Jeg hadde i går gratis fjernhealing igjen på Lillasjel.
vanligvis er det med vel 100, noen ganger helt opp i 300.
Men noe skjedde i går og det var over 1000 påmeldte.
Gratis fjernhealing til ALLE som skriver i kommentarfeltet onsdag 06.07. 2022 , kl 21.30. Skriv deg ikke på hvis du ikke vil ha. Respekter de som har ønske om å få healing.
Det står ganske klart og tydelig at ALLE som kommenterer, blir med.
Det står også at vil du ikke ha, da skriver du deg ikke på.
Likevel skriver folk. De ser ikke eller respekterer ikke.
De skriver nei takk, svindel, lureri, spam, med mere.
En lurte på om jeg sov godt om natten, når jeg lurte folk slik.
Men av 1000, var det kanskje 20, som bare ikke greide å holde seg unna.
Det er nok mange av dem som ikke forstår hvordan Facebook fungerer.
Jeg spurte en hvorfor han skrev nei takk.
Det var fordi det dukket opp i feeden hans og det er jo høflig å svare.
Når venner av deg kommenterer, kan du se det hos deg og da tror mange at jeg skriver på deres side.
De forstår ikke at man oppsøker min side helt frivillig.
Forrige gang ble jeg beskyldt for at jeg prøvde å få tak i personopplysninger.
Da lurte jeg litt på hvordan jeg skulle få til det.
Men det er mye svindel for tiden og mange er nok redd for det og ser derfor ikke at jeg poster kun på egen side.
Lillasjel er jo et litt diffust begrep også.
De ser ikke mennesket bak.
Men det var da jeg tenkte at jeg må gå live.
Det var lurt.
Stor var derfor forbauselsen min i dag når jeg fikk melding fra Facebook at noe av lyden var tatt bort pga copyright.
Jeg hadde spilt musikk.
Nei, jeg hadde ikke det serru.
Det var ikke noe musikk på.
Kun min egen stemme.
Så nå skal jeg skryte av at jeg har en stemme som J. Strauss og Christian Reiner.
Spørs om jeg må sette på de og høre, haha, så tåpelig.
Eller er det frekvensene i healingen som er de samme?
Jojo, litt moro er det, selv om det er dumt at det mangler lyd da, på enkelte steder.
Norn ganger trenger jeg å diskutere for å lufte egne tanker.
Andre har fri vilje, de trenger ikke følge mine råd.
Men når jeg lufter det jeg tror selv, skjer det noe i eget hode.
Kanskje får jeg ny input av andre?
Eller kanskje gir det meg selv mer trygghet i egen tro.
I dette tilfellet gjorde det det.
Jeg har lenge tenkt at vi er ute på feil vei, når vi dyrker fryktene våre.
Derfor har jeg jobbet og jobber fortsatt med egne frykter.
Under coronaen har vi til fulle fått jobbet med nye og gamle frykter.
Skrekkpropagandaen har vært enorm.
Vi bankes i hodet med rett og galt og alt som vil skje med oss.
Er du vaksinemotstander, ja da er du gal og dum og uvitende, hvis du tar vaksine.
Er du for vaksine, er du gal og dum og uvitende, hvis du ikke tar den.
Jeg var litt redd i starten når coronaen kom, men så roet jeg meg ned.
Jeg har vært ute og reist og jeg har ikke følt frykt.
Det har jeg undret meg over, for hadde det vært for noen år siden, ville mine nærmeste trodd jeg ville bli verstingen.
Så hva har skjedd?
Nå roter jeg meg ut i ting jeg ikke trodde jeg skulle skrive om, men ordene faller ned slik.
Og det er nettopp dette jeg gjør.
Jeg følger min egen intuisjon og indre stemme.
Jeg stoler på at det svaret jeg får er riktig.
Tok jeg vaksine? Ja.
Jeg ville ut og reise og jeg spurte kroppen min om jeg skulle.
Ukomplisert, svarte den. Ok, da tok jeg alle tre.
Pfizer eller Moderna, spurte jeg.
Pfizer, fikk jeg til svar, ikke så god beskyttelse men gir deg få bivirkninger.
Ok, da gjorde jeg det og det har gått fint.
Kroppen min har slett ikke tatt skade, den er heller bedre.
Men……
Jeg vil aldri anbefale noen å ta vaksine.
Jeg vil heller ikke anbefale noen å la være.
Det er ikke noe jeg har noe med å blande meg inn i.
Det er hver enkelts valg.
Og det er det jeg har lært mer om under denne diskusjonen jeg var med på.
Der gjalt det ikke vaksine, men mye annet vi burde rope og skrike og advare mot.
Vel, jeg er ikke med på slikt.
Jeg vil ikke rope og skrike om noe som helst.
Og det var en kommentar der som jeg har tenkt en del på, som inspirerte meg.
Den har surret og gått inni meg og den fascinerer meg.
Det eneste vi må/kan velge å overkomme, som eneste hindring, er sinnet som oppslukes av hva de andre mener, holder på med, vil og sier. Det er deres. Ditt og mitt, er hva du og jeg tror om det, om vi melder oss inn i teaterforestillingen. Det er ditt valg for deg, og mitt valg for meg. Inntil vi har sett og avslørt at alt dette foregår inne i oss, så vil undervisningen fortsette. Hvilke undervisning? Undervisningen som en dag vil avsløres i oss alle, er at det aldri var noen andre fiender enn oss selv, mot oss selv. Spørsmålet er: er vi villig til å se helt inn og eie det hele, eller om det trenges mer undervisning?
Når man utvikler sansene sine, vil man innimellom få hviletid.
Man blir presset til å ta et steg tilbake og ta livet med ro.
Når man så åpner opp igjen, er det som om man har åpnet mer opp.
Blir kanskje litt spesielt dette innlegget, for vet ikke om alle helt forstår hva jeg snakker om.
Men det er sånn at når man åpner for healingkraften og begynner å bruke den, vil den utvikles og modnes med årene.
Enkelte er nok der fra de var barn, særlig nå i disse dager, når flere er åpnere, men de som begynner sent, som meg, trenger tid.
Nå har jeg hatt en periode der jeg har jobbet lite.
Jeg har skrevet litt Lillasjelord, (readinger), men flere har måttet vente på de, for jeg har trengt å være i form.
Jeg hadde en gruppe her hjemme som jeg øvde sammen med, men avsluttet det før jul.
Jeg kjente rett og slett at jeg må ha en pause fra energiarbeid.
Jeg har gjort noen fjernhealinger, litt på telefon, men hjemme har jeg ikke tatt imot, inntil nå nylig.
Jeg har også hatt få gratishealinger på Lillasjel.
Nå har jeg åpnet igjen hjemme og det var fint å få folk i stolen igjen.
Jeg har jo taushetsplikt, så jeg skriver ikke om mye av det som skjer under healing.
Jeg gjør det av og til og da ber jeg om tillatelse først.
Dessverre er det ikke slik at healing er en tryllestav du vifter med og alle blir friske på et blunk.
Det kan være spenninger i kroppen som skaper sykdom.
Derfor kan det gjerne sitte i nakken og skuldrene, mens du kjenner det i føttene.
Energien får ikke gå fritt.
Healing kan derfor være en hjelp til å løse opp.
Det kan også være opplevelser fra oppvekst man bærer på.
Til og med fra foreldre og besteforeldre, traumer og stress vi arver.
Noen ganger greier ikke kroppen å reparere alt.
Mens andre ganger kan det skje mirakuløse ting man ikke forstår.
Når jeg gir healing, kan jeg derfor aldri love noe og det er jeg svært opptatt av å være tydelig på.
Her gis ingen lovnader.
Jeg åpner kanalen og så må vi se hva som skjer.
Som når vi søkte på fmkanalen for å se om det var skurring eller om vi fant fin musikk eller fremmede språk vi ikke forstod.
Når jeg skriver Lillasjelord, ser jeg på profilbildet av vedkommende og så går jeg i lett transe.
Med lett transe er jeg fortsatt tilstede i bevissthet, men jeg tuner meg på et vis inn i en energi som gir meg ordene som vedkommende trenger å høre.
Disse ordene føles ofte, noter dere jeg skriver føler for jeg påstår fortsatt ingenting, som god, dyp healing.
Det virker som om de forløser noe av det man bærer på.
Spesielt spennende er det med de som kommer igjen senere og vil ha nye ord, for da ser man at det har skjedd en utvikling.
Jeg husker ikke hva jeg har skrevet før og ser heller ikke tilbake på de tidligere.
Jeg vet nesten ikke hva jeg har skrevet når ordene er der, for jeg skriver de bare ned så raskt jeg kan, jeg tenker ikke på hva som skal skrives, de blir på et vis gitt meg.
Nå eksperimenterer jeg også med å heale fortid.
Jeg har nemlig tenkt på hvordan energier renses når man jobber med de i hus og områder der det har vært tungt.
I områder og hus der mye vondt har skjedd, der er det ofte tungt å være.
Man kan få hodepine og bli trøtt og nedstemt.
Det er da jeg tenker at når dette er mulig, må det gå an også å rense det vi har opplevd.
Det blir jo aldri borte, men kanskje det kan bli lettere å leve med.
De fysiske vondtene og angsten, kan kanskje bli litt lettere.
Dette synes jeg ihvertfall er spennende.
Da får man arbeidet med traumer uten at man må gjenoppleve dem.
Mange orker jo ikke tenke på det som var vondt, derfor gjemmer de det og dette skaper sykdom.
Høres ikke dette spennende ut?
Kanskje tror du ikke på det?
Det er helt i orden, det respekterer jeg.
Jeg er selv fortsatt skeptisk til mye i denne bransjen og går ofte mine egne veier.
Skeptisk men likevel åpen og nysgjerrig er kanskje det beste.
Det var slik jeg begynte min spirituelle reise.
Nå åpner jeg altså opp igjen, både for ord og healing.
Jeg føler jeg har et indre kompass som viser meg veien.
Og for en som er tussete etter bøker, måtte det jo være en bok involvert i utgangspunktet.
Jeg leste Alkymisten av Paulo Coelho.
En av verdens mest leste bøker.
En bok millioner har trykket til sitt bryst og like mange som synes den er kjedelig.
For meg var det starten på en annerledes måte å leve på.
Den lærte meg å lytte til stemmen inni meg.
Ikke den rasjonelle stemmen som roper i hodet, men den gode stemmen i hjertet, som kviskrer til deg.
Når du følget den, får du en ro i kroppen.
Jeg lærte at store drømmer kan være fint, men ofte er de bare en drivkraft for å få deg ut på veien.
De er som drivstoff på bilen for at du skal komme deg avsted.
Det er veien mot drømmen som er viktig.
Det er å lytte og så følge de små stegene fremover.
Jeg hadde besøk i går av Tove, min gode cruisetjener.
Hun som ordner alt med reisen vår.
Og gjett hva vi snakket om da?
Jo, cruise selvfølgelig og reiser generelt.
Jeg sa at jeg føler at å reise er viktig for meg.
Og jeg velger stort sett turer dit hjertet kviskrer at jeg skal.
Jeg får en egen følelse inni meg når jeg velger.
Vanskelig å forklare, men det er som et ja eller nei.
Skal jeg reise til Thailand, nei, Elvecruise, nei, ikke nå.
Australia og New Zealand, ja du skal dit.
Foreløpig er planen januar 2024.
Det føles som om jeg blir ledet rundt og jeg innbiller meg at det er for at jeg skal være i de ulike energiene eller at jeg har ulike “oppdrag”, som menneskemøter.
Ja, det er lov til å le, for det høres jo tåpelig ut.
Men jeg bryr meg ikke så mye om at det høres dumt og usannsynlig ut, for jeg gjør det likevel.
Når jeg tenkte vi kunne dra på en tur i mai, var det aldri spørsmål hvor.
Vi skulle tilbake til Rhodos by.
Jeg ble ikke helt ferdig der når vi var der i sommer.
Ferdig med hva, spør du kanskje.
Det vet jeg ikke, jeg “vet” bare at jeg skal dit.
Jeg vet også at kommer det noe i veien, da er ikke tiden inne eller noe er endret så det ikke er nødvendig.
Vi skulle egentlig på cruise fra Venezia men det ble kansellert.
Istedet fikk vi bytte til cruise fra Barcelona til Roma og tilbake.
Jeg har bestilt tre utflukter.
Jeg så på en utflukt til Nice, Eze og Monaco, fra Cannes, men bestilte ikke.
Jeg sitter så her i Paradisbukta mi, Isfjorden og leser.
Natasha Lester, Huset på Rivieraen.
Jeg leser at de drar på utflukt til Eze.
De vandrer rundt der og er inni kirken.
Når jeg leser dette, “vet” jeg, at ok, da skal jeg dit.
Jeg går inn på bestillingssiden til Celebrity cruises og bestiller den utflukten.
Og jeg bare kjenner inni meg, at dette er noe som vil føles riktig.
Når jeg nå leser teksten igjen, så viser også den hvordan dette fungerer.
Hun kjørte bare rundt og “tilfeldig” fulgte skiltene.
I det de kjører inn på plassen, kjører en ut, så de finner parkering.
Det er nemlig slik det legger seg tilrette når noe er riktig.
Hvis man hele tiden blir stoppet, da er det en grunn for det.
Nå kan du si at ikke alle har mulighet til å reise dit de ønsker.
Det er helt sant.
Når jeg begynte å følge stemmen inni meg, hadde ikke jeg heller det.
Det handler ikke bare om reiser, det handler om å følge hjertet i hverdagen.
Si de ordene som kommer til en, til den de kommer til.
Slik jeg fortalte Sissel på.Rhodos at hun stod mitt hjerte nært, enda vi nesten ikke har møttes før.
Det kan du ikke si til alle, men jeg visste inni meg at hun var slik som meg, som åpner hjertedøren på vidt gap, til de man føler skal være der.
Eller hva som er bra for meg å spise.
Der har jeg slitt litt med usikkerhet i vinter, så den stemmen er litt uklar nå.
Jeg forsker litt på det, om jeg reagerer på sitrus blant annet.
Men stemmen var ganske høy når jeg planla å følge omstart dietten til Nordstrand.
Alt inni meg protesterte og sa at det å kutte så mye, er ikke veien å gå.
Når jeg så bestemte meg for å droppe det og heller tilføre det jeg mangler, da følte jeg en enorm lettelse.
Det er en fantastisk fin måte å leve på, dette å følge tegnene.
Kanskje er det derfor jeg ikke er redd for å reise i denne tiden når mange velger det bort.
Hadde du spurt de rundt meg for 15 år side, hvordan jeg ville forholde meg til å reise under en pandemi, ville de sagt at hun, aldri i verden, hun vil være livredd.
Så jeg synes det er rart selv, men jeg finnes ikke redd.
Ja, kanskje vil jeg angre en dag men jeg kan ikke legge det inn på bestilling.
Slik det er akkurat nå, stoler jeg på at jeg blir ledet dit jeg av en eller annen grunn skal.
Den tilliten er så stor at jeg finnes ikke redd for å reise.
Jeg er nok litt mer hyper når det gjelder å kjøre så jeg er tidlig nok fremme.
Så helt i mål, er jeg ikke med å lytte.
Eller er jeg det?
Slik at jeg velger rett tid å kjøre på?
Tja, tiden vil vise det også.
Nå er ihvertfall utflukt til Eze bestilt.
Gubben er nok ekstra fornøyd med en liten tur til Monaco igjen og kjøre et stykke på Formel 1 banen.
Jeg er så glad i disse to bildene læreren tok av men når jeg kanaliserte ned åndeverden. Da snakket de på et vis gjennom meg.
Jeg sa fysisk ordene, men jeg må streve for å få de frem uten å falle ut av transen. Dette er fra Arthur Findlay spiritual college. Nå planlegger de gjenåpning etter coronaen og i oktober skal jeg da på kurs i eksperimentell transe. Fy fillern hvor jeg gleder meg til å komme tilbake dit. Bildene viser hvordan energien blir sterkere.
