William Shaw, Dødeland
Reklame: Leseeksemplar fra Goliat forlag.
Jeg simpelten digger bøkene til William Shaw. I går kveld oppdaget jeg at jeg satt stiv som en pinne i stolen min av spenning når jeg kom til slutten av boken. Jeg måtte ta meg sammen, dra pusten og slappe av. Det er jo bare en bok, ikke virkelighet, selv om jeg liksom tror det når det er som mest spennende.
Jeg likte godt plottet til boken, ny vri. Den er på et vis delt i to. To tenåringsgutter på vei ut på skråplanet, morer seg med å stjele mobiltelefoner. De stjeler en bag med en ny iphone, samt en eldre modell, som de ikke synes er så fancy, helt til de oppdager at de er forfulgt av eieren av telefonen. Så like spennende som selv drapssaken er å følge guttene, som man på tross av at de er noen rabagaster, gjerne vil det skal gå bra med, for de har det ikke så enkelt.
Jeg liiker også å følge hovedpersonene Alexandra Cupidi og datteren Zoe, samt naboen, politimannen som var med i de første bøkene til Shaw.
Underholdende, spennende og god krim igjen av William Shaw og jeg ser frem til den neste.
De to guttene i Kent passet aldri inn. Sytten år gamle, den verste alderen, ingen penger, ingenting annet å gjøre enn å røyke hasj. Men de har i alle fall hverandre. De stjeler en mobiltelefon fra en mann og stikker av på mopeden, klare til å feire gevinsten. Men det er ikke bare en mobil, og offeret er villig til å drepe for å få den tilbake.
På den mer velstående siden av Kent, står førstebetjent Alexandra Cupidi overfor sin merkeligste mordetterforskning i karrieren. En avkuttet hånd, gjemt i en vase på et kunstmuseum. Ingen tar det alvorlig, ikke engang de som eier kunsten. De later som de står over loven.
Cupidi sin sak blir alvorligere, og hun slites mellom politipolitikk og egne dilemmaer. Og hun blir bekymret for de to guttene som er på rømmen, og etterlater seg en sti av døde mennesker i ødelandet.
