Vi bestilte tur/retur Firenze med hop on/hop of, gjennom app-en GetYourGuide.
En app jeg kan anbefale på det varmeste.
Vi har nå brukt den i Australia, Ungarn og Italia, alt fungerer supert.
Du bestiller online, betalingen går ut dagen før og kan betales før, refusjon ved avbestilling.
Glad var vi for at vi hadde buss, for aldri i verden om jeg kunne gått rundt i byen i denne varmen.
Egentlig ville jeg sett katedralen og broen, Ponte Vecchio, men vi orket ikke gå av bussen og traske dit ned.
Det er ca 2 timers busstur fra La Spezia til Firenze, beroende på hvor mye trafikk det er.
Du vet du er i Italia når du ser statuene.
Forrige gang jeg var i byen, så jeg statuen av David med flere og tenkte at nå skulle jeg ha mer tid, men jeg får ha det til gode.
Sightseeing i førti varmegrader er tøft, men litt får vi med oss.
Disse to stod ute i gaten og så ut som de ventet på skyss.
Jeg ville ikke stått der for det var mye trafikk av både biler og busser.
Jeg syntes dette var et spennende butikkvindu.
Er det en skomaker?
Så er vi på bussen og kan nyte turen.
Men mye trafikk og til tider mye risting og mye støy, ingen avslapping.
Men jeg spaserer jo rett inn i en italiensk roman.
Kirkegården.
Dette er nok en gammel en.
Når jeg ser italienske kirkegårder, tenker jeg på skrekkbildene fra Italia i begynnelsen når Coronaen kom.
Når det døde så mange at de ikke en gang fikk begravelse og sykehuskapasiteten var sprengt.
Jeg synes vi altfor lett glemmer hvor ille det var i starten, før viruset ble mildere.
Han der har stått der en stund.
Noen nye fasader er det, men ikke mange.
Er det et sykehus?
På den andre siden av elva Arno.
Vi suser rundt i gatene og får sett mye.
Og det var ikke enkelt for sykebiler og politi å komme frem.
En annen gang vil jeg ha tid til å vandre i gatene her, men ikke når det er så varmt.
Ved kirken her, var jeg forrige gang jeg var i Firenze.
Da hadde vi også altfor kort tid.
Dumt det skal være så langt hit fra cruisehavnen.
Ikke rart det kommer folk fra hele verden for å se alle de gamle fasadene.
Ofte pusses jo husene opp inni, men fasaden beholdes.
Så kjører vi over en av bruene over Arno.
Som i eventyrskogen.
Vakkert synes jeg.
Vi går av bussen på platået over byen.
Her var jeg forrige gang også. Flott utsikt.
Der nede her broen jeg vil se, men kun har sett fra avstand.
Men jeg er like blid om det ikke ble denne gangen heller.
Tårnet midt i bildet er
Palazzo Vecchio.
Det var det jeg sprang etter sist jeg var her. Da fikk jeg tatt dette bildet.
Her regjerte Medicifamilien. Og historier fra det har jeg lest i bøkene til Marina Fiorata.
Fantastiske bøker fra Italia.
Fortsatt mye jeg vil se i Firenze.
Anbefaler også bøkene til Kristine T.G. Hardeberg.
Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige
Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte
Vi hopper på neste buss, den røde istedenfor den blå, men angrer for tror det ville tatt lenger tid, så vi byttet tilbake.
Stresset og sliten, men ikke behov for sykebil.
Skal jeg gå for dette huset? Nei, altfor mye å vaske.
Tilbake over elven og vi hopper av for godt.
Vi passerer en trattoria og tusler tilbake dit, sultne og slitne.
Ja, det siste er det bare jeg som blir.
Men øltørst er det bare gubben som blir.
Og restauranten er en opplevelse i seg selv.
Fantastisk.
Under bildet her, satt en eldre dame som smilte så pent.
Jeg funderer på om hun var stamgjest, kanskje i familie med de som driver restauranten, for hun skravlet mye med de når hun gikk.
Og hun sang høyt når de spilte italienske sanger.
Koselig. Blir en ekstra autentisk stemning av sånne opplevelser.
Forrett. Focaccia med olivenolje og litt salt. Nam.
Dette kaller man ekte italiensk pizza.
Og gamle bøker. Sukk
Og lampa ville garantert blitt forbudt i Norge.
Vi strevde oss tilbake til opphentingsplass og var der en time for tidlig.
Jeg spurte om haik med en annen celebrity buss.
Vi hadde jo ikke bestilt med celebrity.
Først sa de at det gikk dessverre ikke og sa det var noen benker lenger bort.
Vi tuslet oss dit men så kom de springende og sa vi kunne få sitte på.
De ville gi beskjed til guiden.
Om den kom frem, ja det vet vi ikke men lykkelig var vi når vi slapp å vente en time.
Vi fikk dusjet og kom oss opp til middag og et glass sprudlende gikk rett i fletta hos fruen.
Hun oppdaget at hun hadde brukt begge knivene til hovedrettene til å smøre på brød, mens kniven til brødet, var gullende ren.
Sånn kan det gå når man er lykkelig men sliten tilbake ombord.
Og etter middag, en aperol på dekk….. eller var det to?
Utsikten fra skipet til Carrera marmoren.
Så ble det litt allsang.
Da var det best å roe seg ned med litt beroligende te for å sove godt.
Klar for ny dag i La Spezia