Cesilie Holck, Til døds
Leseeksemplar fra Aschehoug
En tynn liten bok som ikke er helt enkel å skrive omtale om, for meg.
Jeg synes mye av det er bra, men det er ikke alt jeg kan forstå rett og slett.
Hovedpersonen får besøk av sin far, som forsvant fra henne når hun var tenåring og forteller at han er døende av lungekreft. Han flytter så inn hos henne på hybelen.
Noe av det hun skriver, griper en sterkt.
Sitat:
Du var så nær mens du var døende. Bortgangen din kjenner jeg ut og inn.
Jeg visste akkurat hva fordøyelsen din tålte. Gulrøtter, ikke løk. Pærer, ikke epler. Loff, fiskeboller, kaviar og salami.
Jeg visste hva du trengte av medisiner mens du fortsatt bodde hjemme. At gnissing mellom venstre pekefinger og tommel betød at du trengte påfyll av morfin.
Jeg forstod det på skuldrene dine om du trengte søvn.
Så det på øynene dine om du ønsket å dusje.
Så på krumningen i ryggen din om du trengte å bæsje.
Jeg leste det i pannen din: Om du hadde dødsangst eller om du trengte saft.
Jeg visste når leppene dine måtte fuktes på dødsleiet.
Hvilken side du foretrakk å ligge på når lungene var i ferd med å kollapse. Jeg vet dato time for siste tannpuss.
Jeg kan det døde ansiktet ditt utenat. Men jeg finner deg ikke.
Selv om boken har få sider, kan den ikke leses for raskt. Ofte leste jeg kapittel om igjen. Det er stort sett et kapittel på hver side. Hun skriver ut tankene sine og derfor kan det ofte føles litt rart, men samtidig riktig, for vi tenker jo så mye rart, ihvertfall gjør jeg det og skulle jeg skrevet ut alle mine tanker, ville det også sett merkelig ut mye av det.
Så på en måte likte jeg boken og er glad jeg har lest den, for den vekket noen tanker i hodet og det liker jeg at lesingen gjør, samtidig så er det ikke en bok jeg vil huske til evig tid. Den ble litt for liten til at den helt krøp under huden på meg. Kanskje savner jeg å kjenne hovedpersonen bedre.
Holck kommer vi nok til å høre mer av og jeg vil nok også lese neste bok.
Yvonne har ikke hatt kontakt med faren siden tenårene. Da han igjen dukker opp, er det fordi han trenger et sted å dø. Han flytter inn på hennes hybel, og livet hennes handler etter hvert utelukkende om å tilfredsstille den dødssykes behov. Etter farens bortgang prøver Yvonne å finne tilbake til sine egne behov som menneske.
Til døds handler om en pårørendes trang til å skape et språk for døden i en altoppslukende sorg. Romanen er et forsøk på å grave frem en latent kjærlighet i en betent relasjon, med døden som redskap.
