Lillasjel

Ut og plukke tanker

Når vi er barn liker vi ofte ut og plukke blomster.

Det vi ikke er klar over når vi er barn, er at vi også plukker tanker.

Vi plukker det de voksne eller andre barn sier, og lagrer det.

Så plukker vi de frem igjen og tenker de selv.

Dette fortsetter selvfølgelig hele oppveksten.

Ja oftest fortsetter det hele livet.

I dag skal vi se på noen eksempel på bruk av disse tankene.

Ta en person som føler seg bedre enn oss andre.

Den personen som går forbi deg uten å nedverdige seg med å se på deg.

Den som har nesen i sky og synes at bare den selv er viktig.

Hvor mange ganger tror dere vedkommende måtte tenke dette, før den begynte å føle det inni seg.

Før det fikk begynne å påvirke oppførselen deres.

Hva med de som synes selv de er veldig pene.

Ja, det er ok å synes en er pen, men dere vet hvem jeg tenker på.

De som dyrker skjønnheten sin og ser ikke deg i det hele tatt, men bare seg selv.

Som har nesa i sky og er nedlatende til alle andre som kanskje ikke er så heldig.

Du vet uttrykket at hun som er veldig pen og vet det selv.

Det er ikke noe fordelaktig er det vel?

Hvor mange ganger tror du vedkommende har tenkt at hun er pen, før hun begynte å føle det?

Du skjønner kanskje hvor jeg vil hen.

Nå har vi brukt eksempel fra de som har tenkt positivt.

Men hva med alle de negative tankene.

De som drar oss ned, for oss til å føle oss elendig, usynlig, dum og mislykket.

Ja kanskje har noen sagt det til oss, men vi må fortsette selv for å få det til å bli et mønster.

Hvor mange ganger tror du jeg må si til meg selv at jeg ikke er noe verd, før jeg begynner å tro på det.

Jeg tråkker opp stien i hodet.

Jeg gjør det om og om igjen og det dannes et mønster som hjernen handler etter.

Automatisk forer den meg så med disse tankene.

Hvis tankene er fraværende, vil de heller ikke påvirke oss.

Kanskje skal vi nå ut og plukke nye tanker.

Skrive de ned og si de høyt.

De gode tankene.

Lage oss gode, nye spor i hjernen, nye tankemønstre.

For dette kan vi gjøre selv.

Det er til og med helt gratis.

Er ikke det fabelaktig.

Hver gang en av de dumme tankene dukker opp, setter du opp et stoppskilt inni deg.

Beklager denne veien er nå stengt.

Det er blitt omkjøring helt til nye mønster danner seg og veien åpner seg igjen med nye tanker.

Tenk på hvor vakkert det blir inne i hodet vårt da.

Tenk hvor mye lettere hverdagen blir når vi ikke er så destruktiv.

Jeg vil ut og plukke en stor bukett.

Bli med da vel.

I dag

Sofia Lundberg, Et spørsmålstegn er et halvt hjerte

Reklame, leseeksemplar fra Cappelen Damm

Dette er den andre boken jeg leser av Lundberg. Det er også hennes andre roman. Den første er Den røde adresseboken. Den ble en internasjonal suksess og det håper jeg denne blir også.

Det er ikke bestandig man kan sette fingeren på hva det er som griper en med en bok, men denne forsvant jeg inn i. Alt rundt meg sluttet å eksistere, det ble helt borte, det var bare meg og historien Sofia Lundberg forteller. Selv om kanskje selve historien i Den røde adresseboken er mer interessant på et vis, så er det mer følelser i denne, for meg. Jeg er jo en person som innbiller jeg at jeg føler det forfatteren legger i bøkene sine, så er det ikke ektefølt, ja da blir jeg ikke så engasjert.

Om det stemmer med virkeligheten, ja det kan jeg ikke påstå, men for meg følte jeg inni meg det hovedpersonen Elin beskriver. Ensomheten som ligger bak det vellykkede livet.

Samtidig får vi høre hennes historie fra barndommen, en hjerteskjærende beskrivelse av en vanskelig oppvekst, som hun av frykt holder skjult for alle hun er glad i.

Hvis du enda ikke har oppdaget Sofia Lundberg, så er tiden inne. Hun skriver bra. Dette er ikke noe lettvint feelgoodbøker, det er nydelig skrevne romaner.

Sitat:

Det skjer så mye i et liv.

Hendelser som blir til minner, som samles inni oss. Som bygger oss opp. Påvirker hvordan vi er , og hva vi gjør. Former oss.

Ord som noen sa til deg.

Vær så snill.

Dumma.

Ord som du sa til andre. Som du aldri kan tilgi deg selv for å ha sagt.

Det første kysset.

Det første sviket.

De gangene dudummet deg ut. De gangene det var en annen som dummet seg ut.

Vi husker de små detaljene. Og minnene etser seg fast.

Noen blir sterkere for hvert år. Noen påvirker oss for alltid.

Kanskje mer enn vi tror. Kanskje helt unødvendig.

Er du sikker på at du husker det som det var?

Vil du lese omtalen av Den røde adresseboken, finner du den her:

Sofia Lundberg, Den røde adresseboken

Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsvennen Fredrik, han som var hennes livbøye under den fattige oppveksten på Gotland. Brevet minner henne på den fortiden hun har gjort alt for å fortrenge, og som ikke engang hennes nærmeste kjenner til.

Med dette uventede livstegnet kommer minnene tilbake, og hun fylles med skam over det hun en gang gjorde, det som fikk henne til å flykte og aldri mer vende tilbake.

Jeg blogger hver dag og noen ganger kan det være vanskelig å vite hva jeg skal blogge om.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg prøver likevel å innbille meg at det ikke er noen utfordring.

Er det meningen at det skal ut noen ord, ja da kommer de.

At det blir like bra bestandig, selvfølgelig ikke, men ord blir det.

Disse bildene ble lagt ut i en gruppe jeg er medlem i.

De talte til meg øyeblikkelig.

Vedkommende syntes det var trist at skogen ble herjet med og kuttet ned.

Der det før var frodig vegetasjon, er det nå traktorspor og gjørme.

Og ja, det er jo trist at det ser slik ut når man syntes det var vakkert der.

Men likevel slår det meg øyeblikkelig at det er slik livet vårt er.

Noen ganger rakner det for oss.

Livet vårt blir rasert, føles som tråkket over av store maskiner.

Vi ligger der og kaver og vet ikke å komme oss gjennom dagene.

Det kan være sykdom, sorg, tap, depresjon, ja hva som helst.

Vi føler oss som en skogbunn som er skikkelig herjet.,

Og vi klarer ikke å se hvordan vi skal makte å reise oss.

Når vi så går litt lenger inn i skogen, så ser vi plutselig et troll.

Det viser seg et stort troll midt inni i fjellet.

Ja, for all del, fornuften sier jo at det er ikke noe trolll.

Men det spiller ingen rolle hva vi ser eller ikke ser.

Poenget er at det dukker opp noe nytt.

Vi ser plutselig noe vi ikke hadde lagt merke til før skogen ble rasert.

Ting åpenbarer seg for oss på en ny måte.

Ja, vi føler oss mørbanket, tråkket på, maktesløs, hjelpesløs, men samtidig må vi huske at det ikke kommer til å se sånn ut bestandig.

Ja, det som er borte, det er borte.

Vi må tillate oss å føle på savn og sorg og smerte.

Vi kan ikke undergrave våre følelser, ikke gjemme dem bort, men inni oss må vi gjemme på lyset.

Vi må ikke glemme at når lyset får slippe til, ja da vil det gro på nytt

Det vil aldri se likedan ut, så langt derifra.

Det vi har mistet får vi ikke igjen.

Men det betyr ikke at det vil være gjørme der bestandig.

Det vil komme til nye vekster, det vil gro til igjen, annerledes ja men samtidig vakkert.

Så midt i sorgen eller smerten din, vit at uansett hvor mørkt det ser ut, vil verden gå videre.

Etter en tid, vil man igjen se det vakre rundt seg.

Annerledes ja, et savn ja, men likevel et liv det er verd å leve.

Nye vakre øyeblikk å ta med seg i hjertet.

Husk også at hele tiden påvirker du de du har rundt deg, slik jeg ble inspirert av bildene i dag.

I dag

psTakk til Lena Charlott Andersen Gustavsen for lånet av bildene

Dette er Lillasjelord fra den andre siden, tatt ned på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine ord fra noen. Jeg vil gjerne ha relasjon til vedkommende og når denne gikk bort. Send melding på Lillasjel

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Jeg står her og venter på tur

Skal prøve å være klar og tydelig

Jeg stod ofte og ventet på tur

Jeg var ikke den som skubbet meg frem

Jeg var en tålmodig sjel

Jeg var ikke stille i den forstand at jeg ikke snakket, men jeg ropte ikke

Jeg følte at hevet jeg stemmen, hadde jeg tapt

Jeg likte de rolige og gode samtalene, ikke høylytte diskusjoner

Ble det for høyt lydnivå på diskusjoner følte jeg det ubehagelig

Da gikk jeg gjerne ut av rommet og tuslet med mitt og kom så inn igjen når det var blir fredelig igjen

Jeg likte å stelle for dere

Det ga meg stor glede

Jeg ville så gjerne hjelpe dere så godt jeg kunne

Det hendte seg at det ble misforstått

At noen følte jeg blandet meg inn i noe jeg ikke hadde greie på

De likte å gå sin egen vei, ville ikke ha innblanding

Jeg syntes det var svært vanskelig , å måtte stå utenfor å se på

Det var jo så klart og tydelig at det ble feil

Men likevel ville de ikke høre,hverken på meg eller andre

Men slik er det bare, hver og en må finne sin vei

Selv om det fører til at de går seg vill istedetfor

Det var vondt å måtte stå utenfor og se på dette

Jeg vet at du forstod og var enig med meg

Det var en trygghet i det, jeg følte meg ikke alene

Det er så mye en kunne tenke seg å gjøre om igjen

Men samtidig er det ikke slik det er

Man kan bare gjøre så godt man kan

Jeg angrer faktisk på at jeg ikke blandet meg mer inn enn jeg gjorde

Satte ned foten og sa at det finner jeg meg ikke i

Kanskje kunne jeg tatt min hatt og gått til tider

Istedetfor tiet jeg og fant meg i tingenes tilstand

Vi hadde et godt forhold du og jeg

Vi er egentlig litt like av vesen

Kanskje bør du lære av meg og heve stemmen litt

Finne mot til å si fra når du vet at noe er feil

Ikke tie det bort, slik jeg gjorde

Selv om det ikke blir endring, har du da ihvertfall sagt hva du mener

Du var et snilt barn

Du elsket å gjemme deg slik barn ofte gjør

Men du hadde ekstremvarianten

Du gjemte deg slik at vi ikke fant deg, stadig nye utspekulerte plasser

Og der brukte du å sovne, så vi ble bekymret for deg

Men etterhvert ble vi så vant til det, så vi tok ikke på vei om du ble borte en stund

Men av og til tenkte jeg at det kunne være skummelt

For hvis du hadde falt eller noe annet hadde skjedd deg, ville vi ikke lett etter deg på flere timer

Og for ikke å snakke om vitebegjærligheten din

Du snakket som en voksen

Så snart du kunne snakke, så gikk skravla

Du spurte og grov og du brukte slike vanskelige ord som unger på din alder ikke visste betydningen av

Ja du var en underlig skrue

Du elsket å ha servise og dekke på til kaffeselskap

Og der satt du og hadde lange samtaler med “fruene” du hadde på besøk

Du hadde nok sterke evner og var åpen

Vi skjønte det bare ikke den gangen at det ikke var fantasivenner du hadde der, men besøk av slekt og venner, som ikke var her lenger

Jeg vet at jeg tok meg i det noen ganger og lytte

For det var forunderlige samtaler til et barn å være

Men så lenge du satt der i fred og ro, ristet jeg bare litt på hodet og smilte inni meg

Du var så søt der du holdt på, som en voksen dame i et barns skikkelse

Ikke tenk på den siste tiden min

Det gikk bedre enn det kunne se ut for, for dere

Jeg fikk hjelp og ble egentlig ført over tidligere enn det dere kunne oppfatte

Men blir litt fjern i slike situasjoner og for meg var det helt fint

Du var der for meg og hjalp meg så mye og det er jeg deg evig takknemlig for

Jeg er også veldig stolt av den du er som menneske

Jeg ser at det kommer venner til deg med sine behov som de forventer at du gir dem svar på

De er så glade i deg og de stoler på deg og det varmer meg å se

Du vet egentlig at jeg er der

Ofte sukker du og tenker på at du savner meg og i de øyeblikkene står jeg der sammen med deg

Du spør meg også om råd og jeg svarer deg og jeg hører at du vet at det er meg

Likevel tviler du litt og tenker at du er bare lik meg

Fei litt foran døren din

Det er litt rusk og rask der, du ikke trenger å finne deg i at det er der

Ta litt hardt i, for noe av det sitter litt fast

Ja, du vet hva jeg mener, hvis du tenker deg litt om

Finn deg ikke i alt, slik jeg gjorde

Sett deg klare grenser

Du har så mange ønsker men så lar du de komme bak i rekken for andres ønsker

Gi deg selv gleder i hverdagen

Det tenker jeg ofte på, at det var så mye alvor

Vi skulle hatt mer latter og glede

Jeg ikke det at det var noe tungsinn, men vi skulle feiret livet mer, istedetfor å ha fokus på bekymringer

Så tenk litt på det i livet ditt også

Du er min lille engel, uansett hvor stor og voksen du er

Det er du til evig tid

Det er ikke noe farvel, for jeg er der hos deg, når du ønsker det

Jeg står der og vifter med kost og støvbrett, slik at du kan feie

Ja nå vil jeg ikke være for formanende, for det er jo ikke slik jeg er

Ha det bra så lenge, tenk på meg når du ønsker jeg skal være der

Camilla Grebe, Skyggejegeren

Camilla Grebe er en forfatter jeg liker godt og denne gang gjorde hun noe helt annerledes, nemlig flere mord i flere tidsepoker med flere kvinnelige etterforskere. Vi fikk derfor litt kvinnehistorie sammen med spenningen. Morsom variant, som sikkert blir hermet etter i andre bøker.

Helt fortjent ble den kåret til Sveriges beste krim i 2019. Den avgjørelsen støtter jeg fullt ut, selv om jeg selvfølgelig ikke har lest alle svenske krimbøker i fjor så jeg kan egentlig ikke uttale meg, haha. Men vel fortjent til Grebe, som har gitt ut mange bra spenningsbøker og hun er blitt en jeg må følge.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Produktiv er hun også. Jeg har også lest  to av de tre bøkene hun har skrevet sammen med Åsa Träff.. Jeg har lest Bitrere enn døden og En slags fred. Jeg har derfor to bøker igjen, Når isen brister som hun har skrevet alene, da med Hanne som etterforsker, og Før du døde, som hun har skrevet sammen med Träff. Da står de på kjøpelisten.

Camilla Grebe, Husdyret

Camilla Grebe, Dvalen

Ja, tenk det, vi har ører.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Jeg er jo litt merkelig av meg, det har jeg jo aldri lagt skjul på.

Jeg liker det også, å være litt merkelig, for det hjelper på kreativiteten min.

I dag så jeg Idol ved frokosten og det var koselig.

Jeg ser hun dommeren ta håret bak ørene og det er da det slår meg.

Tenk at vi har ører.

Ja vi har noen utstikkere utenfor ansiktet som skal fange opp lyd.

Ja noen har problemer med sine utstikkere.

Noen er født uten hørsel, noen uten ører i det hele tatt og hos veldig mange fungerer hørselen dårligere etter som vi blir gamlere.

Men det er ikke det jeg er ute etter her.

Jeg er ute etter den grunnleggende tanken.

Tenk at vi blir født med ører.

Og et intrikat system inne i ørene for at lyden skal forplante seg og vi skal høre hva som blir sagt.

Har du tenkt på hvilket mirakel det egentlig er.

Har du tenkt på hele menneskekroppen hvordan den er satt sammen?

Alle organer er lagd med en hensikt.

Bare ta tarmene.

Ja, egentlig alle organer, absolutt hver og en.

Til og med blindtarmen har de funnet ut har hatt sin funksjon.

Ja vi kan nok leve uten mange av organene våre, men likevel har de sin hensikt.

De er der av en årsak.

Det er faktisk helt mirakuløst hvordan vi er satt sammen.

Tenk på forplantningen.

Hvordan en mann og en dame passer sammen og kan skape nytt liv.

Og det er jo ikke bare mennesket.

Tenk på alle dyrene, de ulike artene.

Hvordan hver og en av dem blir skapt for å være den de er.

Hver en plante, hvert et innsekt.

Hvem la grunnlaget?

Hvem planla det hele?

Hvordan går det i det hele tatt an å planlegge noe sånt.

Det er jo som et mirakel.

Ja religionene har jo alle sin forklaring og sin tro.

Vi skal ikke inn på det akkurat nå, alle må få tro det de vil.

Men det er et virkelig mirakel.

Og det er viktig at vi lovpriser mer at vi har en fungerende kropp enn hvordan vi ser ut på fasaden.

Hvorfor er vi så innmari opptatt av hvordan vi ser ut.

Hvorfor er vi ute etter glansbildet istedetfor å tenke på hvordan vi er som mennesker.

Neste gang du møter en fremmed eller en venn for den saks skyld.

Se de inn i øynene, se personen som er inni der.

Vær der sammen, del øyeblikkene og nyt livet.

I dag

Det er så innmari negativt

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Ja det er faktisk det

Det er så negativt at man må bruke negativt ladede ord, for at folk skal være interessert

De er ikke interessert i det positive, det gode og det glade

Det er så innmari trist

Istedetfor å ha fokus på det gode og glade, som vokser og fyller oss og gjør oss lykkelige, så skal vi snakke og ha fokus på alt som ikke er så bra

Da skal vi rope og skrike ut om all urettferdighet og dårlig service og teite mennesker

Ja for har man en negativ overskrift på en bloggeller et facebookinnlegg, da får man kommentarer og likes

Er ikke det trist eller?

Skriver man en epistel om at man rakker ned positiv tenking, ja da deles det i hytt og pine

Skriver man om hvor fint det er med positiv tenking, ja da leer ikke folk på øyelokkene

Hvorfor er det sånn

Det er nesten som man hater at noe skal være bra

La oss grave oss ned i elendigheten og klage over alt

Vi som sitter her i velstandsdelen av verden og har det så godt

Og nei, jeg mener ikke at man skal fortrenge det som vondt er

Sett ord på det, få det ut og erstatt det med noe godt når du klarer det

Men hvorfor har vi dette behovet for å sutre og klage

Ja det er de som oftest har det best, som klager mest

De som virkelig har grunn til å klage, de fokuserer ofte mer på det som er bra

Jeg ser det tydelig selv

Jeg har mye lettere for å klage enn de jeg kjenner som virkelig har grunn til å klage

De er nemlig mer opptatt av å gjøre det som er best for dem

Hva hvis vi greide å snu litt på dette

Hvis vi gir oss selv mer gleder i hverdagen, sender vi nemlig ut en positivitet som også hjelper andre

Da omgir vi oss med en aura av godhet

Vi får det rett og slett bedre med oss selv og det blir bedre å være rundt oss

La oss legge godviljen til og prøve å se de gode tingene

La oss feire livet vårt, alle godene vi har, alle de snille menneskene vi møter

Kan vi ikke for en gangs skyld ha fokus på det som godt er

Kjenn selv på kroppen hvor mye bedre du får det med en positiv innstilling

Vær glad, sank gleder, smil og le

Vær der og lytt til de du møter, se dem i øynene, vær glad de er der

Det ønsker jeg meg

I dag

Nå seiler du ute på det åpne hav

Det er du selv som er kapteinen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du står trygg og rolig bak roret og styrer skuta

Murer og lukkede porter hører fortiden til

Du føler deg fri som fuglen

Du aner ikke retningen og det gleder deg

For nå føler du friheten

Ny lærdom venter og du er klar

Du har tillit til prosessene

Nye farger venter, klare til å bli tatt i bruk

Du gleder deg til å fylle blanke ark

Visdommen inni deg er tydeligere

Svarene blir gitt deg

Bekreftelsene daler ned

Du kjenner forventningens dus

Ja alt blir ikke solskinn, uvær venter også

Det hører livet til, men du er sterkere nå, så du frykter ikke lenger det som måtte komme

Du er klar for å utforske eventyret

Du vakre sjel på jorden

Heidi Auensen, Jenta med den grønne skjorta

Leseeksemplar fra Liv forlag.

Du verden for en flott og annerledes leseopplevelse. Så vakkert skrevet av Auensen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Romanen er basert på en sann historie.

Jeg humret for meg selv av Arisas humor og det falt også noen tårer.

Konflikten på Balkan var en stygg sak. For noen år siden var vi i Koper, Slovenia. Vi var på dagstur til Ljublana. Det var en svært vakker tur. Guiden fortalte oss litt fra konflikten i det tidligere Jugoslavia der naboer og beste venner, plutselig ble fiender. Han fortalte at man kunne ikke stole på noen, for naboen som brukte å passe barna dine, nå kunne gå til angrep på deg og din familie.

KOPER OG LJUBLANA I SLOVENIA, VAKKERT JA

Jeg leste også en annen bok fra denne konflikten, som jeg anbefaler varmt. Det ser ut som en lett feelgood fra omslaget, men er det ikke. Anabelle Thorpe, Slik vi var.

Anabelle Thorpe, Slik vi var

Jeg så også den flotte filmen Ari Behn og Per Heimly lagde fra Mostar. Anbefaler youtubklippet, under her. Koste på deg de to minuttene det tar å se det. Da ser du hvor vakkert det er i Mostar. Vemodig er det også å se hvordan Ari her stråler.

Kroatia og Montenegro er jo også blitt kjær for mange nordmenn som reiser dit på ferie. Selv skal jeg innom i sommer flere steder. Rieja, Zadar og Split i Kroatia og Koper i Montenegro.

Sitat:

Og stort sett gjør han som jeg sier, og passer dere og tar ansvaret når han må, men aller mest glad er han når dere kan spille dataspill sammen. For litt barnslig må jo han også være, som valgte å gifte seg med meg.

Og faren deres har en god jobb, men en dårlig rygg, og noen sår som vi andre ikke kan se. Noen ganger kan jeg høre han hulke når han tror at ingen hører, og jeg vet at han tenker på de årene da han levde i et slags dataspill hvor de som spilte fienden, satt i åsene rundt hjembyen og skøyt etter alt som rørte seg. Du fikk ikke poeng for å komme deg fram til bryggeriet, den siste reine vannkilden i byen, du måtte hjem igjen også. Og var du heldig, vant du kanskje den ukas eneste vannrasjon, og hvis du tapte, kunne du ikke bare starte spillet på nytt igjen.

 Tapte du i det spillet, var du død.

 Og han savner faren sin, farfaren deres, som dere aldri har møtt, fordi han døde på et kjøkkenbord i Sarajevo. Han forsøkte å forsvare familien sin, som alle andre i den beleirede byen, men som så mange før han, og etter han, døde han fordi legene ikke greide å stoppe kulen i buken fra å drepe han. Det fantes en kule i det spillet for hver innbygger i Sarajevo. Og det gjaldt å unngå å møte den. For det fantes ingen knapper hvor det stod Play again.

Men for all del, den er ikke bare trist denne historien. Vi får også glede oss over Arisas historie om sin oppvekst og også tiden etter at hun kom til Norge.

Dette er en bok jeg anbefaler varmt.

Dette er en roman om Arisa Dizdarevic’ som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge. Boken er ingen dokumentar, men Arisas egne erindringer av sin barndoms historie, fritt gjenfortalt og omskrevet til romanform av forfatter Heidi Auensen.

Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp.

Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske.

Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.

Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk.

Julen er definitivt over, enda en gang.

Jeg har ikke spist mye søtsaker i julen.

Jeg har heller ikke spist mye grønnsaker.

Derfor er det på tide å ta noen grep igjen.

Jeg lagde juice.

Å lage juice er bare fantastisk.

Jeg er så glad jeg har begynt med det.

Tomater, epler, chili, stangselleri, rødbeter, gulrot, agurk, mandariner, paprika.

Svisj, svusj, deilig juice på kort tid.

i koppen ved siden av har jeg kraft kokt på hjortebein.

jeg har stor tro på at det er bra for kroppen.

Lørdager er ofte litt annerledesdager her i huset.

Vi spiser gjerne suppe eller rester tidligere på dagen, til lunsj.

I dag var det løksuppe.

8 store løk, 3 fedd hvitløk, surres gyldne. Jeg hadde en halv Chorizopølse som jeg hakket, men har jeg ikke, dropper jeg det, men gir nydelig smak, 2 kyllingbuljongterninger.persille, 3 liter vann.

Dette stod og trekte i to timer.

Spises med toast med smeltet ost, nydelig.

Til kvelden lagde jeg tunfisksalat.

Det er så lenge siden vi hadde det og det er jo supergodt.

En halv salat, cherrytomat, 1\2 agurk, en liten boks mais, en paprika, en rødløk, 2 bokser tunfisk i olje, 2 hardkokte egg, 2 dl rød ris (kokes på forhånd:

Jeg silte bort oljen på fisken for jeg lagde sennepssaus og var redd det skulle bli for mye olje,

olivenolje, 3 Ts sennep, 2 fedd hvitløk, en dasj sitronsaft, sitronpepper, salt

bland dressingen inn i salat.
Nam. Vi syntes det var dumt vi ble mett for ville egentlig ha mer.

Vi spiste opp toasten som var igjen fra lunsjen men hvitløksbrød er jo også nydelig til.

La deg ikke stoppe, bland det du liker, dropp det du ikke liker.

Continue reading “Julen er over”