Du er lat, sa sjefen min i dag.

Høyt og tydelig fikk jeg så øra flaggra.

Hersens drittkjerring sa jeg.

Du har ikke noe med å kjefte på meg.

Du skjønner at jeg har ansvaret for egen kropp og den roper HVILE.

Ja, den roper i munnen på drittkjerringa.

Og kroppen vinner.

Derfor har jeg en dag der jeg bare sitter i ro.

Ja, utenom at jeg bare må en liten tur for å hilse på småpikene mine.

I latskapens tegn, har jeg rotet bort halve dagen på township.

Jeg måtte ta meg selv i nakken nå og rive meg løs.

 

I dag må jeg lese.

Jeg holder på med vikingetokter og det er gøy.

Brødskive med torskerogn i dag og hjemmelagd juice.

Prøver så godt jeg kan å ha et fornuftig kosthold.

Ikke noe hjemmebakt brød, for mandag er det diett og hjemmebakt brød er det beste jeg vet, derfor vil jeg ikke at pensjonisten skal friste meg med brødskiver.

 

 

Menyen er planlagt, handleliste skrevet.

Pensjonisten blir delvis med.

Han kommer nok til å hoppe over smoothier og han vil nok spise noen knekkebrød, men varmrettene skal han få.

Ja, det er helt frivillig,  men er glad han gjør det, så slipper jeg å tenke på å lage mat til han.

 

Men jeg hadde ikke fått hjernen til å våkne enda, før han kom med denne.

Vi fikk nemlig denne geniale ringeklokka til jul.

Vi kan se hvem som ringer og snakke med de.

Jeg har nemlig tenkt tanken at når jeg har healingkunde og det ringer på, vil jeg gjerne se hvem som kommer uten å måtte gå og åpne.

Nå ser jeg hvem det er og ikke nok med det, det er høytaler så jeg kan snakke med de fra iPaden.

Men…..

Så måtte vi ha en ringeklokke inne, for hvis ikke ringer det kun på telefon og iPad.

Den kom i posten i dag og gubben skulle installere og da involverte han jo den kjerringa som fortsatt halvsov i stolen.

Foreløpig har vi ikke fått det til, mulig vi må kalle inn assistanse.

Men så ringte heldigvis sønnen og rekvirerte gubben ut på oppdrag.

Freden i heimen senket seg og jeg kunne ta jobben med å være lat, inn på et dypere plan.

Det er jeg god på.

Det er så deilig å være skikkelig god til noe, synes jeg.

Man vokser på det.

 

 

 

Sammen med ringeklokka, kom denne i posten i dag.

 

 

Det fikk pensjonisten med seg.

Han fikk hilsen i boka.

Da ble han kry.

Hadde han vært av de som bruker å ha sterke fysiske reaksjoner, ville han nok jublet høyt og klappet.

Men nå er han ikke av den typen, så man må være god på å lese mennesker, for å forstå at han syntes det var svært hyggelig.

Jeg har kanskje ikke vist dere videoen der han åpner julegava si?

Tre dagers billett til formel 1 i Budapest.

Ja, jeg har det på film fir vi skulle jo filme begeistringen.

Å ja, skal vi dit, sa han.

Så når han nå nikker med hodet, du ser så vidt rykninger i munnviken som tolkes som et smil og sier, å ja, når jeg leser hilsenen, ja da vet Myriam at han var svært fornøyd.
Dere skal få se julegavevideoen en dag.

Nå skal jeg fortsette med det jeg er god på.

Ikke gjøre en dritt.

I dag