Pakk ned teleskopkikkerten – om å være i konstant alarmberedskap

 

Når jeg har en healingtime, lar jeg meg lede.

Det er litt likt som når jeg skriver ord til noen, men likevel annerledes.

Jeg går inn i lett transe, dvs lukker øynene og forsvinner litt inn i min egen verden.

Jeg kan flytte hendene, prate og lytte, men får ikke opp øynene igjen.

Noen ganger går jeg enda dypere, så jeg blir sittende helt i ro.

Så lytter jeg til stemmen inni meg som forteller meg hva jeg skal si og gjøre.

 

Her en dag fikk jeg en ny øvelse.

Vi snakket om hvordan noen av oss bekymrer oss mye for de vi er glad i.

Jeg ba vedkommende lukke øynene og se for seg sitt tredje øye.

I pannen, midt mellom øynene.

Jeg ba om å se en dør inn dit, gå inn den.

Det er en benk der.

Sett deg ned på denne benken og se hvem som er der sammen med deg.

Det er hva jeg bruker å si, men denne gangen kom det et nytt element dukkende opp.

Det som forundrer meg er at når disse ordene kommer, har jeg aldri tenkt tanken før.

Det er helt merkelig.

 

Jeg sa at der står det en teleskopkikkert.

En kjempediger en.

Den bruker du til å observere alle dine, til enhver tid, i tilfelle du må ut og hjelpe dem.

Du er på vakt hele tiden.

Kikkerten brukes konstant til å observere, både de det gjelder og det som er rundt de.

Du vil ha full kontroll på alt som skjer.

Dette blir veldig slitsomt.

Det tapper en for energi.

Kroppen kan ikke hele tiden være i 24 timers vaktmodus.

Da blir vi etterhvert syke og det tjener de ikke på, de vi føler vi skal passe på.

Og det ironiske er jo at det vi gjør, nytter ikke uansett.

Hendelser kommer og går med våre kjære uten av vi kan forhindre det.

Vi må la dem leve livet sitt og få de erfaringene de skal ha.

Bekymringstankene våre vil bare dra dem mer ned.

Og skulle det skje noe, er det viktig at vi er uthvilt, ikke utslitt av vakt-tjeneste.

La oss heller se for oss at alt går bare fint, da hjelper vi til med å løfte dem.

 

Men nå pakker vi ihvertfall kikkerten ned.

Vi legger den i esken sin og setter den i et hjørne.

Der kan den stå så vi vet at vi kan nå den, ved behov.

Det gir en trygghet.

Så setter vi oss på benken og ser på utsikten igjen.

Hvordan ser den nå ut, uten kikkert.

Ja, vi ser ikke så langt og ikke så tydelig, men vi ser hva som skjer her og nå.

Det er faktisk helt fantastisk.

Vi kjenner hvordan skuldrene senker seg.

Vi er plutselig mer tilstede i eget liv.

Det er ganske så fint.

Jobben som vekter i 24timers vakt-tjensten “Passe på de jeg har rundt meg” er over.

Heretter får man heller jobb i firmaet: “Jeg er her hvis dere har bruk for meg”

I dag

 

 

 

12 kommentarer

Siste innlegg