Et bittelite speilegghjerte åpenbarte seg etter frokost i dag.

Kanskje var det en liten oppmuntring.

For i dag er det ikke en morsom blogg, men en slitsom en.

Bloggen er jo egentlig et tidsfordriv, som en dagbok for meg selv, ikke en forlystelse for alle andre.

Og ikke alle dager kan være like.

Men det er hyggelig at du blir med på reisen, bare ikke forvent at dette er like gøy hver dag.

 

I dag skulle nemlig det store målet nås.

https://lillasjel.blogg.no/dag-9-gran-canaria-riu-vistamar-2.html

Vi skulle gå til andre siden, opp på toppen og se ned i Taurodalen.

Jeg tror treneren var ved bedre mot enn forrige gang.

 

 

Fruen stod opp før soloppgang.

Ja, det kan du tro.

Hun stod opp, dro for gardinene,  så det ble mørkt og la seg til å sove igjen, til 8.20.

 

 

Klar for frokost.

Ferskpresset juice er godt.

En liten tur opp for å legge fra oss bøker og diverse på solsengen.

Det var bare treneren som følte seg tvunget til å bli med kjerringa i dag.

De tre karene der kunne jeg tenkt meg å ta med hjem for vinduene mine er skitne.

Målet er på toppen over de hvite og røde leilighetene. Ikke de bakerste fjellene. De er på andre siden.

Kjerringa er klar. Litt lite motivert, men innstilt på å få jobben gjort.

 

Det er ikke så god plass for bussen akkurat.

 

Men det går jo.

 

 

Fruen er i dag opptatt av manglende vedlikehold.

Det er jaggu mange snubletråder på fortauene.

Sikkert telehiv, sa gubben.

 

Rekkverkene henger og slenger. Vær forsiktig med å lene deg mot det.

Sikkert løse så man kan få unna all snøen, mumler treneren.

Jeg er litt usikker på om han vet hvor han er hen i verden.

 

Pause. Vi sjekker Puerto Rico.

Minn meg på at i det mylderet der, skal ikke jeg bo.

Få opp beina.

Der er han ja.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den treneren.

Han har begynt å bli litt upålitelig.

Han er frekk i kjeften også.

Her en dag jeg strevde for å komme meg opp av solsenga, viste han fingeren og sa han kunne stikke den rett opp i …..slik at jeg fikk fart på meg.

 

 

På vei nedover.

 

 

 

Teit er han også. Han skjønner ikke at jeg stopper for å ta bilde, bare for å få hvile litt.

 

Se der. Der henger han igjen. Kanskje det er han som hviler. Tja, jeg hadde funnet meg en benk.

 

Bortover til venstre der husene er, er gata vi først gikk, der bussen kom.

 

Hotellet vårt, ligger helt oppe på klippen der, til høyre.

 

Da er vi oppe på toppen og han fortsetter å lure seg unna.

 

Fant meg et lite hjerte her også jeg.

 

 

Tauro og Playa del Cura.

 

Kajakktur, nei takk

 

Bildebevis.

 

Her snur vi og går hjem igjen.

 

Tenk å falle med rævva nedi her. Huttetu.

 

Taurodalen.

 

 

Hva med å bo i bilen? Nei takk

 

På hjemvei. Uff, helt over til andre siden igjen.

 

Helt ned dit og så opp de j..lig tunge bakkene.

 

 

Flytt deg din sinke!!

 

Enten går han i veien eller så henger han langt bak.

Jeg funderer på hvem som egentlig er treneren her.

 

 

Og midt i bakken, møter vi jaggu det et søskenbarn av meg. Han og fruen er råflinke til å gå lange turer.

Det var en hyggelig overraskelse.

 

Snart tilbake til start. 2 timer brukte vi.

 

Klar for lunsj. Tunfisk og blekksprut salat, egenkomponert. Kjempegodt.

 

Jeg er så drittlei trapper. 27 trinn.

Selv om jeg tar mye heis, blir det likevel minst 200 trappetrinn hver dag.

Vi er ikke nødt til ligge i denne etasjen, men det er så fint der oppe og merkelig nok mindre vind.

 

 

Og når venner lokker med kaffe og bayleys, da sliter jeg meg opp de 27 trinnene.

 

Tilbake på solsenga har plutselig treneren våknet og inntar tjenerrollen.

Litt forfriskende blir aldri feil.

Men jeg må innrømme at jeg tok raskt fri fra solsenga.

Jeg måtte bare hvile skrotten litt.

Takk til en tålmodig trener.

Selv om det ikke ble så allverdens mye venting i dag, så blir det jo litt.

Men helt klart ny personlig rekord.

I dag