Sofia Lundberg, Et spørsmålstegn er et halvt hjerte
Reklame, leseeksemplar fra Cappelen Damm
Dette er den andre boken jeg leser av Lundberg. Det er også hennes andre roman. Den første er Den røde adresseboken. Den ble en internasjonal suksess og det håper jeg denne blir også.
Det er ikke bestandig man kan sette fingeren på hva det er som griper en med en bok, men denne forsvant jeg inn i. Alt rundt meg sluttet å eksistere, det ble helt borte, det var bare meg og historien Sofia Lundberg forteller. Selv om kanskje selve historien i Den røde adresseboken er mer interessant på et vis, så er det mer følelser i denne, for meg. Jeg er jo en person som innbiller jeg at jeg føler det forfatteren legger i bøkene sine, så er det ikke ektefølt, ja da blir jeg ikke så engasjert.
Om det stemmer med virkeligheten, ja det kan jeg ikke påstå, men for meg følte jeg inni meg det hovedpersonen Elin beskriver. Ensomheten som ligger bak det vellykkede livet.
Samtidig får vi høre hennes historie fra barndommen, en hjerteskjærende beskrivelse av en vanskelig oppvekst, som hun av frykt holder skjult for alle hun er glad i.
Hvis du enda ikke har oppdaget Sofia Lundberg, så er tiden inne. Hun skriver bra. Dette er ikke noe lettvint feelgoodbøker, det er nydelig skrevne romaner.
Sitat:
Det skjer så mye i et liv.
Hendelser som blir til minner, som samles inni oss. Som bygger oss opp. Påvirker hvordan vi er , og hva vi gjør. Former oss.
Ord som noen sa til deg.
Vær så snill.
Dumma.
Ord som du sa til andre. Som du aldri kan tilgi deg selv for å ha sagt.
Det første kysset.
Det første sviket.
De gangene dudummet deg ut. De gangene det var en annen som dummet seg ut.
Vi husker de små detaljene. Og minnene etser seg fast.
Noen blir sterkere for hvert år. Noen påvirker oss for alltid.
Kanskje mer enn vi tror. Kanskje helt unødvendig.
Er du sikker på at du husker det som det var?
Vil du lese omtalen av Den røde adresseboken, finner du den her:
Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsvennen Fredrik, han som var hennes livbøye under den fattige oppveksten på Gotland. Brevet minner henne på den fortiden hun har gjort alt for å fortrenge, og som ikke engang hennes nærmeste kjenner til.
Med dette uventede livstegnet kommer minnene tilbake, og hun fylles med skam over det hun en gang gjorde, det som fikk henne til å flykte og aldri mer vende tilbake.
Dette er Lillasjelord fra den andre siden, tatt ned på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine ord fra noen. Jeg vil gjerne ha relasjon til vedkommende og når denne gikk bort. Send melding på Lillasjel
Camilla Grebe er en forfatter jeg liker godt og denne gang gjorde hun noe helt annerledes, nemlig flere mord i flere tidsepoker med flere kvinnelige etterforskere. Vi fikk derfor litt kvinnehistorie sammen med spenningen. Morsom variant, som sikkert blir hermet etter i andre bøker.
Helt fortjent ble den kåret til Sveriges beste krim i 2019. Den avgjørelsen støtter jeg fullt ut, selv om jeg selvfølgelig ikke har lest alle svenske krimbøker i fjor så jeg kan egentlig ikke uttale meg, haha. Men vel fortjent til Grebe, som har gitt ut mange bra spenningsbøker og hun er blitt en jeg må følge.
Produktiv er hun også. Jeg har også lest to av de tre bøkene hun har skrevet sammen med Åsa Träff.. Jeg har lest Bitrere enn døden og En slags fred. Jeg har derfor to bøker igjen, Når isen brister som hun har skrevet alene, da med Hanne som etterforsker, og Før du døde, som hun har skrevet sammen med Träff. Da står de på kjøpelisten.
En februarnatt i 1944 blir en kvinne funnet fastspikret til gulvet i leiligheten sin i Stockholm. 30 år senere blir ytterligere en kvinne funnet på samme måte.
Jakten på morderen får skjebnesvangre konsekvenser for de tre politietterforskerne som arbeider med sakene. Britt-Marie på 1970-tallet, Hanne på 1980-tallet og Malin som er politietterforsker i dag.
Skyggejegeren er en original og dyktig iscenesatt kriminalroman om den ukuelige driften mot å forstå seg selv, men også et stykke samtidshistorie som strekker seg fra andre verdenskrig og frem til i dag.
Camilla Grebe er en av de mest prisbelønte og kritikerroste krimforfatterne i Sverige i dag. Hun ble tildelt Glassnøkkelen for beste nordiske krim i 2018 og Svenska Deckarakademin har kåret Skyggejegeren til Sveriges beste krim i 2019
Jeg humret for meg selv av Arisas humor og det falt også noen tårer.
Konflikten på Balkan var en stygg sak. For noen år siden var vi i Koper, Slovenia. Vi var på dagstur til Ljublana. Det var en svært vakker tur. Guiden fortalte oss litt fra konflikten i det tidligere Jugoslavia der naboer og beste venner, plutselig ble fiender. Han fortalte at man kunne ikke stole på noen, for naboen som brukte å passe barna dine, nå kunne gå til angrep på deg og din familie.
Jeg leste også en annen bok fra denne konflikten, som jeg anbefaler varmt. Det ser ut som en lett feelgood fra omslaget, men er det ikke. Anabelle Thorpe, Slik vi var.
Jeg så også den flotte filmen Ari Behn og Per Heimly lagde fra Mostar. Anbefaler youtubklippet, under her. Koste på deg de to minuttene det tar å se det. Da ser du hvor vakkert det er i Mostar. Vemodig er det også å se hvordan Ari her stråler.
Kroatia og Montenegro er jo også blitt kjær for mange nordmenn som reiser dit på ferie. Selv skal jeg innom i sommer flere steder. Rieja, Zadar og Split i Kroatia og Koper i Montenegro.
Sitat:
Og stort sett gjør han som jeg sier, og passer dere og tar ansvaret når han må, men aller mest glad er han når dere kan spille dataspill sammen. For litt barnslig må jo han også være, som valgte å gifte seg med meg.
Og faren deres har en god jobb, men en dårlig rygg, og noen sår som vi andre ikke kan se. Noen ganger kan jeg høre han hulke når han tror at ingen hører, og jeg vet at han tenker på de årene da han levde i et slags dataspill hvor de som spilte fienden, satt i åsene rundt hjembyen og skøyt etter alt som rørte seg. Du fikk ikke poeng for å komme deg fram til bryggeriet, den siste reine vannkilden i byen, du måtte hjem igjen også. Og var du heldig, vant du kanskje den ukas eneste vannrasjon, og hvis du tapte, kunne du ikke bare starte spillet på nytt igjen.
Tapte du i det spillet, var du død.
Og han savner faren sin, farfaren deres, som dere aldri har møtt, fordi han døde på et kjøkkenbord i Sarajevo. Han forsøkte å forsvare familien sin, som alle andre i den beleirede byen, men som så mange før han, og etter han, døde han fordi legene ikke greide å stoppe kulen i buken fra å drepe han. Det fantes en kule i det spillet for hver innbygger i Sarajevo. Og det gjaldt å unngå å møte den. For det fantes ingen knapper hvor det stod Play again.
Men for all del, den er ikke bare trist denne historien. Vi får også glede oss over Arisas historie om sin oppvekst og også tiden etter at hun kom til Norge.
Dette er en bok jeg anbefaler varmt.
Dette er en roman om Arisa Dizdarevic’ som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge. Boken er ingen dokumentar, men Arisas egne erindringer av sin barndoms historie, fritt gjenfortalt og omskrevet til romanform av forfatter Heidi Auensen.
Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp.
Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske.
Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.
Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk.
i koppen ved siden av har jeg kraft kokt på hjortebein.
jeg har stor tro på at det er bra for kroppen.
Lørdager er ofte litt annerledesdager her i huset.
Vi spiser gjerne suppe eller rester tidligere på dagen, til lunsj.
I dag var det løksuppe.
8 store løk, 3 fedd hvitløk, surres gyldne. Jeg hadde en halv Chorizopølse som jeg hakket, men har jeg ikke, dropper jeg det, men gir nydelig smak, 2 kyllingbuljongterninger.persille, 3 liter vann.
Dette stod og trekte i to timer.
Spises med toast med smeltet ost, nydelig.
Til kvelden lagde jeg tunfisksalat.
Det er så lenge siden vi hadde det og det er jo supergodt.
En halv salat, cherrytomat, 1\2 agurk, en liten boks mais, en paprika, en rødløk, 2 bokser tunfisk i olje, 2 hardkokte egg, 2 dl rød ris (kokes på forhånd:
Jeg silte bort oljen på fisken for jeg lagde sennepssaus og var redd det skulle bli for mye olje,
olivenolje, 3 Ts sennep, 2 fedd hvitløk, en dasj sitronsaft, sitronpepper, salt
bland dressingen inn i salat. Nam. Vi syntes det var dumt vi ble mett for ville egentlig ha mer.
Vi spiste opp toasten som var igjen fra lunsjen men hvitløksbrød er jo også nydelig til.
La deg ikke stoppe, bland det du liker, dropp det du ikke liker.