Gift i 44 år og jeg tenker litt på veien vi har gått.
Og hvordan kan jeg fortsette med det bildet her skal tro.
Jeg finner jo stadig inspirasjon til nye retter og dette så enkelt og godt ut.
Ja kanskje er det en forutsetning for et godt forhold i hverdagen.
Ikke stangnere, gjøre det samme hele tiden, men trå utenfor det vanlige.
Og mat må vi jo ha.
Vi blir eldre og riktig ernæring er ekstremt viktig for en god alderdom.
Og hvordan skal en haug bokser med rester bidra til en god tekst med mening om et langt ekteskap.
Jo, det å ta vare på det en har, ikke kaste bort det som har verdi,
Og motsatt av å ikke stagnere som det øverste bildet, så er faktisk det vanlige hverdagslige like viktig.
En god kombinasjon.
Det er verdifullt å ta vare på det man har.
Så nå blir det enda vanskeligere her.
I det noe skal varmes i airfryeren.
Velvel. Haha
Det viktigste i et forhold er at vi må ta hensyn til hverandre.
Vi er ikke like, slik som jeg her ikke kan blande grønnsaker og potet, men la de varmes hver for seg, men likevel sammen.
Vær glade for at man er ulike. Sett pris på ulikhetene.
Det blir en kjedelig, grå masse hvis alt blandes.
Nei la hver enkelt få være seg selv og ha sine interesser.
Så et langt godt ekteskap er som en god porsjon rester.
Ikke alt passer sammen, men vi lar det bli der likevel, uten noe styr.
Det er kanskje ikke det mest spennende måltidet i verden, men det er mat.
Hver dag kan ikke være en lykkerus og fest.
Vi må tåle litt kjedelige hverdager også.
Men når vi to møttes var vi på hver vår planet på nesten alle vis.
Jeg var sosial, snakkesalig, impulsiv og full av følelser og mental bagasje, mens han var den rolige, sindige.
Vi har nærmet oss hverandre.
Hvis jeg får noen år siden, foreslo en tur, dro han på at vi fikk nå tenke på, vi får se når det nærmer seg, vi trenger vel ikke bestemme det nå.
Så her en kveld vi sitter foran TV-en, sier jeg at se her , her er et sted som ser fint ut, fastlandshellas.
Og jeg hadde ikke før sett på det mer enn et minutt når jeg hører fra nabostolen, hvis vi bestiller charter pluss, får vi med både mat og drikke og bagasje.
Hæ, sier jeg. Skal vi reise da? Ja, august er jo fin tid det, hører jeg.
Og med et par tastetrykk har vi, samt enige, bestilt 2 uker i Hellas i august.
Tenk det da etter å vært kjærester i snart 48 år, har gubben blitt like gærn som meg.
Berglund er også en av de forfatterne jeg liker svært, svært godt. I tillegg til at bøkene er velskrevet og spennende, tar hun opp temaer jeg lærer noe av og det liker jeg godt.
Igjen en god bok fra Berglund. Denne gang blir det ekstra spennende, for Oda er selv i fare.
Epilogen skaper et enormt sinne i meg, så ikke les den før dere er ferdig med boka, for der røpes bakgrunnen for historien.
Jeg kan ikke si så mye om handlingen uten å ta bort spenningen, men vi lærer mer om Odas historie.
Dette er en serie der man blir veldig glad i hovedpersonene, til og med bikkja.
Jeg er jo litt rar sånn. Å like hovedpersonene er viktig for meg. Jeg kan velge bort serier der jeg ikke bryr meg om gjennomgangspersonene.
Derfor kan jeg også slutte å lese en serie hvis en av de jeg er glad i, blir tatt livet av. Ja, for jeg tror jo i min enfoldighet at personene er virkelige og da blir jo forfatteren en morder. Er ikke det logisk da? Jeg bruker derfor å advare forfatterne mot å ta livet av de jeg er glad i.
Jeg liker så godt varmen i boka, morer meg over dialogene, forholdet mellom Oda og Reidar, hvordan de prøver å beskytte hverandre. Og nå den nye praktikanten de har fått på kontoret. Jeg liker at de ikke er perfekte, men både tenker, sier og gjør ting som ikke er helt perfekt oppførsel. De er rett og slett menneskelige og jeg synes det er fornøyelig.
Interessant temaet om hvordan vi fortrenger vonde ting vi har opplevd, for så å få flashback av noe vi ser eller hører. Så dukker det gjerne opp og slår oss i bakken.
Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes ukvalifiserte assistent, Reidar Simonsen, har avsluttet en vanskelig sak og gleder seg til en fredelig høst. Men i løpet av bare et par uker snus hele deres verden på hodet. Deres nye praktikant bringer med seg bagasje full av hemmeligheter og traumer. Alle nye klienter virker kjent, enda de er fremmede. Og en liten jente klamrer seg til dukken sin, idet morens vuggesang dør ut.
Etter mange år med hemmelig identitet innser Oda at fortiden kan være i ferd med å lukke seg rundt henne, en fortid som til nå har vært fortrengt. Noen vil ha hevn.
Leser nå:
Hallgrímur Helgason, Seksti kilo solskinn
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Jeg koser meg med denne historisk romanen fra Island.
Forlaget Kagge gir ut mye spennende for tiden. Denne får svært gode omtaler.
Den ble lagt bort, før jeg dro på ferie, for jeg hadde ikke konsentrasjon nok. Det kognitive svikter litt hos meg innimellom.
Derfor har jeg brukt mye lenger tid på denne enn jeg vanligvis gjør.
Men jeg koser meg innmari, for det er fornøyelig lesestoff.
Fra omslaget:
Seksti kilo solskinn er en storslått og oppslukende fortellling om nordmenn og islendingers felles historie på Island. Romanen er den første i Hallgrimur Helgasons prisbelønte Seksti kilo-saga, og den har blitt hyllet som et mesterverk og et høydepunkt innen moderne islandsk litteratur.
Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.
Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.
Seksti kilo solskinn er en kraftfull, varm og oppslukende roman om en tid som forvandlet Island for alltid, fortalt gjennom skjebnen til den foreldreløse Gestur. Boka har vunnet lesernes hjerter og vakt anmelderes begeistring i en rekke
Og litt krim:
Inger Johanne Øen, Selv om himmelen faller
Leseeksemplar fra Gyldendal
Øen hadde stor suksess med nok 1, Det du eier evig, og får gode kritikker på oppfølgeren.
Fra omslaget: Det er julaften. To menn blir funnet bundet og skutt under juletreet på en hytte, og med det blir politietterforsker Silja Frosts familiehøytid avlyst. De to mennene er kjente kulturpersonligheter som herjet Oslos uteliv, preget av høyt forbruk av penger, dop og yngre kvinner. De hadde status, de hadde makt, og de brukte den. Silja innser snart at drapene må være hevnmotivert. Men hevn for hva, og utført av hvem?
Sammen med kollegaer fra Kripos og Hønefoss politistasjon går hun i gang med en nervepirrende etterforskning som skal lede henne til godt bevarte hemmeligheter … og gi henne en uventet mulighet til å konfrontere sin egen fortid.
Leser på senga:
M.L.Stedman, Et liv langt borte
Leseeksemplar fra Aschehoug
Så dukket det opp noe veldig spennende fra Aschehoug, lansering i mars.
Fra omslaget:Vest-Australia, 1958. En lastebil dundrer av gårde langs en øde vei i utmarka. Ved rattet sitter Phil MacBride, ved siden av ham de nesten voksne sønnene Warren og Matt. Hjemme på gården venter Lorna og datteren Rose. Et hvit løgn, et øyeblikks uoppmerksomhet – og livet til familien MacBride er revet i stykker for alltid.
Og når en ulykke først inntreffer, følger gjerne flere i kjølvannet. En hastig avgjørelse får grusomme følger, og fører til at en flykter, en gir opp livet, og til at en liten gutt må vokse opp uten å kjenne noen av foreldrene.
Et liv langt borte er en storslått fortelling om en familie over tre generasjoner, som utspiller seg i et vidstrakt og flatt landskap, der været oppfører seg som en lunefull gud, og hvor en sauefarm på en million mål knapt er synlig på kartet.
I et usedvanlig vakkert språk, med varm humor og dyp innsikt skildrer M.L. Stedman hva den store sorgen – og kjærligheten – kan gjøre med oss. Og hvordan noen mennesker makter å kjempe seg videre når det ikke finnes noen vei tilbake.
Men du skal ikke le av det, for her brukes også hjernen.
Man må tenke logisk, tenke taktikk, være smart, være rask, man må huske og man må planlegge, man må være observant og ha et overblikk. I tillegg som man har kontakt med mennesker over hele verden og chatter på engelsk hver dag…..hvis man ønsker det og det gjør jeg.
Papirdukkene lærte meg om hvordan oppveksten påvirker livet vårt som voksen.
Papirdukkene har jeg flyttet fra stabel til stabel, ivrig etter å lese den, siden jeg likte godt de to første. Likevel har den måtte vente. Nå har bok 4, Kråketronen, kommet og nå måtte jeg komme i gang.
Det føles nemlig deilig å være ajour med en serie når man henger etter med så mange.
Nå er den lest og jeg likte den godt. Sidene fløy av gårde, for jeg liker godt språket til Fretheim. Det er behagelig å lese. Spør meg ikke hvorfor for jeg har ikke svar, det bare er sånn. Hun skriver på en måte som passer meg. Et lett språk uten kronglete setninger der jeg må bruke tid på å forstå hva som egentlig står.
Innrømmer at jeg ikke forstod hvem som var morderen her. Mange personer involvert og jeg funderte fælt…..og bommet.
Og det er jo gøy.
Dette er en etterforskningskrim og den er ikke grotesk og makaber.
Nå er jeg klar for Kråketronen…..men det er kø her så vi får se når det blir.
Fra omslaget:
For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.
Dermed blir fortiden – en halvt glemt 1980-talls ungdomstid – blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.
Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?
Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt. Papirdukkene er en intenst spennende roman om en slik historie. Det er også en sylskarp psykologisk utforskning av skam, anger og hevn; og et svik så stort at det ikke er til å leve med.
Dette er den tredje frittstående krimromanen med etterforsker Vigdis Malmstrøm i hovedrollen. Eva Fretheim vant både Rivertonprisen og Beste nordiske krim i 2025
Har lest, omtale kommer:
Ingrid Berglund, Sov Dukkelise
Leseeksemplar fra Gyldendal
Berglund er også en av de forfatterne jeg liker svært, svært godt. I tillegg til at bøkene er velskrevet og spennende, tar hun opp temaer jeg lærer noe av og det liker jeg godt.
Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes ukvalifiserte assistent, Reidar Simonsen, har avsluttet en vanskelig sak og gleder seg til en fredelig høst. Men i løpet av bare et par uker snus hele deres verden på hodet. Deres nye praktikant bringer med seg bagasje full av hemmeligheter og traumer. Alle nye klienter virker kjent, enda de er fremmede. Og en liten jente klamrer seg til dukken sin, idet morens vuggesang dør ut.
Etter mange år med hemmelig identitet innser Oda at fortiden kan være i ferd med å lukke seg rundt henne, en fortid som til nå har vært fortrengt. Noen vil ha hevn.
Leser nå:
Hallgrímur Helgason, Seksti kilo solskinn
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Spent er jeg også på ny historisk roman fra Island.
Forlaget Kagge gir ut mye spennende for tiden. Denne får svært gode omtaler.
Den ble lagt bort, før jeg dro på ferie, for jeg hadde ikke konsentrasjon nok. Det kognitive svikter litt hos meg innimellom.
Fra omslaget:
Seksti kilo solskinn er en storslått og oppslukende fortellling om nordmenn og islendingers felles historie på Island. Romanen er den første i Hallgrimur Helgasons prisbelønte Seksti kilo-saga, og den har blitt hyllet som et mesterverk og et høydepunkt innen moderne islandsk litteratur.
Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.
Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.
Seksti kilo solskinn er en kraftfull, varm og oppslukende roman om en tid som forvandlet Island for alltid, fortalt gjennom skjebnen til den foreldreløse Gestur. Boka har vunnet lesernes hjerter og vakt anmelderes begeistring i en rekke
Og litt krim:
Inger Johanne Øen, Selv om himmelen faller
Leseeksemplar fra Gyldendal
Øen hadde stor suksess med nok 1, Det du eier evig, og får gode kritikker på oppfølgeren.
Fra omslaget: Det er julaften. To menn blir funnet bundet og skutt under juletreet på en hytte, og med det blir politietterforsker Silja Frosts familiehøytid avlyst. De to mennene er kjente kulturpersonligheter som herjet Oslos uteliv, preget av høyt forbruk av penger, dop og yngre kvinner. De hadde status, de hadde makt, og de brukte den. Silja innser snart at drapene må være hevnmotivert. Men hevn for hva, og utført av hvem?
Sammen med kollegaer fra Kripos og Hønefoss politistasjon går hun i gang med en nervepirrende etterforskning som skal lede henne til godt bevarte hemmeligheter … og gi henne en uventet mulighet til å konfrontere sin egen fortid.
Leser på senga:
M.L.Stedman, Et liv langt borte
Leseeksemplar fra Aschehoug
Så dukket det opp noe veldig spennende fra Aschehoug, lansering i mars
Fra omslaget:Vest-Australia, 1958. En lastebil dundrer av gårde langs en øde vei i utmarka. Ved rattet sitter Phil MacBride, ved siden av ham de nesten voksne sønnene Warren og Matt. Hjemme på gården venter Lorna og datteren Rose. Et hvit løgn, et øyeblikks uoppmerksomhet – og livet til familien MacBride er revet i stykker for alltid.
Og når en ulykke først inntreffer, følger gjerne flere i kjølvannet. En hastig avgjørelse får grusomme følger, og fører til at en flykter, en gir opp livet, og til at en liten gutt må vokse opp uten å kjenne noen av foreldrene.
Et liv langt borte er en storslått fortelling om en familie over tre generasjoner, som utspiller seg i et vidstrakt og flatt landskap, der været oppfører seg som en lunefull gud, og hvor en sauefarm på en million mål knapt er synlig på kartet.
I et usedvanlig vakkert språk, med varm humor og dyp innsikt skildrer M.L. Stedman hva den store sorgen – og kjærligheten – kan gjøre med oss. Og hvordan noen mennesker makter å kjempe seg videre når det ikke finnes noen vei tilbake.
Nå setter vi kursen mot Hongkong, Taiwan og Japan.
Det er så merkelig dette med å være på reise langt hjemmefra. Da lever man i øyeblikket, er i eventyret og opplevelsene og alt hjemmefra er så langt borte. Så kommer man hjem og etter få dager er reisen på et vis blitt borte, som om det ikke har eksistert, annet enn i en drøm. Et tilbakeblikk på bilder er derfor fint, for da er det som om hjernen våkner opp og tar oss tilbake dit vi var.
På vei inn til Hongkong.
Opprinnelig skulle vi også to steder i Vietnam, men den ene havna ble stengt.
Da gjorde de om turen slik at vi heller fikk to hele dager i Hongkong og det er jeg glad for.
Første dagen dro vi på lang tur, til Macau, tidligere portugisisk koloni. Jeg leste om Macau
Macau er kinesisk men de har eget styre og når Macau ble overlevert i 1999, ble det satt en regel om at ingenting skulle endres før det var gått 50 år.
De som bor der lever av turisme og casinoer.
Macau er større enn Las Vegas når det gjelder casinoer.
Det var en litt dum dag vi var der, for det var søndag og fullstendig oversvømmet av mennesker. Kunne tenkt meg å rusle i gatene, se på folk, spise lokalprodusert mat, men vi fosset igjennom folkemengden. Vi hadde lite alenetid og det var lang reise med buss og båt.
Allerede på vei til kai, aner vi konturene av rikmannsliv.
Den portugisiske delen av byen er fortsatt intakt. Med trange gater og gamle hus. Innbyggerne er redd for at det vil forsvinne når kineserne tar over styret.
Her har bussen parkert mens vi går av og køen og tutingen øker på der de bak ikke kommer seg frem.
Her haster vi av gårde uten tid til å stoppe så her skulle vi nok hatt en dag på.egenhånd.
Guiden er langt der fremme med skiltet sitt og vi haster etter så godt vi kan.
Jeg nådde ikke en gang å få tatt bilder av husfasader slik jeg liker.
Vi hadde 15 minutt egentid og da fant jeg en mur og satt og betraktet folk. Det var mengder av unge mennesker og jeg synes det var gøy å se hva de hadde på seg, blant annet unge jenter i digre sko og gutta i vide korte jakker og vide, store bukser.
Så skulle vi hit opp på lunsj og her fikk vi en fordel av å være i en gruppe. Man går foran i køen.
Kunne ikke klage på utsikten.
Etter lunsj skulle vi på casino.
Etter å passert brua til casinoområdet var det ikke vanskelig å forstå at her er det pengene som rår.
Det var gull overalt.
Vanvittige bygninger.
Her er det kopier av både London, Paris og Venezia blant annet.
Det hadde nok vært fantastisk å se dette om kvelden, men som i Singapore og etter hvert i Hongkong, blir det ikke lysshow på oss. Vi får klare oss med å lete det opp på YouTube på den nye 65 tommeren på veggen på stua,
Og hva gjorde vi på casino? Jo vi fant oss ett ledig bord i et hjørne på Starbucks, rett inn på WiFi og tok en pause fra omgivelsene.
Hjemme igjen på sunset bar, nådde vi akkurat å hive i oss litt mat fra bufféen før lysshowet skulle starte klokka 20.00, men vi lå på feil sted så vi fikk ikke med oss stort her heller.
Dagen etter var vi klar for ny tur. Highlights Hongkong.
Det ble en helt fantastisk opplevelse. Først skal vi på fjelltur.
Her fikk vi se alle typer båter, fra bittesmå til gamle frakteskip og fiskebåter til nye luksusbåter.
Men mest av alt store høye hus i alle varianter.
Neste overraskelse var at kun noen minutter utenfor storbyen, ventet denne idyllen.
Her kunne vi vandret i gatene med små butikker. Men igjen fant vi oss en kafé og tok en pause. Ja sånn er det. Vi trenger å trekke oss tilbake innimellom. Selv om det kunne vært mye moro å se.
To opplevelsesrike dager i storbyen Hongkong er over og vi vinket farvel, mens vi sitter i restauranten og spiser middag.
Etter en dag i sjøen kommer vi til Taiwan.
Her er det ikke så luksuriøs utsikt.
Og kontraster er nok det uttrykket som illustrerer Asia-turen mest.
Det å se forskjellene fra land til land.
I storbyene Singapore, Hongkong og Tokyo var e-sigaretter helt forbudt. Røyking tillatt kun i røyke-rom ute i gatene. I noen land røkte de overalt, mens de kjørte trailer med røykhånda ut vinduet, på motorsykkelen mens de i tillegg tastet på mobil. Noen steder hadde de hjelm til mobilen, men ikke til barna.
Jeg kunne hatt et helt innlegg og kanskje skal jeg ha det, om trafikk.
Toilett var et annet tema jeg syntes det var gøy å observere. Ser ikke fristende ut dette? Bra man greier å bøye seg ned. Heldigvis fant vi ut at de fleste steder var det et handikap toilett og det var som det vi er vant til.
Men Taiwan ble en koselig tur. Jeg likte atmosfæren her.
Skulle ønsket meg mer energi så jeg kunne utforsket byen der skipet lå, Keelung, men som alltid er jeg sliten når turen er over og trenger komme meg på lugaren for å hvile. Sånn er det bare. Jeg kan ikke få alt, jeg må være glad for det jeg får med meg.
I dag var jeg spent på turen for jeg visste at det ventet flere hundre trappetrinn.
Trappene gikk fint og vi startet med å gå på tehus. Te er veldig viktig her.
Her kunne jeg blitt i timevis og vi hadde egentid, men jeg var redd jeg fikk problemer med trappene ned igjen så jeg turte ikke nytte tiden ut. Men stolt av å ha gått 250 trinn opp.
Kjempemoro å gå i gatene her og se hvordan de forberedte dagens salg av mat. Det var boder på rekke og rad.
Så kjørte vi til et utsiktspunkt som de kalte snuten på katten. Her var det også utrolig gøy å se. En liten fiskelandsby. Mye krabbefiske her.
Vakker utsikt tilbake til skipet vårt.
Og koselig by vi er i, som jeg hadde ønsket å utforske.
Men vi har jo flere byer å utforske. Nå har vi kommet til Nagasaki, Japan.
Som vi husker var en av byene som ble ødelagt av atombombe, noe som preger byen fortsatt.
Det var en veldig stille by, lite folk og aktivitet men men svært vennlige mennesker som smiler, vinker og bukker.
Vi blir tatt med til fredsparken der det er mange monumenter donert av ulike land.
Og vi går på museum. Området som ble berørt av bomben
Det var rart å stå akkurat der den falt.
Og å se under jorden.
Det er kaldt i Japan enda og v var nok der litt for tidlig på året. Blomstringen hadde ikke startet enda.
Men det er sol så vi er heldige med været.
Også her er vi oppe i høyden.
Her får vi lunsj, japansk stil og det er jo en helt annen måte å spise på, enn vi er vant til.
Litt lavere bord og stoler også.
Her ble vi også tatt med til en hage. Men mest av alt var det en upersonlig salgsarena, synes vi.
Men når vi skulle dra var det masse folk på kaia som vinket. Det var jo koselig. Musikk-korps var det også.
Transport var et tema til kontraster under reisen og bittesmå biler var veldig karekteristk for Japan, nye men små biler.
Guiden fortalte at de måtte ha parkeringsplass til bilen før de fikk kjøre opp til sertifikat og et førerkort kostet mellom 20 og 30 tusen.
Så er vi kommet til siste stopp, Tokyo.
Cruiseselskapet har booket om flyreisen vår. Nå er det ikke lenger Emiratene via Dubai, samme dag, men i stedet ei natt på Hilton Tokyo Narita airport og KLM vis Amsterdam. Og vi drar på utflukt i Tokyo. Det var også helt fantastisk gøy.
Store hus og mange hus. Jeg har aldri mitt liv sett så mange hus.
En tur vi bestilte for over to år siden, på vår forrige langtur, til New Zealand og Australia.
I det vi vandrer rundt for å finne gaten på denne fantastiske flyplassen, Doha, Qatar, aner vi ingenting om om en uke blir flyplassen stengt pga krig. Vi skulle fly om Dubai hjem men cruiseselskapet booket om for oss. De betalte flyreisen og hotell i Tokyo.
Skal du på cruise anbefaler jeg sterkt å booke både fly og reise gjennom selskapet for da må de sørge for å få deg frem.
Dette gjør de selv om det er booket gjennom et reisebyrå. Vi bruker jo Tove Nord i
Stort sett er vi heldig med været, men denne gangen ble vi motarbeidet.
Det øste ned og tok aldri slutt. Vi satt på Starbucks og ventet men til slutt måtte vi bare kapitulere og ta bussen tilbake. Før vi kom oss på bussen var vi allerede kliss våte.
Da gjorde vi en tabbe til. Vi gikk av en stasjon tidligere for å kjøpe oss mat, for vi trodde hotellet var bare rundt hjørnet.
Det var det ikke og før vi kom oss til hotellet regnet det sånn at jeg fikk ikke opp øynene. Men et minne for livet det der.
Så det ble ikke noe lysshow den dagen.
Vi blir hentet på hotellet 45 minutt før tiden. De ringte fra resepsjonen og sa at sjåføren ventet.
Bra at vi var klar og vi byttet gjerne ut hotellet med skipet vi.
Når vi kom om bord var det middag for oss som hadde vært på turen.
Denne suppa med scampi, skal jeg prøve å lage når jeg finner ingrediensene jeg behøver.
Jeg tror det er den beste suppa jeg har smakt.
Vi var også på besøk på kjøkkenet.
Så gikk turen tilbake til Singapore før vi startet ut på nytt eventyr.
Så skulle vi til Kuala Lumpur og litt skuffet er jeg over at vi ikke kom dit. Havnen måtte kanselleres pga akutt sykdom om bord. En passasjer måtte ha øyeblikkelig hjelp og det betydde at de måtte legge om kursen og det igjen førte til at vi ikke kunne nå den havnen.
Vi drar på lang tur og det ble en fantastisk tur selv om jeg også var skuffet for jeg trodde jeg skulle få se det flytende markedet på.Mekong-deltaet. Så langt gikk ikke turen.
Men selv om noe var skuffende som det å bli tatt ut på en øy i salgsøyemed og på kanotur i en turistifisert kanal, så var det likevel en minnerik tut for vi fikk se så mye av både byliv og landliv.
Og jeg har forståelse for at de ønsker å få selge og dermed få inntekt.
Her kan du leie hengekøye, bord og to stoler.
Slik utleie var det mange steder.
Kanskje er det for de som ikke har hus å bo i?
Jeg elsker å se hverdagslivet og gatebildet.
Derfor liker jeg svært godt disse bussturene.
Dette er et bilde som viser svært godt to karakteristiske ting.
Nemlig syklene. Alt fraktes. Og gatesalget, der varene ligger på et teppe.
Det som selges er de grønnsakene og frukt som er i sesong.
Kjøkken som det til høyre var det også overalt.
Mange har ikke kjøkken hjemme slik vi har det og de spiser derfor ute.
Nesten tre timer i buss og vi går om bord i båt på Mekong-deltaet.
Der blir vi tatt med til noe de kaller Unicorn Island.
En øy med flere tusen innbyggere. De lever av fruktdyrking, honningproduksjon og risvin, som de selger i tillegg til en masse produkter som tørket frukt og godterier.
Jeg la mest merke til hvordan de bodde.
De er ikke så kravstore som vi er.
Her er mange sysselsatt for å ro turister langs en kanal.
Gubben fikk jobb umiddelbart og jeg synes han kler rollen.
Jeg må innrømme jeg egentlig var glad når vi kunne gå ned i båten igjen.
Dette området gjorde meg egentlig stresset og litt lei meg.
Lunsjen derimot var utrolig bra.
Gubben litt skeptisk til om det var bein i fisken men hun renset fiskekjøttet og rullet det i rispapir.
Vi fikk mange ulike retter og alt var veldig godt.
