Dette bildet dukket opp her en dag, når jeg skulle poste en reprise.

Verden er så stor

Jeg er så liten

Jeg blir nesten borte,

som en liten prikk er jeg i universets bilde

Men du verden hvor jeg kan lyse

Hvis jeg vil

Jeg kan lyse opp veien 

for både meg og deg

Hvis jeg vil

I dag

Jeg synes det er veldig fint å møte fremmede mennesker som smiler til meg.

Vi smiler jo automatisk til de vi kjenner, men ikke til ukjente.

Men det er så fint å gi et smil til noen.

Når du får et smil tilbake, skjer det noe magisk.

I det bitte lille øyeblikket når øynene møtes og man kjenner smilet inni kroppen,  på et vis.

Det er så fint.

Det er som en liten pille med oppmuntring og glede.

I det millisekundet skjer det noe inni deg.

Prosesser settes i gang, gode kjemiske prosesser av gode, velgjørende hormoner.

Har du tenkt på det noen gang?

Har du tenkt på at du er et vandrende medisinskap med lykkepiller.

At du kan hjelpe dine medmennesker med et smil som kommer fra hjertet?

Ja, for det kan ikke være et falsk smil.

Et falskt påklistret smil, løfter ikke hjerterota, for det må være i sammenheng med øynene.

Du må kunne se smilet i øynene også, ikke bare med munnen.

Neste gang du er ute og møter mennesker.

Smil, vis glede, i det dere møtes.

Kanskje var det akkurat det vedkommende trengte denne dagen.

Kanskje var det noe du trengte?

Et smil?

I dag