs sider og boken er et leseeksemplar.
En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.
Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.
Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.
Jeg har mange samarbeidspartnere som låner meg sine bilder så jeg kan sette tekst på de.
Jeg skriver bestandig navnet til den som eier bildet på bildet når jeg tekster.
Når jeg var i Trondheim på bokmøte fikk jeg møte en av de jeg låner mange bilder av.
Inger Lefstad har vært med meg helt fra jeg startet å skrive blogg-
Jeg tror bildet over, er et av de første bildene jeg fikk låne og jeg er så glad i det bildet, selv om jeg ser at teksten skulle vært mer tydelig, en annen skrifttype og farge.
Instagram ingercanonlefstad
meg finner du på marianntokle, tenk Lillasjelnavnet var opptatt av en utenlandsk person 🙂
Inger og meg oktober 2018
Alle de vakre bildene med vanndråper på, som jeg er så glad i, her er noen av dem.
. Jeg liker å bruke ulike typer bilder og hun er en av de som tar mange bilder av fugler.
Fuglebildene gir meg gjerne ord på en annen måte enn de mer kunstneriske bildene.
Ofte setter hun sitt eget preg på bildene så de blir mer humoristiske og det liker jeg.
Det jeg liker så godt med Ingers bilde er at de skaper følelser i meg og med følelsene kommer også ordene.
Tusen takk for at jeg får velge fritt blant dine bilder Inger Lefstad.
Christie Watson, Godhetens språk – En sykepleiers historie
Dette var ikke helt hva jeg forventet. Jeg tenkte man fikk mange fine historier om hvordan man brukte godhet i sykepleieyrket, men det var så mye mer, ja mer enn jeg kan like. Historien er fra England og det ramses opp hvordan sykehus er bygd opp, alle de ulike sykepleiere som finnes, alle slags sykdommer du kan få og gjerne også forklart hvordan de kan utarte seg. Mange syke barn og alt som kan feile de og slett ikke bare hyggelige historier. Hva kreften kan gjøre med en menneskekropp, osv osv.
Til dels både trist, makabert og også uforståelig, da det er brukt en terminologi som nok er kjent for de som er utdannet sykepleiere, men ikke for meg.
Her er mer makabre detaljer enn i en krimbok og ikke noe hyggelig lesestoff, selv om noen av historiene kan være rørende.
Ikke boken for meg, men for den som jobber som sykepleier, kan den sikkert være gjenkjennende.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Bli med meg inn på avdelingene, fra fødsel til død, forbi nyfødtintensiven og de doble dørene inn til medisinsk avdeling, løp gjennom korridorene når traume-alarmen går, forbi apoteket og personalkjøkkenet og inn på akuttavdelingen … Vi møter mange mennesker på veien: pasienter, slektninger og ansatte ¿ et persongalleri du kanskje allerede kjenner. For alle har blitt tatt vare på en eller annen gang i livet, og alle har vi tatt vare på andre. Vi er alle sykepleiere.
Vi skal utforske hele sykehuset og alt sykepleie innebærer ¿ det jeg trodde sykepleie var da jeg begynte å studere: kjemi, biologi, fysikk, farmakologi og anatomi, og det jeg nå vet er sannheten om sykepleie: filosofi, psykologi, kunst, etikk og politikk.»
Det er ikke tvil i min sjel, min favorittforfatter heter Isabel Allende.
Jeg har som mål å lese alle hennes bøker, men har mange igjen, for jeg oppdaget henne først når jeg fikk lese manuskriptet til Øya under havet, når jeg var prøveleser for Bokklubben.
Jeg har ikke lest den forrige boken enda heller, Den japanske elskeren, men jeg har lest noen av de eldre bøkene. Men jeg har mange igjen og de skal jeg lese etterhvert.
Hun skriver så fantastisk denne damen, og Etter vinteren er intet unntak.
Vi får historiene til Lucia og Richard og Evelyn, når disse vikles inn i hverandres liv, midt under den verste snøstormen på Manhatten i manns minne.
Ikke bare er det svært interessant å lese deres historier, men sammen vikles de inn i en annen spennende historie sammen.
Allende har en slik malerisk måte å skrive på. Hun er dronningen av ord for meg. Jeg liker å dra frem ett eller to sitater, når jeg skriver omtaler, men her kunne jeg skrevet hele boken og det er hjerteskjærende historier som blir fortalt.
Men jeg skal ta med et sitat fra begynnelsen av boken når Evelyn møter Lucia og Richard.
Lucìa henvendte seg til gjesten på spansk for å ta rede på hvor hun var fra og hva som hadde skjedd. Den andre våknet fra den katoniske tilstanden hun lot til å ha være i, og tok av seg hetten, men holdt blikket fast i gulvet. Hun var ikke kortvokst, men en veldig lav og og veldig tynn, ung kvinne, med et ansikt som lyst tre, og det svarte håret var festet i nakken. Lucìa antok at hun var urfolk, antagelig mayaindianer, selv om de typiske trekkene fra den urbefolkningen, ikke var spesielt fremtredende i henne; den ørneaktige nesa, brede kinnbein og mandelformede øyne.
Med veldig høy stemme sa Richard til jenta at hun kunne stole på Lucìa, med utgangspunkt i at utlendinger skjønner engelsk, hvis de bare blir ropt til. I dette tilffellet fungerte det, for jenta hentet frem en kanaristemme for å bringe på det rene at hun var fra Guatemala. Hun mumlet med så stort besvært at det var vanskelig å følge ordene hennes; når hun var ferdig med en setning, var det ingen som husket hvordan den hadde begynt.
Isabel Allende starter skrivingen av sine bøker, på samme dato hver gang, 8. januar. Ideen til boken fikk hun under et juleselskap i 2015, under en familiemiddag der de andre lurte på hva neste bok skulle handle om. De begynte å kaste ideer ut i luften og slik ble skjelettet til denne boka til.
Jeg anbefaler Isabel Allendes bøker til alle som liker å lese, unge og gamle, menn og kvinner. Jeg kan ikke forstå annet enn at alle må like hennes bøker.
Bilde og tekst er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Professor Richard Bowmaster kjører inn i bilen til den unge, ulovlige innvandreren Evelyn Ortega fra Guatemala, midt under den verste snøstormen i New York i manns minne. Det viser seg å få mer dramatiske konsekvenser enn ventet, og professoren henvender seg til sin kollega og leietaker Lucía Maraz for å be om råd. Disse tre svært forskjellige personene bringes sammen i en fortelling som beveger seg fra dagens Brooklyn til 1970-tallets Latin-Amerika og kaster Richard og Lucia inn i et forhold ingen av dem hadde kunnet se for seg.
En aktuell fortelling om migrasjon og identitet med hovedpersoner som finner håp og muligheter gjennom møtet med kjærligheten.
«Dette vintereventyret kan smelte ethvert frossent hjerte.» Kirkus
«Kan sammenlignes med Åndenes hus.» CBS Watch! Magazine
«Et dypdykk i hva det betyr å respektere, beskytte og elske.» Publishers Weekly
Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup
Det er slik det føles.
Som å ha sirup i systemet så alt er tregt.
Når du skal gå eller gjøre noe, må du dra med deg kroppen gjennom denne sirupen.
Til og med i hjernen, er det sirup.
Tjukk sirup.
Du husker ikke hva noe heter.
Du ser på glasset som står foran deg og du tenker at hva heter det.
Helt vanlige ord, må du lete etter i hodet.
Konsentrasjon er vanskelig, for ord du leser, går liksom ikke inn i hodet.
Du må lese avsnitt om og om igjen.
Bittesmå bekymringer du ellers ville ha ledd av, fylles også med sirup og tar mye større plass
Små oppgaver som å sette på vaskemaskinen, krever all din styrke.
Når du står opp om morgenen, må du hvile før du kan dusje.
Stå opp, dusje, spise, må skje i etapper.
Noen dager greier man ikke å sitte i en stol en hel dag, man må legge seg.
Heldigvis er jeg sjelden så fyllt av sirup lenger.
Nå tåler stoffskiftet mitt å være lavere, uten at det blir så ille som dette.
Men jeg har hatt en periode nå, som har vært sånn.
Det aller verste er kanskje det at man lurer på om det er sånn det vil fortsette.
Om det kan bli bedring igjen eller om kroppen er helt utmatttet.
Jeg har økt medisindosen og formen stiger igjen.
Det er som om sirupen smelter og blir tynnere.
Hodet føles lettere som om jeg svever mer.
Fortsatt er det lite fysiske krefter, men det er jeg vant til, så det er ok for meg.
Men jeg føler alt lettere inni meg og det er viktigst for meg.
De som har utmattelsessykdommer, kjenner nok til dette.
De som har det ille, tenk de må ligge i et mørkt rom hele dagen.
Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde Me.
Hun var så dårlig når hun skrev sin første bok at hun skrev små post it lapper og hengte på veggen
Noen dager skrev hun kun en lapp, for hun greide ikke mer.
Det finnes så mange som er så syk og mange av de er unge.
Og jeg blir så eitrende sint når jeg hører om hvordan de blir møtt i helsevesenet.
DE BLIR IKKE TRODD
Kan du tenke deg hvis du var så syk og ingen trodde på deg.
Samme hvem du møtte, så trodde de at dette er noe du bare finner på for å få oppmerksomhet.
Kan du lukke øynene litt og kjenne på den hjelpesløsheten du da må føle.
Du er så syk at du greier ingenting og du har kanskje i tillegg store smerter, men ingen er villig til å hjelpe deg.
KLARER DU Å TENKE DET
Tenk at man utdanner seg til lege eller sykepleier og ikke bryr seg med å finne ut hva som gjør at pasientene er syke.
Og ja, jeg vet det er mange av de som ikke er sånn, men desverre møter man altfor mange av de.
De tror ikke på en.
Og de sender en bare hjem igjen uten noe mer undersøkelser.
Jeg vet også at mange av de blir enda sykere når de kommer hjem.
Påkjenningen av å komme på sykehus og møtene med legene som avviser dem, trekker ut det siste de har av krefter.
For ikke snakke om psyken.
Alle begynner nå å forstå at alt i kroppen henger sammen. fysisk og psykisk.
Og det psykiske helsevesenet høres ut til å være fullstendig på villspor.
Mange blir dårligere av å bli innlagt, mye dårligere.
Jeg vet om de som har hentet pårørende hjem igjen fordi de ble enda sykere av å bli innlagt.
Jeg vet om de som er veldig mye sykere nesten et helt år, etter en slik innleggelse.
Bare de som har vært gjennom det, vet hva det koster fysisk og psykisk å møte helsevesenet, når en er så dårlig.
Ja, de fleste mennesker blir ofte berørt i møte med lege eller når de skal på et viktig møte.
Ja, tenk da hvordan du ville vært hvis du i tillegg var veldig, veldig syk og du var redd for igjen å ikke blir trodd.
LUKK ØYNENE OG TENK DET EN GANG TIL. DE TROR IKKE PÅ DEG. DE TROR DU LYVER, DE ER ARROGANTE OG LIKEGYLDIGE OG DE HØRER IKKE EN GANG PÅ HVA DU FORTELLER.
Jeg har vært gjennom det med å ikke bli trodd.
Jeg har fått brev fra trygdeetaten der det står “stoffskiftesykdommen” hun mener hun har.
Jeg har hørt det sagt at du skjønner det Mariann, at vi alle kan ha en tung dag på jobb.
Jeg er blitt fortalt at hvis jeg ikke tar antidepressiva som legen anbefaler, så vil jeg miste trygderettighetene mine fordi jeg ikke samarbeider.
Men den følge at jeg spydde i to dager og ble helt apatisk og fikk sluttet med de igjen.
Heldigvis for meg har jeg aldri vært så syk at jeg har måtte gi opp kampen.
Jeg måtte gå til privat lege for å bli trodd og for å bli tatt på alvor.
20 år har jeg holdt på med denne kampen.
Hvor mange som ikke har trodd meg på disse 20 årene, ja det har jeg ikke tall på.
Også venner og familie, som tror jeg er lat og ville blitt bedre om jeg bare trente nok.
Heldigvis har mine nærmeste bestandig støttet meg.
Nå har jeg endelig en lege som ser hele meg.
Han sier at kombinasjonen av født med stress, dusinvis av infeksjoner og antibiotika, mest sannsynlig har ført til immunforsvarsvikt.
Derfor har kroppen utmattelsessymptomer, der den slår til med betennelseslignende tilstander når jeg gjør litt for mye.
I tillegg greier ikke stoffskiftet å fungere uten litt tilskudd og jeg har insulinresistens.
De tre kombinert er komplisert, for de påvirker hverandre.
Ok, da vet jeg det og dette kan jeg leve veldig godt med, når jeg nå vet hvorfor.
Kanskje kan jeg bli riktig så frisk, kanskje vil jeg ha perioder der jeg ikke greier noe.
Men jeg er av de heldige.
Jeg har økonomi til å gå privat, til å reise og slipper å gruble på hvordan betaler regninger.
Jeg har ikke smerter stort sett, hvis jeg ikke bruker knærne for mye.
Jeg har det godt og for ikke å snakke om jeg blir trodd.
Jeg slipper å bruke kreftene mine på å kjempe med helsevesenet noe mer.
Den kampen er nemlig utrolig utmattende.
De som følger meg er kanskje lei av å lese om mine prosesser.
Men dette er et veldig viktig tema, ikke på grunn av meg, men for alle de som ikke har kommet dit jeg er.
De fortjener nemlig at noen ser dem og lytter til dem og TROR DEM
Derfor er jeg også svært opptatt av de som ER DEN ENE
De som tar på seg rollen med å se sine medmennesker.
De er som noen engler på jord og vi trenger flere av de.
Jeg sender i dag alle mine gode tanker til alle de som sliter og ikke blir trodd.
