Jeg sa det til gubben i dag at hva skulle jeg gjort uten bøkene, skrivingen og de små spillene mine.
Jeg fyller dagen min med gleder.
Onsdag kom denne boken og den har jeg allerede begynt på og koser meg med den.
Fra omslaget:Sterke kvinneskjebner, følelsesladet reise på tvers av generasjoner, fra krigen til våre dager. Blå som anemonen er en frittstående oppfølger til Der hvite liljer vokser, og det blir et gjensyn med flere av karakterene herfra: Edith og Karl, og ikke minst sauebonden Ragnar Nymoen.
En varm dag i slutten av august er tv-fotograf Birthe Johannessen på vei til Hjartøy, på jakt etter svar om seg selv og fortiden sin. For Erle Christensen innebærer Birthes besøk at hendelser hun har brukt et helt liv på å holde skjult, kommer for en dag. Samtidig blir hun utfordret til å forsøke å finne ut hva som skjedde før hun kom som flyktningbarn fra Latvia like etter andre verdenskrig.
I dag kom denne, første i en serie.
Den må vente til juni.
1938: 17 år gamle Siv har fått jobb som kokke, Västerbotten nord i Sverige. Langt der inne i skogen, i bitende kulde skal hun holde rent og lage mat til ti tømmerhoggere som bor sammen i en koie. En dag kommer det en fremmed mann til koia, en som vekker helt nye følelser hos henne. 2022 Eva jobber i et skogselskap Uppsala. De har et prosjekt i Västerbotten, hvor det skal hogges et nytt område med skog. Men det protesteres mot prosjektet. Konflikten eskalerer og Eva drar for å møte media, miljøaktivister og representanter for samebyen, men i sporene av konflikten finner hun også ledetråder til sin egen slektshistorie. Dette er den første delen i serien Tømmerfolk
Jeg har summert opp april, en fin lesemåned, med mange bra bøker.
Hvis jeg låner de på biblioteketet og presenterer de, da er det ikke reklame.
Siste bok ut i april var Jojo Moyes.
Den la jeg nesten ikke fra meg før den var ferdig lest.
Jeg leste til og med under MasterChef Australia.
Men jeg liker ikke at hasjrøyking høres ut som et vidundermiddel mot angst.
Tenker forfattere over hvordan de påvirker mennesker, skal tro?
Jeg leser Blå som Anemonen, på kvelden.
Denne har jeg begynt på på dagtid.
Ikke kommet langt, men den er fengende.
Fra omslaget:I det vakre kyst- og fjordlandskapet på Haugalandet kjemper Floke Wilhelmsen, en tidligere drapsetterforsker, med sin fortid. Etter en personlig tragedie som knuste livet og karrieren hans, flyttet han hjem fra San Francisco til den rolige bygda Mølstrevåg i håp om å finne fred.
Men freden blir brutt når han får en telefon fra Cathrine. Hun er en venn av lillebroren hans Olav, som har forsvunnet fra leiligheten sin i Spania.
I det Floke reiser til Spania for å lete etter Olav, kastes han inn i en verden av fare og bedrag. For hvert spor han finner, avdekkes familiehemmeligheter og forbindelser til kriminelle aktiviteter som truer med å rive fra hverandre alt han holder kjært.
Etter hvert som Floke graver dypere i mysteriet, tvinges han til å konfontrere sine egen fortid og spørre seg om han er i stand til både å beskytte familien sin samtidig som han fortsetter å lete etter sin bror.
En intens spenningsroman om familiebånd, tillit og hva vi er villige til å ofre for dem vi elsker.
Og så har vi maten.
Den bruker jeg også tid på, selv om jeg lager stort sett de enkleste rettene.
Som denne. Fiskeball i purre, paprika og spinatsaus.
Ferdig mens poteten koker.
Endelig kom strikkingen frem igjen.
Jeg har vært så sliten om kveldene at jeg har ikke orket.
Fint å komme i gang igjen.
Jula den har jeg ikke begynt å tenke på.
Fikk nesten sjokk når denne dukket opp.
Så var tiden inne til å ta farvel med en god venn.
Venn er kanskje å strekke det litt langt, men den bjørka måtte visst vekk.
Den skygget for naboene.
Dessuten er store, gamle trær litt skummelt nær husene, i tilfelle en storm skulle ta tak.
Men litt vemodig er det.
Den har stått der i over 35 år.
Her sikrer de den så de er sikker på at den faller riktig vei.
Utsikten fra healingrommet mitt.
Og der er den nede.
Gubben siklet jo, for det er jo bjørk.
Farvel bjørka mi.
Gubben har jobbet i timevis med å kutte de to bjørkene til ved.
Ja for de tok en til.
Se nå har jeg enda mer sjøutsikt.
Og gubben fikk denne bjørka av naboen, så nå ble det enda mer ved.
Det var nesten julaften for han.
Det lyste av øynene hans.
Han har nemlig vært litt frustrert, fordi det ikke har vært bjørk når de har tatt ned ved nå i vår.
Steinelva er stor nå. Det regner mye.
Men utevær er det ikke, surt, kaldt, regn.
Torsdag ble det kyllinglår med poteter stekt i ramsløkolje.
Jeg hadde igjen en rest dip fra helga.
Den smurte jeg over lårene og lot de ligge og kose seg noen timer.
Jeg stekte først lårene 15 minutt.
Så la jeg potetene under og lårene på rist over, airfryer 20 min.
Jeg liker å gjøre det sånn for da renner kraften fra kyllingen, ned i potetene.
Så surret jeg hvitløk, chili, paprika, tomat, vårløk og spinat
Enkelt og kjempegodt.
Håret mitt er litt oppgitt.
Det ønsker seg litt bleking.
Det er blitt mørkt, jeg som var blond, og det føles som om det ikke er hår igjen.
Boka er en roman om mor og datter i nord-Sverige, i tiden når Lulé-elven demmes opp og vannet stiger, så gammene til samene blir stående under vann. Vannet har sin egen stemme i boken, via dikt.
Historien om mor og datter er gripende og vakkert skrevet.
Den andre omtalen er om Onkel Edvard.
Han er nok ikke en onkel vi ville gjerne ønsket oss. Dette er krim.
Da fikk løken surre seg gylden og så fikk den besøk av baconet så nå kan de få kose seg sammen.
Så nå står det der og godgjøres seg et par timer.
Jeg har nok i et par hønsebuljongterninger også.
Dette blir en suppe uke for vi vanner ut fenalår. Jeg skal koke det i morgen sammen med litt fersk kjøtt.
Og så fryser jeg halvparten for det er altfor mye til en suppekoke .
Jeg hadde ei halv pakke bygg-gryn som jeg la i vann, så får jeg brukt opp den.
Og når jeg først sto og stekte løk, lagde jeg meg te av fersk ingefær, pluss en pose. Jeg har lagd en del te siste ukene av fersk ingefær, gurkemeie og honning.
Kanskje har det bidratt til bedre form?
Og Isfjordshonning.
Været er nydelig men litt kaldt.
Jeg kan sitte i sola men da får jeg ikke brukt iPaden.
Disse venter på omtale men de må vente litt, for når jeg er ferdig med dagens blogg, skal jeg lese.
Hvile før jeg skal bort i kveld.
Jeg koser meg med denne nemlig.
Jeg har fire dager igjen av måneden, så jeg når kanskje to til. Disse roper ganske høyt.
Men så gikk jeg forbi disse som lå i hylla og forsynemeg ropte de også.
Verste jeg vet når det er noe med tennene og i påska var jeg så sulten at jeg sammen med svora, som var altfor hard, spiste jeg opp en halv jeksel i tillegg.
Merket det ikke en gang der jeg knaste svor.
Men det var da tannlege Hole ga meg den hyggelige beskjeden at jeg var ikke storkjefta.
Slike kommentarer gleder meg, for det er nok noen som mener jeg kan være det.
Så jeg gledet meg til å fortelle det til gubben at nå har jeg bevis.
Men….
Så begynner hun da.
Trapper inn digre tamponger, bryter seg rydning med forskaling og kiler.
Og så kommer det:
Men det er utrolig hvor mye plass det er her likevel da.
Sukk, jeg datt litt sammen.
Men bare pass deg.
Jeg ser kanskje ikke storkjeftet ut, men hvis jeg må, ja da kan jeg hente ut noen saftige gloser.
Så bare pass dere!
Men når jeg kom hjem, ja da var jeg så blid, kan du tro.
Jeg strålte som en sol.
Det gjør man jo når man har vært hos tannlegen og man får ei ny halv tann.
Ikke trengte jeg bedøvelse heller.
Ja jeg var så blid at jeg røsket ut alt som var i redskapskuffen min og vasket den.
Det skal jaggu noe til, skal jeg si deg.
Og enda blidere ble jeg når jeg fikk besøk og jeg fikk enda ei ny gave.
Sherry vettu, et lite glass sherry er slik gamle damer som meg liker.
Så når hun gikk, var jeg enda blidere.
Alt kom ned i skuffen igjen.
Og så blid var jeg at jeg røsket ut av ei skuffe til.
Krydderskuffa så forjævlig ut, rett og slett.
Men nå er det pent og rent der.
Nå er jeg i gang.
Litt serru, er så mye mer enn ingenting.
Ja minst 100 prosent mer, tror jeg.
Enkel middag. Svineribberester.
Steker løk, spinat og broccolini. Koker makaroni til makaronistuing.
Kokte poteter og ribbe i airfryer.
Jeg likte så godt denne stekepanna, men så begynte alt å feste seg når jeg stekte med smør.
Og jeg elsker jo smør.
Men kitchndama mi ordnet opp.
Hun tok opp problemet med leverandøren og de sa det kunne skyldes eggehvitestoffer.
Og jeg vet jo at de fester seg hvis man vasker med for varmt vann.
Det lærte jeg når jeg jobbet på kjøkkenet på aldersheimen.
Alltid pisslunken vann på eggehvite.
Denne kluten fikk jeg.
Den skal ikke brukes på plast, alt annet går fint.
Og se nå.
Fester seg ikke, panna var helt fin.
Og maten var god, men kjerringa er kjøttlei etter påska.
I morgen tror jeg det blir pasta, fredag stekt blandaball, lørdag blir det taco grateng, for jeg har en boks taco kjøtt. Eller noe annet. Har fått litt dilla på pizza med kyllingkjøttdeig. Vi får se,
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
