Jeg har vært litt oppgitt siste tiden, særlig fordi jeg har så lite motivasjon og viljestyrke.

Så ser jeg litt rundt meg på hva andre gjør.

Jeg ser at friske folk har også vansker med å motivere seg.

Hva da med oss som har begrensninger.

Alle som ikke kan gjøre alt like lett som andre kan.

Hvordan tror dere det da er med viljestyrke?

 

Hele uken har blogginnleggene handlet nettopp om dette.

Alt er som det skal være, lille venn

Alt blir ikke som vi har tenkt

En ekstra innsats må til når humøret har havnet i grøfta

Det blir bra

Et tidligere innlegg handler litt om det samme

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt?

 

Har det vært tilfeldig, nei , jeg tror ikke det.

Vi har vært gjennom en tøff tid, og da har vi brukt veldig mye tankekraft for å holde hjulene i gang.

Det tullete er at det tenker vi ikke over.

Vi tenker i det hele tatt ikke på hvor mye viljestyrke vi har brent av denne tiden.

Hvor mange tanker som har gått til å holde oss på føttene.

All frykten vi har bearbeidet i tillegg til usikkerhet og  skuffelse.

Likevel forventer vi at vi skal være tipp topp og yte maks.

Vi forventer rett og slett for mye av oss selv.

Vi er ikke roboter, vi er mennesker.

Har vi i tillegg en kropp som ikke lystrer oss, får vi ekstra tunge tak.

Tunge, tøffe tak som andre kanskje ikke forstår.

De forstår ikke for de har ikke prøvd.

 

Men vi vil så gjerne mestre.

Vi mister litt motet når vi ikke gjør det.

Lørdagens Kompani Lauritzen gikk på et vis, inn i denne ukenes motivasjonskurs for meg.

Der fikk vi bevist hvor mye tankene styrer oss.

Hvordan vi må grave etter motivasjon og viljestyrke eller om vi skal sette grenser og gi opp.

Noen ganger må vi det også.

Vi kan ikke konstant presse oss til alt vi skulle ønske vi mestret.

Alle har vi en grense.

Min grense er ganske fysisk.

Jeg vet at presser jeg meg, vil kroppen kollapse og bruke lang tid på å hente seg inn igjen.

Det er ikke bare for meg å yte litt ekstra og så kommer det seg etterhvert.

En kropp som er utmattet har egne regler og grensene er forsyne meg helt usynlig.

Du kan ha en god dag, presse deg litt ekstra og bli sittende utmattet i 3 uker.

Dette skaper en frykt inni en, man holder ubevisst igjen.

 

Noen har utfordring mellom å skille mellom det bevisste og det ubevisste.

Det bevisste er når vi fysisk tenker tankene.

Ubevisst er når kroppen handler ut fra tidligere mønstre, uten at vi er klar over det.

Da er det litt vanskeligere både å se det og endre det.

Ofte må vi bakover i tid, for å se når det hele startet.

Det ligger ofte situasjoner i oppveksten der som har skapt disse mønstrene.

De må finnes og bearbeides for at vi skal få endret dem.

 

Så ja jeg sliter med å finne motivasjon og viljestyrke til det lille ekstra.

Jeg skulle trenet for jeg vet at kroppen min forfaller.

Jeg vet at jeg kunne gjort noen få øvelser hver dag.

Noen få som ikke utmatter meg for å komme i gang, om det så er bare 5 knebøy eller 10 skulderrullinger.

Ofte er det bare de små stegene man behøver for å komme i gang.

Jeg kommer ofte i gang en dag, for så å glemme det neste og så går det en måned igjen.

Slik er det for oss alle.

Jeg forstår derfor at jeg nok må ha hjelp utenfra.

Noen som kan hjelpe meg i gang.

I løpet av året vil jeg få legen min til å bestille meg et opphold et sted der de har ekspertisen.

Der de vet hvordan jeg skal klare å finne den motivasjon jeg må ha.

Han sa at det var i orden, så når alt kommer i gang igjen, vil jeg gjerne det.

 

Men aller først har jeg behov for å være litt snill med meg selv.

Ikke hele tiden stille krav og tenke på alt jeg burde gjort.

Det nytter nemlig ikke.

I tillegg skal jeg sette på alarm på telefonen.

Klokken 10.10 skal jeg hver dag, gjøre noen få øvelser eller et minutt på elipseapparatet

10 skulderøvelser, 5 knebøy eller 10 for å styrke ryggen.

Så skulle jeg nå sagt at ja det greier jeg.

Så roper det inni meg, at det gjør du ikke.

Slik motarbeider vi oss selv hele tiden.

Vi spenner beina under vår egen motivasjon.

Vi pakker viljestyrken ned så vi ikke en gang når tak i den.

Samtidig har jeg brukt den i dag, bare på å lage meg mat og dusje og komme foran pcen.

Sannelig er det ikke enkelt.

En venn av meg hadde et godt forslag.

Jeg sa at jeg henter posten hver dag og da mente han at gubben kunne flytte postkasse litt lenger unna hver uke, så jeg fikk gått litt lenger.

Nå lar nok ikke det seg gjennomføre, men det var en morsom ide å bygge videre på.

Noe må gjøres, er ikke helt sikker på hva.

Det viktigste er å gjøre noe som gleder en, som gjør at man har det godt.

Da får man også litt mer motivasjon til å gjøre mer.

Til syvende og sist gjør vi vel så godt vi kan?

Eller gjør vi ikke det?

I dag