Göran Tunström, Juleoratoriet
Jeg hadde en blogg for et par dager siden om hvilken bok jeg skulle lese.
Valget falt på en bok jeg har hatt stående i bokhylla i årevis, Juleoratoriet.
Jeg kjøpte den fordi jeg så i bokgruppene at dette skulle være en svært vakker bok.
Ja jeg forstår at litteratur forstår jeg meg ikke på, for det er den merkeligste bok jeg har lest.
Tunström fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 1984.
Handlingen er lagt til Sverige, fra 1920-1950 sånn ca.
Litt likte jeg, noe syntes jeg var teit og flere avsnitt var helt uforståelige for meg. Jeg tror nå jeg har en helt vanlig intelligens, men her måtte jeg melde pass innimellom.
Lange avhandlinger, der setningene spriker i alle retninger.
Sitat:
Jeg trodde jeg kunne gjøre litt nytte, fortsatte han og strøk av seg helgenglorien, rev av seg håret, huden, så kaldt det var å være skjelett!
Et barn sto i døren og kikket på ham, han gjemte hodet i hendene for ikke å skremme barnet.
Dette er sikkert “stor” litteratur, for stor for min forstand, men morsomt å ha lest den.
Vil du ha noe annerledes å lese, kan dette være midt i blinken. Siden jeg ser at så mange elsker denne romanen, kan det hende du gjør det også.
Jeg er glad jeg er ferdig med den.
Det er en sommerdag i juni i tredveårene. Solveig Nordensson setter seg på sykkelen og sykler til Sunne for å snakke med kantoren om høstens store konsert, som endelig etter ti år skal bli virkelighet. På verandaen står sveivegrammofonen på. Vinden blåser i det lyse håret hennes. Støvet fra grusveien henger som en hale etter sykkelen. Hun
Men bak en sving kjører hun rett inn i en kuflokk og dør. Tilbake står ektemannen Aaron og barna Eva-Liisa og Sidner. De er knust av sorg. De er lammet. Og det er Sidner som er hovedpersonen i denne boka. Vi følger ham fra den grusomme dagen, og videre.
