Noe som gikk igjen på Englandsturen, er at det er mye nytt på gang for meg.
Det har jeg jo også forstått selv og skrevet litt om, nye oppgaver og friskere kropp.
Men så kommer man hjem og så faller man litt bakpå.
Man tror man tar alt som det kommer, men så blir man rastløs igjen.
Men nå tror jo jeg at ting legger seg til rette for meg.
Det betyr likevel ikke at jeg kan sette meg i en stol og vente på at alt skal skje.
Jeg må være våken og se etter veien fremover.
Ferien er over, alle er i fullt arbeid igjen, også jeg.
Jeg er i gang med jobben min.
Det er å være hjemmeværende full tid og mye alenetid.
Jeg er friskere, nettopp fordi jeg får ta livet litt med ro.
Men…………………så er det dette men-et.
Jeg kan ikke bli sittende i en stol, være friskere og ikke øke aktiviteten.
Jeg er i litt sånn feriemodus hver dag.
Lener meg tilbake og tenker at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil, la humla suse.
Men akk, det er en farlig tanke.
Jeg kan nemlig ikke det, jeg må øke aktivitetetsnivåtet mitt i takt med at kroppen friskner til.
I akkurat riktig tempo, ikke for mye for da går det baklengs, men heller ikke for lite.
Sukk, det der er ikke enkelt.
Men her en dag fikk jeg noen ord om nettopp dette.
De finner du her: http://lillasjel.blogg.no/1502966545_lille_venn_n_m_du_hre_p_oss.html
Jeg hadde noen venninner på besøk en kveld og jeg spurte om gode råd.
Stor var forbauselsen når de i kor, sa akkurat det samme.
Jeg må ha timeplan og jeg må tenke på en ting i gangen.
Tenker jeg på alt jeg burde, burde, da blir det for mye og ingenting blir gjort.
Jeg må velge ut det viktigste først, for meg er det å rydde kjelleren.
I tillegg er det de daglige tingene som skrivingen og bevege kroppen.
Vel, vel, mandagen er her og timeplanen er skrevet.
I det jeg ser på timeplanen min, får jeg bakoversveis.
Det står Sette opp ukeplan 11.11 det er ikke det som skal stå.
Det skal stå fredag, ikke 11.11.
Alle som kjenner meg vet at jeg er opptatt av bekreftende tall og hva er vel sterkere enn 1111.
Dette så jeg nå, når jeg skulle skrive, men dagen startet før dette.
Det startet med at timeplanen sier at jeg skal stå opp klokken 8.
Klokken 7, våknet jeg, slo av alarmen og sov til 8.30
Ja, det var den starten.
Jeg spiste frokost, så på timeplanen og der står det gå tur 10.30.
Tror dere jeg kastet meg over skoene og la på sprang.
Nei, jeg brukte den første timen til å overbevise meg selv om at turgåing ikke passet i dag.
Men så skjer det noe merkelig da.
Hjernen sier at det står på jobbplanen din at du skal ut og gå 10.30.
10.22 hiver jeg meg i dusjen og 10.40 er jeg ute og går.
Det er som om hjernen tror allerede at jeg er på jobb og må gjøre det jeg blir fortalt.
Selv om jeg er livredd for å sette i gang, må jeg bare prøve dette.
Jeg har nye sko på og de er så nydelige å gå i.
Kanskje er også det et hjelpemiddel jeg har fått, for å lokke meg ut.
Når jeg pakket til ferie, tok jeg nemlig ut skoene med tå på, fra kofferten, jeg tok med bare sandaler.
Så hadde vi meldt oss på en tur rundt på skipet, helt ned i vaskekjeller, kjøkken og maskin og da stod det at vi måtte ha sko med tå.
Dermed ble det skokjøp i Gibraltar og de er som myke sokker på beina.
Til og med kneet oppfører seg eksemplarisk på turen, bare et par små stikk for å si fra at det er der.
Ja, så da er jeg i gang med min timeplan.
I det jeg kommer til skolen og er nesten hjemme, ser jeg flagget vaie i vinden.
Jeg spør en jeg møter, hvorfor de flagger i dag.
Jo, sier han, det er jo første skoledag.
Å ja, første skoledag, ler jeg, det er jo det det er.
Det er første skoledag for meg
New beginnings
Nye ark og fargestifter, ny lærdom og utvikling
I dag
Dette var i går. Når jeg kom hjem fra turen, blogget jeg og etter lunsj skulle jeg rydde i kjelleren 2 timer. Det ble 45 min, 30 min pause, 30 minutters rydding og så gav jeg opp. Men jeg er i gang.
I dag derimot, sier kroppen tydelig fra at både rydding og turgåing på samme dag, det er for mye nå i starten.
Derfor har jeg allerede tonet ned til timeplan to ganger i uken. Og dere vil le når dere ser timeplanen, for den er ikke akkurat full av gjøremål, det er bare for å få litt struktur på dagen og komme i gang med det som jeg gruer til.
Men kroppen bestemmer mest, for jeg skal ikke bli syk igjen, så langt derifra. Vi skynder oss langsomt som en snegle med huset på ryggen og fremover kommer vi, i vårt eget tempo.
I dag
