Nå er jo jeg blitt en slik raring som skriver om alt jeg gjør.
En slik som folk rister litt på hodet over, brette ut alt som om det var så interessant liksom.
Haha, neida, ikke så spennende men da har jeg noe å gjøre og for meg er dette viktig.
Jeg sa det til gubben i dag at hva skulle jeg gjort uten bøkene, skrivingen og de små spillene mine.
Jeg fyller dagen min med gleder.
Onsdag kom denne boken og den har jeg allerede begynt på og koser meg med den.
Fra omslaget:Sterke kvinneskjebner, følelsesladet reise på tvers av generasjoner, fra krigen til våre dager. Blå som anemonen er en frittstående oppfølger til Der hvite liljer vokser, og det blir et gjensyn med flere av karakterene herfra: Edith og Karl, og ikke minst sauebonden Ragnar Nymoen.
En varm dag i slutten av august er tv-fotograf Birthe Johannessen på vei til Hjartøy, på jakt etter svar om seg selv og fortiden sin. For Erle Christensen innebærer Birthes besøk at hendelser hun har brukt et helt liv på å holde skjult, kommer for en dag. Samtidig blir hun utfordret til å forsøke å finne ut hva som skjedde før hun kom som flyktningbarn fra Latvia like etter andre verdenskrig.
I dag kom denne, første i en serie.
Den må vente til juni.
1938: 17 år gamle Siv har fått jobb som kokke, Västerbotten nord i Sverige. Langt der inne i skogen, i bitende kulde skal hun holde rent og lage mat til ti tømmerhoggere som bor sammen i en koie. En dag kommer det en fremmed mann til koia, en som vekker helt nye følelser hos henne.
2022 Eva jobber i et skogselskap Uppsala. De har et prosjekt i Västerbotten, hvor det skal hogges et nytt område med skog. Men det protesteres mot prosjektet. Konflikten eskalerer og Eva drar for å møte media, miljøaktivister og representanter for samebyen, men i sporene av konflikten finner hun også ledetråder til sin egen slektshistorie.
Dette er den første delen i serien Tømmerfolk
Jeg har summert opp april, en fin lesemåned, med mange bra bøker.
Jeg har planlagt mai.
Leseeksemplar, er jeg pålagt å si.
Det er visst reklame.
Hvis jeg låner de på biblioteketet og presenterer de, da er det ikke reklame.
Siste bok ut i april var Jojo Moyes.
Den la jeg nesten ikke fra meg før den var ferdig lest.
Jeg leste til og med under MasterChef Australia.
Men jeg liker ikke at hasjrøyking høres ut som et vidundermiddel mot angst.
Tenker forfattere over hvordan de påvirker mennesker, skal tro?
Jeg leser Blå som Anemonen, på kvelden.
Denne har jeg begynt på på dagtid.
Ikke kommet langt, men den er fengende.
Fra omslaget:I det vakre kyst- og fjordlandskapet på Haugalandet kjemper Floke Wilhelmsen, en tidligere drapsetterforsker, med sin fortid. Etter en personlig tragedie som knuste livet og karrieren hans, flyttet han hjem fra San Francisco til den rolige bygda Mølstrevåg i håp om å finne fred.
Men freden blir brutt når han får en telefon fra Cathrine. Hun er en venn av lillebroren hans Olav, som har forsvunnet fra leiligheten sin i Spania.
I det Floke reiser til Spania for å lete etter Olav, kastes han inn i en verden av fare og bedrag. For hvert spor han finner, avdekkes familiehemmeligheter og forbindelser til kriminelle aktiviteter som truer med å rive fra hverandre alt han holder kjært.
Etter hvert som Floke graver dypere i mysteriet, tvinges han til å konfontrere sine egen fortid og spørre seg om han er i stand til både å beskytte familien sin samtidig som han fortsetter å lete etter sin bror.
En intens spenningsroman om familiebånd, tillit og hva vi er villige til å ofre for dem vi elsker.
Og så har vi maten.
Den bruker jeg også tid på, selv om jeg lager stort sett de enkleste rettene.
Som denne. Fiskeball i purre, paprika og spinatsaus.
Ferdig mens poteten koker.
Endelig kom strikkingen frem igjen.
Jeg har vært så sliten om kveldene at jeg har ikke orket.
Fint å komme i gang igjen.
Jula den har jeg ikke begynt å tenke på.
Fikk nesten sjokk når denne dukket opp.
Så var tiden inne til å ta farvel med en god venn.
Venn er kanskje å strekke det litt langt, men den bjørka måtte visst vekk.
Den skygget for naboene.
Dessuten er store, gamle trær litt skummelt nær husene, i tilfelle en storm skulle ta tak.
Men litt vemodig er det.
Den har stått der i over 35 år.
Her sikrer de den så de er sikker på at den faller riktig vei.
Utsikten fra healingrommet mitt.
Og der er den nede.
Gubben siklet jo, for det er jo bjørk.
Farvel bjørka mi.
Gubben har jobbet i timevis med å kutte de to bjørkene til ved.
Ja for de tok en til.
Se nå har jeg enda mer sjøutsikt.
Og gubben fikk denne bjørka av naboen, så nå ble det enda mer ved.
Det var nesten julaften for han.
Det lyste av øynene hans.
Han har nemlig vært litt frustrert, fordi det ikke har vært bjørk når de har tatt ned ved nå i vår.
Steinelva er stor nå. Det regner mye.
Men utevær er det ikke, surt, kaldt, regn.
Torsdag ble det kyllinglår med poteter stekt i ramsløkolje.
Jeg hadde igjen en rest dip fra helga.
Den smurte jeg over lårene og lot de ligge og kose seg noen timer.
Jeg stekte først lårene 15 minutt.
Så la jeg potetene under og lårene på rist over, airfryer 20 min.
Jeg liker å gjøre det sånn for da renner kraften fra kyllingen, ned i potetene.
Så surret jeg hvitløk, chili, paprika, tomat, vårløk og spinat
Enkelt og kjempegodt.
Håret mitt er litt oppgitt.
Det ønsker seg litt bleking.
Det er blitt mørkt, jeg som var blond, og det føles som om det ikke er hår igjen.
Men sånn er det bare.
Det går vel bra uansett.
Jeg venter litt til med å stripe det, tror jeg.
I dag