Dette blir et innlegg som kanskje ikke passer alle, men det passer for meg.

Jeg har nemlig begitt meg inn i noen diskusjoner igjen i det siste.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Egentlig har jeg sagt til meg selv at jeg skal holde meg unna diskusjoner.

For jeg har ingenting med å prakke på andre mine meninger,  hvis de ikke har spurt om det.

Men…..

Så så jeg plutselig dette gamle innlegget her:

LÆREMESTER OG ELEV

Da gikk det opp et lys for meg.

Norn ganger trenger jeg å diskutere for å lufte egne tanker.

Andre har fri vilje, de trenger ikke følge mine råd.

Men når jeg lufter det jeg tror selv, skjer det noe i eget hode.

Kanskje får jeg ny input av andre?

Eller kanskje gir det meg selv mer trygghet i egen tro.

I dette tilfellet gjorde det det.

Jeg har lenge tenkt at vi er ute på feil vei, når vi dyrker fryktene våre.

Derfor har jeg jobbet og jobber fortsatt med egne frykter.

Under coronaen har vi til fulle fått jobbet med nye og gamle frykter.

Skrekkpropagandaen har vært enorm.

Vi bankes i hodet med rett og galt og alt som vil skje med oss.

Er du vaksinemotstander, ja da er du gal og dum og uvitende, hvis du tar vaksine.

Er du for vaksine, er du gal og dum og uvitende, hvis du ikke tar den.

Jeg var litt redd i starten når coronaen kom, men så roet jeg meg ned.

Jeg har vært ute og reist og jeg har ikke følt frykt.

Det har jeg undret meg over, for hadde det vært for noen år siden, ville mine nærmeste trodd jeg ville bli verstingen.

Så hva har skjedd?

Nå roter jeg meg ut i ting jeg ikke trodde jeg skulle skrive om, men ordene faller ned slik.

Og det er nettopp dette jeg gjør.

Jeg følger min egen intuisjon og indre stemme.

Jeg stoler på at det svaret jeg får er riktig.

Tok jeg vaksine? Ja.

Jeg ville ut og reise og jeg spurte kroppen min om jeg skulle.

Ukomplisert, svarte den. Ok, da tok jeg alle tre.

Pfizer eller Moderna, spurte jeg.

Pfizer, fikk jeg til svar, ikke så god beskyttelse men gir deg få bivirkninger.

Ok, da gjorde jeg det og det har gått fint.

Kroppen min har slett ikke tatt skade, den er heller bedre.

Men……

Jeg vil aldri anbefale noen å ta vaksine.

Jeg vil heller ikke anbefale noen å la være.

Det er ikke noe jeg har noe med å blande meg inn i.

Det er hver enkelts valg.

Og det er det jeg har lært mer om under denne diskusjonen jeg var med på.

Der gjalt det ikke vaksine, men mye annet vi burde rope og skrike og advare mot.

Vel, jeg er ikke med på slikt.

Jeg vil ikke rope og skrike om noe som helst.

Og det var en kommentar der som jeg har tenkt en del på, som inspirerte meg.

Den har surret og gått inni meg og den fascinerer meg.

Det eneste vi må/kan velge å overkomme, som eneste hindring, er sinnet som oppslukes av hva de andre mener, holder på med, vil og sier. Det er deres. Ditt og mitt, er hva du og jeg tror om det, om vi melder oss inn i teaterforestillingen. Det er ditt valg for deg, og mitt valg for meg. Inntil vi har sett og avslørt at alt dette foregår inne i oss, så vil undervisningen fortsette. Hvilke undervisning? Undervisningen som en dag vil avsløres i oss alle, er at det aldri var noen andre fiender enn oss selv, mot oss selv. Spørsmålet er: er vi villig til å se helt inn og eie det hele, eller om det trenges mer undervisning?

Sitat:Torill Antun

http://www.torills-lysarbeid.net/

Jeg tror nemlig at skal vi få slutt på ting å frykte, da må vi slutte å frykte alt.

Og jeg sier igjen, dette er min tro, mine tanker, er du uenig, helt fint for meg.

Jeg kan skrive side opp og side ned med gode råd, men du har fri vilje og må velge det som føles riktig for deg.

I alle årtusener, er vi blitt styrt av frykt.

For krig, for demoner, djevler, forbannelser, hekser brent på bålet, sykdom, helvete, fiender

Ja listen er lang, veldig lang.

Bare tenk på religionene, alt vi er blitt truet med, tro eller vi slår deg ihjel.

Vel, kanskje er det i år 2022, på tide å få inn noen nye  tanker.

Hva får vi av å rope om alt vi kan frykte, jo det kan se ut som vi får mer av det samme.

Det vi har fokus på, det vokser

Det vokser seg kjempestort.

Vi får mer å frykte, ny innpakning, men samme frykten.

Frykten for vårt liv.

Så hva gjør vi for å endre dette?

Jo, det er så innlysende at det blir nesten dumt at vi ikke forstår det.

Vi må gi fokuset vårt til det vi ønsker oss.

Vi må kaste fryktene på bålet, la de bli til ny energi.

Så må vi tenke på egne valg, ikke andres.

Vi må hver og en, rydde vår egen sti.

Vi må skape dagen vår så god vi kan.

Vi må fylle den med glede og kjærlighet, omsorg og omtanke.

Vi må fylle hjernen vår med alle våre gode ønsker om et godt liv.

Vi må sende healing og gode tanker til alle og alt vi frykter.

Og vi må ikke ta inn alle andres frykter.

Det vil ikke gjøre verden til et bedre sted.

Husk at hver en tanke som sendes ut, det er et frø av energi.

Det frøet vokser når det blir stelt.

Jo flere som fokuserer på det samme, jo sterkere og mer tyngde får den energien.

Den er tung og den er lavfrekvent.

Gjør et lite forsøk.

Hvis du er i et hus der det føles tungt å være.

Sett deg ned og send omtanke og kjærlighet til det huset, se for deg at det blir renset.

En fin øvelse som lærer deg mye om energi.

Tenk så at verden er det huset.

(jeg lover deg at disse tankene, har ikke jeg grublet ut, de bare kommer)

Tenk så at flere og flere mennesker sender sine gode tanker inn i verdenshuset.

At de høyfrekvente energiene får blomstre og vokse.

Da vil de tunge fryktenergiene løse seg opp.

Husk også at frykt skaper negative kjemiske reaksjoner i kroppene våre.

Det skaper spenninger, energiene får ikke flyte fritt og hva skjer da?

Jo vi blir deprimerte og syke.

Og det er så enkelt.

Vær kritisk til hvilke tanker du velger å sende ut.

Og det er helt gratis.

Koster ikke et øre.

Og du skaper dagen din så mye bedre enn om du sitter der og graver deg ned i fryktene dine.

Og tenk når dette får bre seg.

Tenk på alle de unge i dag som bærer på enorme mengder av frykt.

Frykt vi har dyrket i årtusener, som har fått vokse og vokse, i ulike versjoner, stadig nye kommer til, lag på lag med frykt.

Ja, noen ganger trenger jeg å diskutere.

Ikke for at jeg skal belære noen, men for at jeg skal lære selv.

Ordene er derfor til meg selv

I dag