I natt hadde jeg en sterk drøm.

Den minte meg om et tema jeg har snakket om før.

Det er flere år siden så det kan være på tide med en reprise.

Drømmen var sånn:

Jeg var på ett eller annet kurs.

Jeg syntes det var spennende og jeg koste meg.

Jeg møtte et menneske der som jeg likte godt.

Vi fikk god kontakt.

På slutten av dagen fikk jeg en oppgave.

Jeg skulle skrive en setning innimellom ordene i en avis.

Jeg fikk utdelt en tjukk svart tusj.

Jeg prøvde å forklare at det var umulig for meg.

Jeg greier ikke å skrive en hel setning når det er så lite plass.

Det er jo ikke plass til ordene.

Jo, dette måtte jeg greie fikk jeg beskjed om.

Jeg ble så skuffet over denne personen at han ikke trodde på meg når jeg sa at dette var for vanskelig for meg.

Jeg prøvde litt å få til men jeg fikk ikke til.

Jeg skjelver på hendene,essensiell tremor(nevrologisk) og derfor er håndskrift utfordrende i seg selv.

Og når jeg i tillegg hadde en tjukk tusj og ikke plass å skrive på, da ble det umulig for meg.

Det var også på slutten av dagen og jeg var veldig sliten.

Kanskje skulle jeg i virkeligheten forstått at umulig er ikke bestandig umulig.

Mye styres av tankene våre om hva vi føler er umulig.

Men der jeg var akkurat da, sliten og oppgitt, valgte jeg å gå derfra.

Jeg gikk tilbake til hotellet og oppdaget at jeg gikk uten sko.

Jeg bruker av og til å drømme at jeg ikke finner skoene mine.

Kanskje har det noe med å miste fotfestet, kontrollen og jordingen?

Men jeg kom meg tilbake til rommet og visste at det var riktig å forlate situasjonen

Poenget i historien er som følger:

Hvis du skal være der for en venn, så vær der vedkommende er i øyeblikket.

Ja, selvfølgelig skal du oppmuntre og støtte.

Men du skal ikke skubbe vedkommende utfor kanten.

Det vil bare føre til at denne føler seg mislykket og enda mer nede enn før.

Det vil ha motsatt virkning.

Du må ha tålmodighet og vente til din venn er klar for neste skritt.

Kanskje blir ikke vedkommende klar og da må du bare akseptere det.

Faller man mange nok ganger føles det nesten umulig å reise seg igjen.

Husk det neste gang du så gjerne vil hjelpe noen.

Vær der, men la vedkommende være sjefen i sitt liv.

I dag