Når jeg har en healingtime, lar jeg meg lede.
Det er litt likt som når jeg skriver ord til noen, men likevel annerledes.
Jeg går inn i lett transe, dvs lukker øynene og forsvinner litt inn i min egen verden.
Jeg kan flytte hendene, prate og lytte, men får ikke opp øynene igjen.
Noen ganger går jeg enda dypere, så jeg blir sittende helt i ro.
Så lytter jeg til stemmen inni meg som forteller meg hva jeg skal si og gjøre.
Her en dag fikk jeg en ny øvelse.
Vi snakket om hvordan noen av oss bekymrer oss mye for de vi er glad i.
Jeg ba vedkommende lukke øynene og se for seg sitt tredje øye.
I pannen, midt mellom øynene.
Jeg ba om å se en dør inn dit, gå inn den.
Det er en benk der.
Sett deg ned på denne benken og se hvem som er der sammen med deg.
Det er hva jeg bruker å si, men denne gangen kom det et nytt element dukkende opp.
Det som forundrer meg er at når disse ordene kommer, har jeg aldri tenkt tanken før.
Det er helt merkelig.
Jeg sa at der står det en teleskopkikkert.
En kjempediger en.
Den bruker du til å observere alle dine, til enhver tid, i tilfelle du må ut og hjelpe dem.
Du er på vakt hele tiden.
Kikkerten brukes konstant til å observere, både de det gjelder og det som er rundt de.
Du vil ha full kontroll på alt som skjer.
Dette blir veldig slitsomt.
Det tapper en for energi.
Kroppen kan ikke hele tiden være i 24 timers vaktmodus.
Da blir vi etterhvert syke og det tjener de ikke på, de vi føler vi skal passe på.
Og det ironiske er jo at det vi gjør, nytter ikke uansett.
Hendelser kommer og går med våre kjære uten av vi kan forhindre det.
Vi må la dem leve livet sitt og få de erfaringene de skal ha.
Bekymringstankene våre vil bare dra dem mer ned.
Og skulle det skje noe, er det viktig at vi er uthvilt, ikke utslitt av vakt-tjeneste.
La oss heller se for oss at alt går bare fint, da hjelper vi til med å løfte dem.
Men nå pakker vi ihvertfall kikkerten ned.
Vi legger den i esken sin og setter den i et hjørne.
Der kan den stå så vi vet at vi kan nå den, ved behov.
Det gir en trygghet.
Så setter vi oss på benken og ser på utsikten igjen.
Hvordan ser den nå ut, uten kikkert.
Ja, vi ser ikke så langt og ikke så tydelig, men vi ser hva som skjer her og nå.
Det er faktisk helt fantastisk.
Vi kjenner hvordan skuldrene senker seg.
Vi er plutselig mer tilstede i eget liv.
Det er ganske så fint.
Jobben som vekter i 24timers vakt-tjensten “Passe på de jeg har rundt meg” er over.
Heretter får man heller jobb i firmaet: “Jeg er her hvis dere har bruk for meg”
I dag
Gode og viktige ord, og “bildene” i teksten taler jo for seg! <3
Dette var svært kloke ord, jeg tar de med meg. Samtidig som jeg mønstrer av :).
Nydelig. ❤
Anita: Takk <3
BforB: Lykke til i ny, roligere jobb <3
karidansen: Ja, jeg trenger å øve, ofte hver dag. Det kom en øvelse til også, som er ganske fin, som jeg skal skrive om senere, om å kutte bånd 🙂
Man må passe på seg selv, det er viktig, og ikke brenne seg tom på å få kontroll på alt og alle . Da blir man for sliten 😮 Ha en fin dag Mariann <3
Ja, man må det 🙂 ha en fin dag du også 🙂 frodith:
Så flott innlegg! Jeg kjenner meg så til de grader igjen….og interessant og spennende å lese når du forteller hva som skjer deg i en healing time
Hørtes veldig kjent ut ja! 24 timers vakttjeneste er en vanskelig rolle å bli av med, men det hjelper å trene merker jeg🤗 Selv om fingeren lett finner alarmknappen igjen☺️ Takk for kloke ord😍
Ja, det er lett å finne den knappen 🙂 Magnhild Sandstad:
Ja, det erw spennende 🙂 maiken:
Takk for kloke ord og en viktig påminnelse for meg. Du er en bra dame som er verdt å lytte til! 🙂